En ny grunnlov ble innført i januar 2006, i en prosess som mangler enhver demokratisk legitimitet. I forfatningen beholder kongen, Mswati III, sin eneveldige makt. Monarkiet legitimeres gjennom en tradisjonalistisk ideologi som reduserer flertallet av befolkningen til annenrangs borgere underlagt en herskende, kongelig elite. I denne rojale ideologien stemples ønsket om demokratisk endring som et uttrykk for «importerte ideer», som kun kan tjene til å så splid i befolkningen. Påstanden om en uforanderlig kulturell identitet, koblet sammen med en moderne stats undertrykkelsesformer, kjennetegner monarkiets maktutøvelse.
Politiske partier er ikke tillatt i den nye forfatningen. Sivile rettigheter, og ikke minst kvinnenes rettigheter, står i et uavklart forhold til tradisjonell sedvanerett. Høyesterett er avskåret fra å behandle forhold knyttet til monarkiet, samtidig som kongehuset holder på retten til å oppløse regjeringen og nasjonalforsamlingen – hvis representanter allerede er håndplukket – samt retten til å ansette og avskjedige dommere.
Hiv/aids-pandemi
Mens kongehuset opprettholder sin ekstravagante livsstil, med blant annet utidsmessig og svært ressurskrevende flerkoneri, glir befolkningen lenger og lenger ut i sykdom og sult. Mer enn 69 prosent av befolkningen lever i absolutt fattigdom. Omtrent 42 prosent av de voksne mellom 19 og 49 år er smittet av hiv/aids. Befolkningens forventede levealder synker, og nærmer seg nå 34-35 år.
Blant de som er aktive i inntektsgivende arbeid, som bønder og landarbeidere, transportarbeidere, bygningsarbeidere og statsansatte, faller stadig flere fra på grunn av hiv og aids. Krisen i offentlig sektor blir mer og mer synlig. Den institusjonelle krisen rammer særlig helse- og utdanningssektoren. Redusert kvalitet på tjenestene, manglende investeringer i skolebygg, klinikker og sykehus, samt ubetalte lønninger til de ansatte, er blitt normalen i landet.
Landbruket preges ikke bare av fallende investering, men også av sviktende overføring av tekniske ferdigheter og kunnskap mellom generasjonene – også på grunn av hiv/aids-pandemien. Den sydlige Shiselweni-regionen og den østlige Lubombo-regionen er rammet av tørke og opplever et voksende press på både vann- og jordressursene. I jordbruksområdene er befolkningen underlagt ulike høvdingers vilkårlige styre. Høvdingene utgjør kongehusets lokale maktbastion. Enhver motstand besvares med trusler om å bli kastet bort fra jordområdene – som i egenskap av å være «Swazi National Land», i siste instans tilhører kongen.
Som ellers i det sørlige Afrika, øker antallet foreldreløse barn og familier med barn som familieoverhode drastisk. Anslag viser 70.000 foreldreløse barn i Swaziland, og UNICEF forventer at antallet vil stige til 120.000 i 2010. I 2006 har ikke myndighetene vært i stand til å opprettholde betalingen av de foreldreløse barna sine skolepenger, og et stigende antall av dem forlater nå skolen. Over 260.000 mennesker, mer enn en fjerdedel av befolkningen, er avhengig av matvarebistand fra World Food Programme og andre internasjonale organisasjoner.
Økonomisk nedgang
Tørke, sviktende avlinger, dalende utenlandske investeringer, fallende eksportinntekter, nedleggelser og oppsigelser i tekstil- og sukkerindustrien er andre elementer som bidrar til krisen. Særlig har hovednæringsveiene tekstilindustri og sukkerproduksjon blitt rammet av endringer og omlegginger i det internasjonale handelsregimet – av opphevelsen av multifiberavtalen og av prisreformer innenfor EUs sukkerpolitikk. Royal Swaziland Sugar Corporation (RSSC), som kontrollerer to tredjedeler av sukkerindustrien, har igangsatt oppsigelser og iverksatt omfattende nedskjæringer i sine sosiale og helsemessige investeringer.
Den samlede arbeidsledigheten anslås å ligge på 45 prosent. Siden 2002 er antallet arbeidsplasser i formell sektor halvert. Swazilands sentralbank opererer med et spådd vekst på kun 1 prosent i 2006 og 2007, og med en ytterligere reduksjon i 2008.
Politisk uro
Kampen for å overleve er altoverskyggende og påvirker det politiske liv. At mobiliseringen for demokratisk reform er liten og svak, kan også tilskrives befolkningsflertallets nærmest desperate livsvilkår.
Folks utålmodighet og vrede vokser. I 2005-2006 ble det gjennomført en rekke brann-attentat mot regjeringskontorer, politistasjoner, rettslokaler og politiboliger. En bølge av arrestasjoner preget desember 2005 og januar 2006. 16 aktivister fra den demokratiske bevegelsen People’s United Democratic Movement (Pudemo) og dens ungdomsorganisasjon ble anklaget for mordforsøk og høyforræderi, men ble likevel løslatt mot kausjon. Dommeren påpekte påtalemyndighetens manglende materiale i saken, og fortsatte med å beordre en undersøkelse av de torturanklagene som hadde kommet fram under rettsaken. I januar 2006 appellerte Amnesty International til regjeringen om «umiddelbart å ta tydelige grep for å forhindre at politiet torturerer og dreper både politiske motstandere og personer som er mistenkt for forbrytelser.»
Samfunnets potensial for vold blir stadig mer synlig, blant annet i selvdestruktive former som kriminalitet, misbruk og selvmord blant unge. Ikke minst er vold mot jenter og kvinner et problem. De forverrede levekårene og svekkelsen av patriarkalske makt- og handlingsmønstre har medført en tiltagende tendens til at menn opplever å bli ydmyket, og dette har ført til en del voldelige reaksjoner.
Svak demokratibevegelse
Alternativet er å integrere dette potensialet for aktivitet, og ikke minst den unge generasjonens voksende vrede, i en omfattende bevegelse for demokratisering av landet. En demokratisk massebevegelse kan både nøytralisere monarkiets mulighet til å utøve vold, og bidra til å omforme befolkningens desperasjon til en sosial, økonomisk, politisk og kulturell fornyelse av samfunnet. Dette er målsettingen for den demokratiske bevegelsen Pudemo, som fortsatt lider under store organisatoriske vanskeligheter. Samtidig er fagbevegelsen i Swaziland dypt splittet – blant annet har et meglingsforsøk i regi av den sørafrikanske fagorganisasjonen Cosatu strandet på grunn av denne splittelsen.
Det kan virke som om Swazilands overlevelse som nasjon avhenger av at disse organisatoriske svakhetene kan overvinnes. Her kan det internasjonale samfunnet bidra. Inntil videre har EU og Samveldet av nasjoner, som Swaziland er medlem av, vært svært overbærende overfor regimet, som er den største hindringen for et demokratisk utviklingsprosess i landet. Som et lite land med en million innbyggere og uten videre strategisk betydning, overlates Swaziland til fortsatt maktmisbruk og sosial, økonomisk og kulturell oppløsning. Den interne demokratiske bevegelsen og den internasjonale solidaritetsbevegelsen har fremmet krav om målrettede sanksjoner rettet mot den kongelige elitens internasjonale reisevirksomhet og utenlandske investeringer.
*Patrick Mac Manus er medlem av forretningsutvalget i Sydafrika Kontakt i Danmark med ansvar for Swaziland. Han gir også ut et eget nyhetsbrev om Swaziland: www.sydafrika.dk