Afrika.no Meny

Mislykket avkolonisering fyrer opp under volden i sørafrikanske byer

Vold mot invandrere fra andre afrikanske land er et vedvarende problem i Johannesburg. Innvandrerne får blant annet skylden for høy arbeidsledighet. Photo by Michele Spatari / AFP

Fremmedfiendtlig vold i Sør-Afrikas bykjerner henger sammen med en mangelfull håndtering av arven etter apartheid

En av mine favorittpassasjer i Nelson Mandelas selvbiografi Veien til frihet (1994) er beskrivelsen av hvordan han ble smuglet ut av Sør-Afrika for å besøke en rekke afrikanske land og søke støtte til den væpnede kampen i hjemlandet. I løpet av noen måneder mottok Mandela reisedokumenter fra Tanzania og Etiopia som gjorde at han kunne dra til 13 land og møte lederne for fire andre.

Den materielle støtten til African National Congress (ANC) og dens væpnede fløy, Umkhonto we Sizwe,(Red.anm: Nasjonens spyd) var betydelig, men det var også den personlige støtten til Mandela og hans følge. For eksempel sendte daværende president i Guinea, Sékou Touré, dem to store kofferter med sedler til personlig bruk etter å ha hørt at de var blakke etter alle reisingen. Det var guineanske penger, så ikke mye i det hele tatt, men nok til at de kunne klare seg til neste destinasjon.

Denne lille anekdoten har dukket opp i hodet mitt gjentatte ganger de siste ukene når det har kommet nyheter om enda et utbrudd av fremmedfiendtlige angrep i Sør-Afrika. Siden starten av september har minst 12 personer mistet livet i væpnede angrep mot utenlandskeide virksomheter i deler av Johannesburg og Cape Town.

Afrikanske utlendinger er hovedmålet, men heller ikke sørafrikanere har blitt skånet. Den verdenskjente musikeren Yvonne Chaka Chaka, en av Sør-Afrikas mestselgende artister gjennom tidene, twitret at datterens butikk også hadde blitt skadet i kampene.

I sin biografi skriver Mandela om de mange menneskene i Johannesburgs forretningsstrøk som nektet å leie ut lokaler til advokatpraksisen hans. Velstanden i bykjernen var basert nettopp på utelukkelse og rituell ydmykelse av svarte kropper.

Alt dette reiser for meg spørsmål om en kombinasjon av moralske og politiske forpliktelser som er unik for den postkoloniale/post-apartheid-staten. For de av oss som så på oss selv som en del av den sørafrikanske kampen mot apartheid, høres den ambivalente responsen fra landets politiske ledelse – med noen nevneverdige unntak – ut som et svik mot solidariteten og støtten som ble gitt til ANC og Pan Africanist Congress av Azania (PAC) under de verste apartheid-årene.

Utenriksminister Naledi Pandor har hevdet at mange nigerianere i Sør-Afrika er innblandet i narkotika- og menneskehandel og bedt Nigerias regjering om hjelp til å holde sine «kriminelle» i hjemlandet. Tidligere president Thabo Mbeki, som selv tilbrakte en del av sin tid i eksil i andre afrikanske land, har uttrykt samme syn.

Bare Julius Malema, leder for opposisjonsbevegelsen Economic Freedom Fighters (EFF), har avvist enhver tvetydighet i sin formaning om å stoppe angrep på afrikanske utlendinger. For tross alt, hvor ville Sør-Afrika vært i dag om ikke tusenvis av landflyktninger fra ANC og PAC hadde blitt ønsket velkommen over hele Afrika under kampen?

Et sentralt aspekt ved volden er i mine øyne åstedene for angrepene og hva det sier om statusen for Sør-Afrikas avkolonisering. Mange av dem har skjedd i sentrum av storbyer som Johannesburg, i strøk som tidligere var utstillingsvinduer for apartheidregimets illusjon om velstand, men i dag er overlatt til forfall. Denne syklusen av forlatthet og vold er et kjent mønster i tidligere nybyggerkolonier.

I likhet med andre nybyggerkolonier som Kenya eller Zimbabwe, var sentrum i sørafrikanske byer historiske episentre for kolonial og rasistisk vold. Faktisk var det juridiske fundamentet for Nairobis apartheid et direkte lån fra Sør-Afrika, som erklærte at sentrum var «det naturlige domenet for europeeren» og at ikke-europeere bare kunne være til stede med eksplisitt tillatelse fra deres europeiske «herre».

Når kvinner i dag blir utsatt for vold i bykjernen, er det talende at de fleste ofrene blir beskyldt for å ha opptrådt «uanstendig» og rutinemessig kalt prostituerte, som inntrengere i et historisk mannsdominert rom.

I townships og reservater gikk apartheidregimet inn for å skape frykt, påtvinge segregering og danne et reservoar av arbeidskraft for gårder og industri. I bykjernen begrenset regimet de svartes bevegelsesfrihet gjennom vilkårlige arrestasjoner og interneringer, samt en voldelig håndhevelse av de fryktede passlovene, for å opprettholde en enklave av hvit velstand. I sin biografi skriver Mandela om de mange menneskene i Johannesburgs forretningsstrøk som nektet å leie ut lokaler til advokatpraksisen hans. Velstanden i bykjernen var basert nettopp på utelukkelse og rituell ydmykelse av svarte kropper.

