Afrika.no Meny
Klima

Der vår klimafiksjon bærer preg av melankoli, har de afrikanske tekstene en sint og seig energi

Science-fiction er en spennende sjanger, fordi den lar oss utforske nifse og mulige fremtider i trygge laboratorium-aktige omgivelser


Klima-angsten skaper et behov. Et behov for å bearbeide det som skjer nå, og det vi frykter vil skje i fremtiden. Science-fiction er derfor en spennende sjanger, fordi den lar oss utforske nifse og mulige fremtider i trygge laboratorium-aktige omgivelser. Derfor er det ikke overraskende at det har vokst frem en ny sub-genre innenfor science fiction. Vi snakker om «cli-fi» – climate fiction.

Tekster som kan kalles cli-fi har vært skrevet siden 1800-tallet minst, men populariteten har økt kraftig i vår tid. En viktig grunn kan være at klimafiksjon kan analysere tekniske konsepter gjennom tilgjengelig språk og fengslende historier, noe som gjør det lettere for publikum å delta i samtidens «tekniske» klimadiskurs. I dag er sjangeren gjort mainstream av store internasjonale navn som Margaret Atwood, Ian McEwan og Barbara Kingsolver.

I Norge er det også flere som har vært innom sub-sjangeren. Maja Lunde skriver for eksempel om Kina i år 2098 (Bienes historie), en verden der bier har forsvunnet og en av hovedkarakterene, Tao, jobber med å pollinere planter for hånd.

Det er ingen hemmelighet at de som kommer til å lide mest under klima-endringene er de som allerede har minst, både nå og i framtiden. Skrives det cli-fi på det afrikanske kontinentet? I så fall, ser den forestilte fremtiden annerledes ut for disse skaperne, enn for europeiske og amerikanske?


Skrives det cli-fi på det afrikanske kontinentet?

For å si noe om afrikansk klimafiksjon må man først si noe om den rike tradisjonen den er en del av - afrikansk spekulativ skjønnlitteratur. I førkrigstiden var de engelske tekstene som jeg har klart å oppdrive skrevet av hvite sør-afrikanere. De handler for det meste om hva i all verden som kom til å skje om apartheid noensinne skulle ta slutt. Etter uavhengigheten, fra 1960 av, kommer det masse av det som kan kalles postkolonial sci-fi, som Buchi Emecheta’s The rape of Shavi (1983) eller Kojo Laing sin Woman of the aeroplanes (1988, Ghana). I nyere tid produseres det mest i Nigeria og Sør Afrika, og strømningene mellom afro-amerika og Afrika er så tette og flyter så fort at det er vanskelig å få oversikt over hvor noe oppsto eller hvem som påvirket hva.

Afrofuturisme har uten tvil påvirket science fiction på det afrikanske kontinentet og omvendt, også gjennom diasporaen og flerkulturelle forfattere. Denne strømningen kobler tradisjon og spiritualitet som har oppstått på kontinentet med moderne og futuristiske teknologier og livsstiler, og må sies å være politisk.

Den løfter frem en visjon om det oppreiste, selvstendige svarte mennesket, rotfestet i en gjenoppbygd fortid (en fortid som for mange afro-amerikanere forsvant i bølgene over Atlanteren) som med selvsikkerhet går inn i en gyllen framtid.

Mer kjente stemmer som Doris Lessing, Ngũgĩ wa Thiong'o og Ben Okri har også vært innom sci-fi sjangeren. Kenyanske Thiong'o slapp Wizard of the Crows i 2006, som tar for seg korrupsjon i fantasilandet Abruria.

I en del av boka følger vi en minister som i et politisk spill setter i gang å bygge verdens høyeste bygning. Så høy faktisk, at Abruria må utvikle et romprogram for å få presidenten, i rakett, opp til hans penthouse-leilighet.

De fleste av tekstene jeg har lest om ser ut til å ha en ting til felles, og her er kanskje en forskjell mellom den afrikanske og anglo-amerikanske tradisjonen: Der europeisk sci-fi ofte har et fabel-aktig budskap er de afrikanske tekstene mer opptatt av å bruke genren som et verktøy for å få ny innsikt i noe konkret som allerede foregår (korrupsjon, arbeidsløshet, kolonitidens etterlatenskaper, den arabiske våren). Dette gjelder også for klimafiksjon.

