Jeg hadde tilbrakt en snau uke i Bangladesh for å delta på Dhaka litteraturfestival i november 2015. Etter turen tok jeg noen dager fri for å reise rundt i Singapore og Malaysia – heldigvis krevde ingen av landene at jeg hadde søkt visum på forhånd. Hjemreisen min til Nairobi hadde et stopp i Istanbul. Det var et uunngåelig 24-timers opphold, som flyselskapet ville kompensere meg for med et femstjerners hotellrom hvor jeg kunne tilbringe den lange ventetiden.
Jeg landet i Istanbul – utmattet og ivrig etter å komme til det hyggelige hotellrommet mitt, ta en dusj og sove av meg jetlagen før den lange turen til Nairobi. Flyselskapets ansatte forsikret meg om at alt jeg måtte gjøre var å skaffe et én-dags transittvisum til Tyrkia fra en liten automat. Det første spørsmålet på skjermen var: «Har du statsborgerskap fra USA, Storbritannia, Tyskland, Frankrike ... Chile, Sør-Afrika?»
Jeg er kenyansk statsborger.
Historien min er en del av en lang rekke som kunne blitt en egen sjanger – «afrikanske visum-skrekkhistorier»
«Har du gyldig visum til USA, Storbritannia, Tyskland … Chile, Sør-Afrika?»
Det hadde jeg ikke, for jeg får som oftest utstedt et ti-dagers visum, to-ukers visum eller et månedsvisum til enkelte land hvis jeg er veldig heldig. Likevel har jeg vært en «god afrikaner» – jeg kom, jeg gjorde det jeg skulle gjøre der, og da det var på tide å dra, så dro jeg. Neste beskjed på skjermen lød: «Dessverre er du ikke kvalifisert for et transittvisum.» Vips, det var det, og jeg forsto at mitt tyrkiske eventyr ville utspille seg på flyplassen. Jeg gikk tilbake til informasjonsskranken, trist over å innse at et chilensk visum lettere ble akseptert enn mitt kenyanske pass.
Jeg ble ført til en sovesal på størrelse med en liten fotballbane – fylt av andre svarte mennesker, brune mennesker og noen arabere – alle med «uønskede pass». Jeg ble vist til den provisoriske sengen min og fikk en pute og et tynt teppe. «Du kan bli her til flyavgangen din i morgen.» Det fikk meg til å tenke på alle ydmykelsene jeg, og så mange andre afrikanere, blir utsatt for av visum-myndigheter.
Sovesalen for de som ikke kommer inn i landet, Ataturk Flyplass i Istanbul. FOTO: Ciku Kimeria
Selv om min opplevelse fant sted i 2015, tror jeg alt bare har blitt vanskeligere. På visumindeksen Global Passport Power Rank fra 2019 hadde Norge en skår på fire, med enkel adgang til 167 land. Kenya hadde derimot en skår på 69, med enkel adgang til kun 74 land. Fra 2006 til 2014 økte antallet afrikanere som tok høyere utdanning i utlandet fra 343.370 til 427.311, det vil si med 24 prosent. Likevel blir visumsituasjonen for mange afrikanere stadig verre.
Historien min er en del av en lang rekke som kunne blitt en egen sjanger – «afrikanske visum-skrekkhistorier», kanskje. Forrige uke fortalte en kenyansk venninne meg at hun håpet å kunne delta i bryllupet til en venn i et bestemt søramerikansk land. Min venninne, som bor i Kenya, ble informert om at hun måtte møte opp til et personlig intervju på landets ambassade i London. Så for at venninnen min skal få reise i bryllup, må hun først søke om et britisk visum i Kenya, kjøpe en flyreise til London og betale for kost og losji i noen dager, for å søke om visum ved ambassaden til det søramerikanske landet der, i håp om at hun faktisk får innreisetillatelse.
Og voilà – da kan hun delta i bryllupet. La oss imidlertid ikke glemme at det nå er gjort kjent at afrikanere har dobbelt så stor sannsynlighet for å bli nektet visum til Storbritannia som andre mennesker. Den samme artikkelen nevner også andre, og enda mer latterlige, visum-utfordringer:
«Mauretanias ambassade bemerket at alle søknader om britisk visum krever at man besøker et visumsøknadssenter i Marokko. Dette tilsvarer 4000 kilometer tur/retur, og at mauritanske statsborgere først må søke marokkansk visum før de kan søke om visum til Storbritannia.»
Denne visumprosessen tatt i betraktning, lurer jeg på hvor mange mauritaniere som faktisk har vært i Storbritannia. Noen ganger gir de deg ikke et nei – de legger bare så mange utgifter og hindringer i veien for deg at du gir opp. En annen venn sa til meg: «Passet ditt kan være veldig begrensende for karrieren.» Jeg ser stadig bevis på dette. De siste årene har det blitt skrevet en hel del om hvordan afrikanske forskere og andre intellektuelle ofte blir nektet visum når de skal presentere sine funn i globale fora. Dette er så vanlig nå at en global konferanse om kunstig intelligens har bestemt seg for å holde sitt møte i 2020 i Addis Abeba, fordi de vet at deres afrikanske kolleger ikke vil få visum andre steder. Kunstner og forsker Bathsheba Okwenje fra Uganda skrev nylig om prosessen med å prøve å dra til Storbritannia da kunstverkene hennes ble utstilt under London School of Economics’ Afrika-konferanse.