Som i Nairobi ble sentrum i Johannesburg overlatt til seg selv etter uavhengigheten, og innbyggerne masseutvandret til nærliggende, nybygde forsteder. Utviklingen gjenspeiler erfaringen fra amerikanske byer som Detroit og Cleveland, der tidligere velstående bysentre smuldret opp fordi velstanden ikke kunne overleve desegregering. Velstanden i sentrumsområdene eksisterte nettopp fordi det å begrense de ikke-hvite innbyggernes bevegelse, sosiale omgang og arbeid, betød at økonomiske ressurser kunne konsentreres på hendene til den hvite befolkningen, og at en økonomisk underklasse kunne utnyttes effektivt med bruk av frykt.

Byplanleggere kaller utvandringen etter desegregering eller uavhengighet for «hvit flukt». Etter at de hvite, som hadde utgjort den største skatteinntektskilden i de segregerte byene, forlot sentrum for rasehomogene forsteder, flyttet myndighetene sitt utviklingsarbeid til disse forstedene og fratok den tidligere velstående bykjernen nøkkelressurser.

I Sør-Afrika skjer dermed framveksten til de rike forstedene Sandton og Rosebank i Gauteng-provinsen på bekostning av Johannesburg sentrum. Og etter den hvite flukten bidrar den resulterende ressursmangelen i sin tur til bykjernens forfall, inkludert økt kriminalitet.

Tilsvarende blir forringelsen av det som tidligere var et symbol på nasjonal velstand, forbundet med en forestilling om at svarte folk sløser og ikke kan styre effektivt. Forfallet gjør at utvandringen fortsetter, idet rikere ikke-hvite samfunn også forlater sentrum, og i ekstreme tilfeller som Johannesburg kollapser eiendomsverdier og sosiale tjenester fullstendig.

Resirkulert vold

Det er forståelig at bykjernen er blitt det primære åstedet for fremmedfiendtlig vold i Sør-Afrika. Om ikke forvandlingen av et tidligere nybyggerdominert sentrum i en postkolonial stat blir nøye overvåket og regulert, vil den alltid ledsages av en vold som gjenskaper konturene av kolonial vold.

Som jeg påpeker i Digital Democracy, Analog Politics: How the Internet Era is Transforming Politics in Kenya (2018), blir den historiske rasistiske volden i Nairobi sentrum fremdeles jevnlig rettet mot kvinner. Afrikanske kvinner fikk ikke bo her før de siste årene av kolonitidens solnedgang, og de som trosset denne regelen ble alle stemplet som prostituerte – noen av dem var det, mange var ikke – og straffet deretter.

Når kvinner i dag blir utsatt for vold i bykjernen, er det talende at de fleste ofrene blir beskyldt for å ha opptrådt «uanstendig» og rutinemessig kalt prostituerte, som inntrengere i et historisk mannsdominert rom.

I Sør-Afrika blir utlendinger som fyller tomrommet etter statens tilbaketrekning mål for volden, fordi de skal ha avbrutt den svarte videreføringen av et velstående sentrum og forårsaket forfallet i området. Argumentet er at ekskluderingen av svarte sørafrikanere fra sentrum var ment å opphøre med apartheids fall, mens det i stedet står en ny type utlending mellom voldsutøverne og denne fantasien.

Den samme volden som behandlet svarte sørafrikanere som inntrengere i et «naturlig hvitt» rom, blir nå rettet mot «inntrengende» utlendinger. Dette er argumentet som politikere støtter seg på når de antyder at å utestenge utlendinger fra Sør-Afrika vil sette en stopper for kriminalitet og vold i byer som har blitt neglisjert av deres egen politikk.


Volden er innebygd i DNA-et til den postkoloniale bykjernen, og for å unngå den må myndighetene holde systematisk kontroll med ressursfordelingen etter uavhengigheten.

Selvfølgelig er alt dette en illusjon. Å ekskludere utlendinger som jobber og bidrar til økonomien vil ikke løse de større økonomiske utfordringene – det kan snarere forverre dem. Ja, det å straffe kriminelle – sørafrikanske eller andre – for forbrytelser er en naturlig oppgave for staten, men å stemple alle migranter som kriminelle og utestenge dem i hopetall, vil ikke løse de politiske feilgrepene som forsinker Sør-Afrikas avkoloniseringsprosess.

Innvandrere har ikke skapt forfallet i Johannesburg sentrum. Forfallet skjer fordi myndighetene feilaktig tror at den illusoriske velstanden i urbane strøk vil opprettholdes av seg selv etter desegregeringen, når det i realiteten er behov for enda flere ressurser og en aktivt styrt postkolonial overgang.

Fattige innvandrere, både dokumenterte og udokumenterte, fyller vakuumet som oppstår når utviklingen ikke avkoloniserer byen ordentlig.