Forholdet mellom menneske og natur kan nesten sies å være fast inventar i alt av afrikansk spekulativ litteratur, spesielt magisk realisme. De tekstene som går mer konkret på klimaendringene behandler dem, mener jeg, som «enda en utfordring» mer enn «den Store Fare» som er tendensen i Europa. Det er ikke så rart egentlig. I et intervju hevder den nigeriansk-amerikanske sci-fi forfatteren Tochi Onyebuchi at konseptet dystopi vanligvis rammes rundt hvite erfaringer, nettopp fordi «dystopia allerede er virkeligheten til svarte».


Forholdet mellom menneske og natur kan sies å være fast inventar i alt av afrikansk spekulativ litteratur, spesielt magisk realisme.

Det er kanskje noe i det. Den prisvinnende Sundance-filmen Pumzi, finner sted i Maitu-samfunnet i det østafrikanske territoriet tretti-fem år etter tredje verdenskrig — Vannkrigen. Regissøren Wanuri Kahiu har kommentert at filmen delvis var inspirert av hennes irritasjon over prisen på flaskevann i Kenya. Vann-mangel er allerede et stort problem i Kenya, hvor kun 58 prosent har tilgang til rent drikkevann.

Når Maja Lunde eller Kingsolver skriver om bier eller sommerfugler så leser jeg i større grad sub-teksten som en melankolsk advarsel, at vi må passe oss. I den afrikanske cli-fien handler det mer om en skummel virkelighet som allerede er her (satt på spissen), og inspirasjon til det som kreves for å håndtere den.


Vann-mangel er allerede et stort problem i Kenya, hvor kun 58 prosent har tilgang til rent drikkevann.

Noe spennende ved sør-afrikansk klimafiksjon er at flere forfattere trekker en linje mellom klimaendringer og livet under apartheid. Jenny Robson fra Sør-Afrika har skrevet en verden der «Homosaps» bor i reservater slik at kontinentets fauna og flora kan komme seg etter den antropogene øko-katastrofen. Hovedpersonen, tenåringen Savannah, har en gen-kjæreste - mennesker som er genetisk fremstilte slik at organene deres, når de blir 18, kan høstes for truede dyrearter.

Robsons tekst er spennende fordi den ser både fremover og bakover. Den minner om den geografiske segregeringen under apartheid, under The Natives Act på landet og visse områder som Soweto i Johannesburg eller District 6 i Capetown, der mennesker ble stuet sammen på ufruktbar jord eller alt for lite plass. Samtidig ser hun fremover; en advarsel om hva klimakrisen kan gjøre med demokratiet, at den kan skape en endeløs unntakstilstand som gir dem med makt løyve til å stramme inn. Teksten sier: «husk hva som skjedde sist gang de få hadde makt i Sør Afrika og handlet "for det felles beste"». Dette virker også relevant nå, under Covid 19-krisen. I Nariobi rapporteres det at flere så langt har dødd av politivold for å ha brutt karantenen enn av den faktiske sykdommen.

Tradisjonelt har afrikansk sci-fi også vært opptatt av kolonisering og makt-ubalanse, kanskje ikke overraskende (les for eksempel «Why Sci-Fi Keeps Imagining the Subjugation of White People», The Atlantic 2014). Også i cli-fi blir klimaendringene fort koblet til makt ubalanse, ulikheter og urettferdighet. De mer generelle ideene om ‘climate justice’ har kanskje også funnet veien inn i litteraturen.

Okorafors Who fears death (2010) er satt i et post-apokalyptisk Afrika hvor magi og høy-teknologi blander seg sømløst. Tittelfiguren Onyesonwu, hvis navn betyr «Hvem frykter døden», vokser inn i sine egne magiske krefter i en utslettet verden, mens hun forsøker å finne ut av kreftene som prøver å ødelegge henne. Den er mørk, men den handler også om seighet og motstandskraft.

Der vår klimafiksjon kan sies å bære preg av melankoli så bærer de afrikanske tekstene oftere en annen energi. De er indignert over urett, og er samtidig en feiring av "afrikansk seighet". I disse er det umulig å skille klimakrisen fra maktmisbruk, kapitalistisk grådighet og (teknologisk) ulikhet, kilden til de fleste av Afrikas problemer i utgangspunktet.

