Afrika.no Meny
Klima

Ikke lenger nomader på Algeries steppe

Mohamed Dahmoune med sauene sine i El Guedid, Algerie. «På min fars tid drev vi med beiteskifte. Vi pleide å reise hele veien til Marokko, men nå er det ikke det samme.»

Innbyggerne i El Guedid nær Djelfa i Algerie forflytter seg ikke lenger med årstidene. Mindre nedbør gjør at dyra ikke kan beite langs gjeterrutene, og mekanisert landbruk har utarmet jorda.

Det er først når du forlater den viltvoksende metropolen Alger og tar deg sørover på svingene gjennom fjellkløften Chiffa, at det dukker opp et titalls provisoriske telt langs riksveien.
Disse miniatyrhusholdningene vitner om gjetingens betydning her og er karakteristiske for den algeriske steppen, en buffersone mellom den frodige Middelhavskysten i nord og Sahara-ørkenen i sør.

Steppen er en halvtørr landstrekning som historisk har vært tilholdssted for gamle arabiske nomader som Ouled Naïl-stammen. Midt i steppen ligger provinsen Djelfa, en tidligere kolonial militærpost dekket av sporadiske saltsjøer, kalt chott, og ødelagte beiteruter.I sommermånedene juni, juli og august, når sola er enerådende, er Djelfas svidde landskap en av de algeriske regionene som tydeligst bærer tyngden av klimaendringene. Temperaturstigninger, ørkenspredning og modernitetens brutale følger har kastet den sårbare befolkningen i området ut i hittil ukjente vanskeligheter. Nomadene som nylig har blitt bofaste i El Guedid, en liten landsby 70 kilometer fra Djelfa, er et perfekt eksempel.

Steppelandskapet ligger som en buffersone mellom den frodige Middelhavskysten i nord og Sahara-ørkenen i sør.


Sist Mohamed Dahmoune bega seg ut på årets to store vandringer, achaba og azzaba, var i 1984. Da var han 31 år gammel og hjalp familien sin med å gjete en stor saueflokk mens de forflyttet seg over steppen.
Achaba fant sted i vintermånedene, da nomadene beveget seg mot grensen til Sahara for bedre beitemark og et varmere klima. Azzaba var en sommervandring på jakt etter kjøligere temperaturer på den nordlige kanten av steppen:

«På min fars tid drev vi med beiteskifte», forklarer Dahmoune. «Vi pleide å reise hele veien til Marokko, men nå er det ikke det samme», sier han og tørker svetteperler fra pannen.Det lange ansiktet til Dahmoune, eller «El Hajj» som han gjerne blir kalt, minner om topografien i regionen. Det er værbitt, oppsprukket og tørt, men plutselig kan fjeset til den tidligere nomaden sprekke opp i et vennlig smil. El Hajj ruver 1,93 meter over bakken og rundt det skallede hodet har han en eggeskallfarget turban, cheche, som tilføyer noen ekstra centimeter. Tre familiegenerasjoner lever i skjønn forening i patriarkens beskjedne bolig, som ikke har rennende vann og bare noen få timer med flimrende strøm om dagen.

I dag er det eneste sporet av de mange tusen kilometrene han pleide å tilbakelegge hvert år et guitoune, et tradisjonelt telt som El Hajj har satt opp på et jordstykke han leier noen få kilometer hjemmefra. To innhegninger, med rundt 80 sauer i hver, ligger et steinkast unna. Det er mange grunner til at El Hajj har blitt presset ut av komfortsonen sin. Først og fremst ødeleggelsen av beiterutene. I århundrer har nomader systematisk vandret gjennom hele steppen, langs kjente ruter hvor rikelig med nedbør holdt liv i enger med alfagress og burot:

«Det siste året jeg kan huske at det kom nok regn var 2009», minnes El Hajj. Observasjonene hans blir bekreftet av forskere i regionen.

