President Marc Ravalomanana var Madagaskars rikeste mann fordi han styrte et stort forretningsimperium bygd opp på meieridrift og næringsmiddelproduksjon over et bredt spekter. Han ble anklaget for å ha blandet sammen sine egne forretninger med statens økonomi. Til offentlige stillinger favoriserte han folk fra sitt konsern og fra sin egen etniske gruppe, merina. Kystbefolkningen har alltid sett på denne innlandsgruppen som privilegert når det gjelder utvikling av skoler, helsetjenester og infrastruktur.
Alt tydet på at presidenten satt trygt, etter at han i desember 2006 ble gjenvalgt for nye fem år med 55 prosent av stemmene. Han var altså bare halvveis i sin andre presidentperiode da kuppet skjedde. Presidentens parti hadde flertall i nasjonalforsamling og senat og i nesten alle de 1500 kommunene. Et viktig unntak var hovedstaden, der den unge ordføreren Andry Rajoelina feide ut Ravalomananas kandidat og sikret seg 63 prosent av stemmene. Ordføreren ble talsmann for misnøye som hadde bygd seg opp i befolkningen. Han var en kjent disc-jockey og drev noe reklamebusiness i Antananarivo, men ingen hadde vel tenkt seg muligheten av at han skulle bli landets de facto president.
Tre hendelser utløste kuppet. For det første stengte Ravalomanana radiosenderen til Rajoelina fordi den hadde sendt en tale som eks-president Didier Ratsiraka hadde holdt fra sitt eksil i Paris. For det andre ble det kjent at regjeringen hadde innledet forhandlinger med det sørkoreanske selskapet Daewoo om utleie av et jordareal på størrelse med halve Belgia for 99 år for produksjon av mais til Sør-Korea. For det tredje gikk presidenten i januar 2009 til innkjøp av et luksusfly kalt ”Air Force One” til 60 millioner dollar.
Det var umulig å komme frem med kritikk av regimet, også på grunn av presidentens arrogante styrestil, og folk i Antananarivo begynte å demonstrere i gatene. Tusenvis sluttet opp om Andry Rajoelinas oransje demonstrasjon. Den ”svarte mandag” 26. januar kom folkebevegelsen ut av kontroll og satte fyr både på presidentens forretninger og varemagasiner og på den nasjonale kringkastingen, deretter også på andre forretninger.
7. februar ble ”rød lørdag”. Da sendte Rajoelina og den politiske gruppen han hadde opprettet, ”Overgangsstyrets høye autoritet” (HAT), menneskemengden mot presidentpalasset midt i byen. Her ble det skutt mot demonstrantene, og 31 mennesker ble drept og mange såret. Bevegelsen hadde nå fått sine martyrer.
Vendepunktet kom 8. mars, da enkelte oberster i hæren gjorde mytteri og tok kontroll over våpenlageret uten å bry seg om sine generaler. Forsvarsministeren ble tvunget til å gå av. Uken etter gikk militsen mot presidentpalasset utenfor byen der Ravalomanana oppholdt seg. Om morgenen 17. mars ga presidenten makten til de øverste generalene. Da erklæringen ble lest opp for Rajoelina i nærvær av kirkelederne, FNs representant og USAs ambassadør, nektet han å godta beslutningen og ”kidnappet” generalene. Generalene ble tvunget til å gi makten til Andry Rajoelina.
Truet på livet måtte Ravalomanana flykte til Sør-Afrika, der han ennå oppholder seg. Forfatningsdomstolen godkjente maktovertakelsen og Rajoelina ble innsatt som president. Han oppløste straks senat og nasjonalforsamling og har siden styrt diktatorisk ved dekreter.
Det internasjonale samfunnet med FN og Den afrikanske union (AU) i spissen opprettet en internasjonal kontaktgruppe for å forhandle mellom partene. I august møttes de tre tidligere valgte presidentene Zafy, Ratsiraka, Ravalomanana og de facto president Rajoelina til forhandlinger i Mosambiks hovedstad Maputo. Der undertegnet de en avtale om en ”konsensuell og inkluderende” løsning på konflikten. Denne ble siden utvidet med en tilleggsavtale i Addis Abeba. Ifølge denne skulle alle fire politiske grupperinger få hånden på rattet, ved at Rajoelina skulle være statssjef og overgangspresident, Zafy og Ravalomanana skulle bli representert med hver sin med-president, og Ratsiraka skulle få statsministeren.
Men da Rajoelina kom tilbake til Madagaskar, fortsatte han sitt ensidige styre. Et nytt møte i Maputo i begynnelsen av desember ble boikottet av Rajoelina. Han utnevnte så en ny statsminister og lanserte ideen om et valg på ny nasjonalforsamling våren 2010. I skrivende stund var det usikkert når dette kan gjennomføres.
Konsekvensene av krisen har vært store. Turistsektoren, som hadde 320 000 turister i 2008, har kollapset. Alle de store bistandsgiverne, Verdensbanken, EU, USA og Norge, har frosset stat-til-stat bistanden. Bare humanitær bistand og bistand til helsesektoren har vært opprettholdt. Veksten i bruttonasjonalproduktet var på 7 prosent i 2008, men falt i 2009 til 0,8 prosent. Man regner med at krisen har ført til tap av ca 300 000 arbeidsplasser, særlig i turistsektoren og tekstilindustrien. Utdanningsreformen som var på god vei til å modernisere og utvide grunnskolen fra fem til sju år, er stoppet opp.
Bare Frankrike har opprettholdt stat-til-stat-bistanden, og mange mener at Frankrike indirekte har støttet kuppmakeren for å sikre franske økonomiske og kulturelle interesser. Det bor 25 000 franskmenn på øya, mange er engasjert i forretningsvirksomhet. Mens Ravalomanana arbeidet for å liberalisere økonomien og inngikk avtaler med Canada, Tyskland, Kina og andre, har Rajoelina knyttet båndene sterkere med Frankrike. Men også Frankrike støtter offisielt en samlende løsning på konflikten.
Noe av det mest tragiske er at stansen av bistand til staten har ført til miljøkriminalitet i nasjonalparkene. Fordi turistinntektene fra økoturismen kollapset, mistet skogvoktere sine inntekter. Rovhugst av tømmer fra regnskogen har ført til at sjeldne dyrearter, som lemurer og kameleoner, risikerer å bli utryddet. Naturparker som er på UNESCOs liste for verdensarv på grunn av det biologiske mangfold, risikerer å bli ødelagt på grunn av eksport av verdifullt tømmer til Kina, uten at regjeringen forsøker å stoppe det.
Menneskerettighetssituasjonen er også blitt forverret. I en rapport offentliggjort i januar 2010 påpeker Amnesty International at det har foregått en rekke brudd på elementære menneskerettigheter under kuppregimet: Tilfeldige politiske arrestasjoner, umenneskelig behandling, vedvarende angrep på journalister og medier, og også ulovlige drap. Madagaskars de facto myndigheter (HAT) har ikke brakt slike overgrep til rettslig gransking, noe som gir inntrykk av at de har vært godkjent på høyeste hold.
Landfakta:
Areal: 587 041 km2 (20. størst)
Folketall: 19 millioner
Befolkningstetthet: 33 per km2
Urban befolkning: 29 prosent
Største by: Antananarivo - ca. 1,7 millioner
BNP per innbygger: 488 USD
Økonomisk vekst: 5 prosent
HDI-plassering: 145