Lokalprodusert cli-fi har en ekstra viktig rolle for det afrikanske kontinentet. Romaner og filmer om klima kan inspirere afrikanere til å se for seg fremtiden med fornyet handlekraft, og kanskje bøte noe på følelsen av avmakt.

Men sjangeren fortjener mer oppmerksomhet også i resten av verden. Ikke som et fattig søskenbarn til anglo-amerikansk klimafiksjon, men i sin egen rett, og som en ny vinkel å betrakte klimakrisen fra. Siden de med minst skal lide mest er det kanskje denne vinkelen vi bør være aller mest oppmerksom på.



Teksten sto først på trykk i Morgenbladet.


Har du spørsmål eller synspunkter på denne artikkelen? Vil du skrive for oss? Ta kontakt med redaksjonen: carima@afrika.no



Flere aktuelle artikler

Klima

Ikke lenger nomader på Algeries steppe

Innbyggerne i El Guedid nær Djelfa i Algerie forflytter seg ikke lenger med årstidene. Mindre nedbør gjør at dyra ikke kan beite langs gjeterrutene, og mekanisert landbruk har utarmet jorda.

Klima og Miljø

Klima og økologisk gjeld

Flere afrikanske land har årlige utslipp av CO2 per innbygger som er mindre enn det Norge har på to-tre dager. Likevel opplever verdensdelen allerede alvorlige konsekvenser av global oppvarming, med tap av naturmangfold, og følger for matproduksjon og folkehelse. Burde ikke de skadelidte ha krav på erstatning fra rike, klimaforurensende land?

Foto: Frans Lanting/DPA/NTB Scanpix

Trusselen mot Afrikas regnskog:

Den glemte lungen i Kongo

I hjertet av det afrikanske kontinent ligger det som så riktig beskrives som et «grønt skattkammer», den tropiske regnskogen i Kongobassenget. Den er rik på naturmangfold og ressurser, så vel som på mytologi og kulturer. Nå er alt dette truet.

Emner

Algerie Angola Benin Botswana Burkina Faso Burundi Kamerun Kapp Verde Den sentralafrikanske republikk Tsjad Komorene Kongo-Kinshasa Djibouti Egypt Ekvatorial-Guinea Eritrea Etiopia Gabon Gambia Ghana Guinea Guinea-Bissau Elfenbenskysten Kenya Lesotho Liberia Libya Madagaskar Malawi Mali Mauritania Mauritius Marokko Mosambik Namibia Niger Nigeria Kongo-Brazzaville Rwanda São Tomé og Príncipe Senegal Sierra Leone Somalia Sør-Afrika Sudan Sør-Sudan Swaziland Tanzania Togo Tunisia Uganda Vest-Sahara Zambia Zimbabwe
Afrika
Algerie
Angola
Benin
Botswana
Burkina Faso
Burundi
Den sentralafrikanske republikk
Djibouti
Egypt
Ekvatorial-Guinea
Elfenbenskysten
Eritrea
Etiopia
Gabon
Gambia
Ghana
Guinea
Guinea-Bissau
Kamerun
Kapp Verde
Kenya
Komorene
Kongo-Brazzaville
Kongo-Kinshasa
Lesotho
Liberia
Libya
Madagaskar
Malawi
Mali
Marokko
Mauritania
Mauritius
Mosambik
Namibia
Niger
Nigeria
Rwanda
São Tomé og Príncipe
Senegal
Seychellene
Sierra Leone
Somalia
Sør-Afrika
Sør-Sudan
Sudan
Swaziland
Tanzania
Togo
Tsjad
Tunisia
Uganda
Vest-Sahara
Zambia
Zimbabwe

Landinformasjon



Bedriftsdatabase

Informasjonen i bedriftsdatabasen er basert på offentlig tilgjengelig informasjon om selskapene og på direkte etterspurt informasjon. Det siste arbeidet med bedriftsdatabasen ble gjennomført i 2019. Dersom du er et selskap eller et enkeltindivid som ser mangler eller behov for oppdatering må du gjerne ta kontakt med Fellesrådet for Afrika.