«Hvis vi ser på regionen de siste 30 årene, kan vi si at den har blitt spesielt rammet av sesongtørke», sier Mohamed Kanoun fra Institutt for agronomisk forskning i Algerie (INRAA), som har bodd i Djelfa siden starten av 1990-tallet. «Beiterutene i regionen har krympet med rundt 27 %, mens ørkendannelsen har økt med 11 eller 12 prosent.»

Abdelkader Dahmoune bruker en ljå til å kutte lusern. Planten som høstes hver 20. til 25. dag egner seg godt for tørre klima og gir effektive avlinger av fôr til sau.

Ifølge tall fra Algeries nasjonale kontor for meteorologi (NOM) var det i fjor 7 % nedgang i nedbørsmengden i Djelfa sammenlignet med snittet de siste tretti årene. En annen studie publisert i Journal of Climate konkluderte med at Sahara-ørkenen har vokst med rundt 10 % det siste århundret. I tillegg til uberegnelige nedbørsmønstre lider vegetasjonen i Djelfa-regionen under mekanisert landbruksdrift og utpining av det halvtørre jordsmonnet:

«Når ett jordstykke er utarmet, er et annet fruktbart», sier El Hajj, uvitende om visdommen i ordene sine: «Selv om jeg skulle ønske å la dyra beite andre steder, vil landeieren be meg om å fjerne meg fra eiendommen hans. Det er ikke det samme lenger.»:

Det er under den religiøse høytiden Eid al-Adha at Dahmoune må tjene nok til at han kan klare seg resten av året. År etter år strømmer algeriere fra alle de 58 provinsene i landet til Djelfa for å kjøpe sauer til rituell slakting. Imidlertid har 2020 vært et katastrofalt år for gjeterne.I månedene før høytiden stengte lokale myndigheter sauemarkedene på grunn av koronapandemien og innførte forbud mot å reise mellom provinsene for å begrense forurensning. Med over fire millioner sauer har Djelfa mer enn 14 % av sauebestanden, og de 18 000 husholdningene som er avhengige av gjeting for å overleve måtte konkurrere hardt om å selge buskapen og gjøre opp gjelden sin. Som mange andre i regionen driver El Hajj saueholdet på kreditt.

«Den som ikke har midler, har ingenting. Ideelt sett ville jeg ha leid noen hektar for 600 000 eller 700 000 dinarer i året (tilsvarer 42 500 eller 50 000 kroner) og deretter lastet saueflokken inn i en lastebil. Noen leier land for mye mer enn det, til og med det dobbelte.»

Mohamed Dahmoune holder sauene sine i to innhegninger noen få kilometer fra hjemmet sitt.

I stedet har El Hajj et lite stykke land ved foten av en steinete ås som han leier av en fetter for 80 000 dinarer (5700 kroner) i året. For å slippe unna byråkratiske banklån inngår gjetere og investorer i regionen uformelle quid pro quo-avtaler for å holde liv i håndverket. Finansiell kapital byttes mot den nedarvede kunnskapen til gjetere som Dahmoune, som selv må dekke kostnadene ved innkjøp, transport og forsørging av sauene. Når Eid er over blir overskuddet delt, og alle går fornøyde hver til sitt. Heldigvis for Dahmoune har han inngått et partnerskap med en framtidsrettet investor, som har utstyrt den lokale brønnen med et soldrevet pumpesystem. Solenergi-potensialet på den algeriske steppen og i Sahara-ørkenen er spesielt høyt.

Det er også et renere og billigere alternativ enn å drifte brønner med en dieselpumpe eller elektrisk pumpe. På den lille jordlappen til Dahmounes familie har de to forretningspartnerne bestemt seg for å dyrke lusern, som høstes hver 20. til 25. dag. Fôrplanten egner seg godt for et tørt klima og gir effektive avlinger av det som er en sunn energikilde for sau. Noen dager før Eid al-Adha tillot de lokale myndighetene at sauemarkedene i Djelfa åpnet, og El Hajj klarte å selge noen av sauene sine og kunne betale deler av gjelden. I en stadig omskiftelig verden er 67-åringen et bevis på at det er de tradisjonelle folkegruppene som er mest sårbare for brutale klimaendringer, som ofte er de første til å omfavne de riktige løsningene.