Volden er innebygd i DNA-et til den postkoloniale bykjernen, og for å unngå den må myndighetene holde systematisk kontroll med ressursfordelingen etter uavhengigheten. At sentrumsområdene i Nairobi og Harare overlever den hvite flukten, mens Johannesburg sliter, vitner om hvor gjennomgripende og utspekulert apartheiden var i Sør-Afrika. Systemets omfang var enormt, og det vil også etterspillet være.

Og selv om slike observasjoner om den postkoloniale bykjernen ikke tar opp i seg alle de sosiale utfordringene bak fremmedfrykt i Sør-Afrika, sier de noe om de hyklerske løsningene til sørafrikanske ledere som beskylder afrikanske utlendinger for svikt på statlig og politisk nivå.

Observasjonene leder også til flere spørsmål, som hvorfor det økonomiske systemet ser svarte utlendinger som en trussel, mens hvite utlendinger blir sett på som «investorer» uavhengig av hvor mange ressurser de bidrar med og hvordan de trer inn i økonomien. Her finnes det en historisk arv som må bearbeides mye grundigere enn å simpelthen erklære at afrikanske utlendinger er kriminelle og må dra.

Selvsagt trenger ikke Sør-Afrika å ta imot alle som prøver å komme inn i landet bare fordi opphavslandene deres en gang hjalp til i anti-apartheidkampen. Men politikere er moralsk forpliktet til å nærlese historien og granske sine svar på krisen nøyere.

Den store tragedien i at panafrikanismen utviskes og absorberes er at vi nå har minst to generasjoner som ikke husker eller tror på løftet om transnasjonal frigjøringssolidaritet på kontinentet. Det er verdt å merke seg hva Mandela skrev et annet sted i selvbiografien sin: «Det er mange som har trukket opp et idealistisk bilde av det afrikanske samfunnets egalitære natur. Men selv om jeg stort sett er enig i denne beskrivelsen, er det et faktum at afrikanere ikke alltid behandler hverandre som likemenn.»

(Red.anm. Sitert etter Veien til frihet (1994), oversatt av Per Malde og Kjell Olaf Jensen, Oslo: Aschehoug, s. 273.)

Nanjala Nyabola er politisk kommentator og forfatter av boka Digital Democracy, Analogue Politics (2018).



Har du spørsmål eller synspunkter på denne artikkelen? Vil du skrive for oss? Ta kontakt med redaksjonen: carima@afrika.no



Flere aktuelle artikler

Om å være en mann

Vi må utfordre den typiske framstillingen i media, akademia og populærkulturen av afrikanske maskuliniteter som utelukkende voldelige, patriarkalske og undertrykkende.

Foto: Antonio Sempere/AFP/NTB Scanpix

Achille Mbembe:

Tanken om en verden uten grenser

Noen bevegelser blir konstruert som frihet, mens andre blir vurdert som upassende og oppfattet som trusler. Det er den dobbeltheten vi ser i klassisk liberal tenkning. Det er spøkelset som hjemsøker klassisk liberale stater, fra den gang da til i dag. Vi er ikke blitt kvitt det spøkelset.

Emner

Algerie Angola Benin Botswana Burkina Faso Burundi Kamerun Kapp Verde Den sentralafrikanske republikk Tsjad Komorene Kongo-Kinshasa Djibouti Egypt Ekvatorial-Guinea Eritrea Etiopia Gabon Gambia Ghana Guinea Guinea-Bissau Elfenbenskysten Kenya Lesotho Liberia Libya Madagaskar Malawi Mali Mauritania Mauritius Marokko Mosambik Namibia Niger Nigeria Kongo-Brazzaville Rwanda São Tomé og Príncipe Senegal Sierra Leone Somalia Sør-Afrika Sudan Sør-Sudan Swaziland Tanzania Togo Tunisia Uganda Vest-Sahara Zambia Zimbabwe
Afrika
Algerie
Angola
Benin
Botswana
Burkina Faso
Burundi
Den sentralafrikanske republikk
Djibouti
Egypt
Ekvatorial-Guinea
Elfenbenskysten
Eritrea
Etiopia
Gabon
Gambia
Ghana
Guinea
Guinea-Bissau
Kamerun
Kapp Verde
Kenya
Komorene
Kongo-Brazzaville
Kongo-Kinshasa
Lesotho
Liberia
Libya
Madagaskar
Malawi
Mali
Marokko
Mauritania
Mauritius
Mosambik
Namibia
Niger
Nigeria
Rwanda
São Tomé og Príncipe
Senegal
Seychellene
Sierra Leone
Somalia
Sør-Afrika
Sør-Sudan
Sudan
Swaziland
Tanzania
Togo
Tsjad
Tunisia
Uganda
Vest-Sahara
Zambia
Zimbabwe

Landinformasjon



Bedriftsdatabase

Informasjonen i bedriftsdatabasen er basert på offentlig tilgjengelig informasjon om selskapene og på direkte etterspurt informasjon. Det siste arbeidet med bedriftsdatabasen ble gjennomført i 2019. Dersom du er et selskap eller et enkeltindivid som ser mangler eller behov for oppdatering må du gjerne ta kontakt med Fellesrådet for Afrika.