Dette er den første i en serie på tre artikler om effekten av klimaendringer nord for Sahara og tar for seg livet til nomadene i Algerie. Noen algeriere viderefører tradisjonen etter forfedrene sine, som var omreisende gjetere. For at dyra skal kunne beite trenger nomadene betydelige mengder vann fra innsjøer eller wadier, (elveleier som bare sjelden fører vann). På steppelandet i Djelfa er vannmangel en av mange grunner til at nomadiske grupper sakte, men sikkert går over til en mer fastboende livsstil.

Artikkelen sto først på trykk i New Frame, og er oversatt til norsk av Mira Refseth Langeland.


Har du spørsmål eller synspunkter på denne artikkelen? Vil du skrive for oss? Ta kontakt med redaksjonen: carima@afrika.no



Flere aktuelle artikler

Klima og Miljø

Klima og økologisk gjeld

Flere afrikanske land har årlige utslipp av CO2 per innbygger som er mindre enn det Norge har på to-tre dager. Likevel opplever verdensdelen allerede alvorlige konsekvenser av global oppvarming, med tap av naturmangfold, og følger for matproduksjon og folkehelse. Burde ikke de skadelidte ha krav på erstatning fra rike, klimaforurensende land?

Foto: Frans Lanting/DPA/NTB Scanpix

Trusselen mot Afrikas regnskog:

Den glemte lungen i Kongo

I hjertet av det afrikanske kontinent ligger det som så riktig beskrives som et «grønt skattkammer», den tropiske regnskogen i Kongobassenget. Den er rik på naturmangfold og ressurser, så vel som på mytologi og kulturer. Nå er alt dette truet.

Emner

Algerie Angola Benin Botswana Burkina Faso Burundi Kamerun Kapp Verde Den sentralafrikanske republikk Tsjad Komorene Kongo-Kinshasa Djibouti Egypt Ekvatorial-Guinea Eritrea Etiopia Gabon Gambia Ghana Guinea Guinea-Bissau Elfenbenskysten Kenya Lesotho Liberia Libya Madagaskar Malawi Mali Mauritania Mauritius Marokko Mosambik Namibia Niger Nigeria Kongo-Brazzaville Rwanda São Tomé og Príncipe Senegal Sierra Leone Somalia Sør-Afrika Sudan Sør-Sudan Swaziland Tanzania Togo Tunisia Uganda Vest-Sahara Zambia Zimbabwe
Afrika
Algerie
Angola
Benin
Botswana
Burkina Faso
Burundi
Den sentralafrikanske republikk
Djibouti
Egypt
Ekvatorial-Guinea
Elfenbenskysten
Eritrea
Etiopia
Gabon
Gambia
Ghana
Guinea
Guinea-Bissau
Kamerun
Kapp Verde
Kenya
Komorene
Kongo-Brazzaville
Kongo-Kinshasa
Lesotho
Liberia
Libya
Madagaskar
Malawi
Mali
Marokko
Mauritania
Mauritius
Mosambik
Namibia
Niger
Nigeria
Rwanda
São Tomé og Príncipe
Senegal
Seychellene
Sierra Leone
Somalia
Sør-Afrika
Sør-Sudan
Sudan
Swaziland
Tanzania
Togo
Tsjad
Tunisia
Uganda
Vest-Sahara
Zambia
Zimbabwe

Landinformasjon



Bedriftsdatabase

Informasjonen i bedriftsdatabasen er basert på offentlig tilgjengelig informasjon om selskapene og på direkte etterspurt informasjon. Det siste arbeidet med bedriftsdatabasen ble gjennomført i 2019. Dersom du er et selskap eller et enkeltindivid som ser mangler eller behov for oppdatering må du gjerne ta kontakt med Fellesrådet for Afrika.