Okwenje presenterer en liste over hva som kreves av henne for å søke om visum til Storbritannia – en liste med nesten tjue ulike dokumenter. Hun sammenligner dette med kravene til en britisk person som besøker Uganda – et pass og en pengeavgift, men ikke visum. Selv fullførte Okwenje den dyre, tidkrevende og frustrerende visumprosessen: «Jeg fikk til slutt visumet og deltok på LSEs Afrika-konferanse. Jeg var i Storbritannia i nøyaktig to og en halv dag. Jeg var den eneste afrikanske kunstneren som ble stilt ut under konferansen som kunne ta turen.»
Det er trygt å anta at noen av disse afrikanske kunstnerne enten ble nektet visum, eller tok den logiske avgjørelsen om ikke engang å bry seg om å søke.
Kriminell reisefeber
Den nigerianske forfatteren Elnathan John, som har vært nominert til Caine-prisen for afrikansk litteratur, satte godt ord på det i en serie twittermeldinger for noen år tilbake. «En god afrikansk reisende er en som drar hjem igjen. En som forlater Europa eller Amerika raskt. Ambassadene elsker dem. En god afrikaner beveger seg ikke.» Jeg har vært en «god afrikaner». I 2005 dro jeg til USA på studentvisum. Jeg ble uteksaminert med en grad i finans og flyttet hjem etter endt utdanning, drevet av et sterkt ønske om å jobbe i mitt eget land. Jeg kom, jeg gjorde det jeg skulle, jeg var takknemlig for muligheten, og da det var på tide å dra, så dro jeg.
Hvorfor er det da slik at hver gang jeg ønsker å komme tilbake, så tviler dere fortsatt på om jeg vil dra hjem igjen? Har jeg ennå ikke bevist at jeg ikke har noen langsiktige planer i landene deres? Og hva om jeg hadde det? Er jeg en kriminell for å ville bo et annet sted? Eller er dere redd de gjørmete føttene mine skal skitne til de hvite sofaene deres? Jeg vil tørke av dem ved døren.
«Det er nærmest blitt kriminelt for en afrikaner å åpent innrømme at han planlegger å flytte til et annet land», sier Elnathan John. «Vi må sverge på at vi ikke skal bli værende. Når en europeer eller amerikaner ønsker å flytte til ‘Afrika’, unnskylder de seg ikke. De sier det med stolthet.»
For noen år tilbake dro jeg alene på backpacking gjennom Sør-Amerika. Det tok meg rundt tre til fire måneder – og mange ambassadebesøk for å skaffe meg visum til Brasil, Chile og Argentina. Peru var på reiseruten min, men jeg fikk ikke tak i noen på ambassaden, uansett hvor mye jeg prøvde. Jeg ble forsikret av de andre ambassadene om at jeg kunne få visum ved ankomst til Peru. De tok feil.Da jeg ble nektet å gå om bord på flyet mitt fra São Paulo i Brasil til Lima i Peru, lurte sannsynligvis alle som så på hvilket lovbrudd jeg hadde begått for å bli dratt til side slik. Dette er ydmykelsene som følger med å ha visse pass. Jeg ble omdirigert til Bolivia, hvor jeg kunne få visum ved ankomst. Machu Picchu-planene mine ble ikke noe av. Nok en urett begått av visumgudene.
I Buenos Aires foreslo de fantastiske vennene jeg hadde fått fra Tyskland, Storbritannia og Australia en dag å ta en dagstur til Montevideo i Uruguay. Det er bare fire timer unna med båt. Jeg sa til dem at jeg ikke kunne være med.
«Hvorfor? Trenger du visum til Uruguay? Kan du ikke bare få tak i det ved ankomst?»
«Nei, min venn. Noen ganger tror jeg at afrikanere vil trenge visum til himmelen.»
Jeg ble fylt av selvmedlidenhet da jeg så meg selv gjennom deres medlidende øyne. Jeg var den fattige slektningen fra landsbyen som kommer til storbyen og burde være takknemlig bare for å få være i et stort hus sammen med familien min. Når slektninger fra byen kommer til landsbyen min, slakter vi en geit for dem og ber de tradisjonelle danserne stille opp. De besøkende kan bli for alltid – fordi vi er ydmyke og beæret over å ha dem der. Jeg har aldri hatt noe passprivilegium – jeg har aldri forestilt meg at jeg kan flytte til landene deres på innfall, og bli en utvandrer med alle de feller det innebærer. Jeg har aldri tenkt på å fly til et annet land i den tro at jeg vil finne ut hvordan komme meg inn når jeg er der. Jeg prøver å vise medfølelse når jeg hører dere klage over hvor vanskelig det er å få arbeidstillatelse i mitt land.
På de fleste flyplasser føler jeg meg utilstrekkelig når jeg drar fram det kenyanske passet mitt. Selv når du er bevæpnet med visa, er du aldri trygg. Et visum vil ikke sikre deg innreise i et land. Du må fremdeles forholde deg til den gretne passkontrolløren som mistenksomt vil spørre: «Og hva skal du gjøre her?» Da blir du raskt til en bablende idiot og drar fram konvolutten med hotellreservasjoner, brev fra arbeidsgiveren din, kontoutskrifter og kopier av hvert eneste dokument som beviser at du er den du er. Alle andre vil vifte med sine amerikanske pass, sine britiske pass, sine svenske pass.
Global integrering: en ensidig affære?
Det hender at du får øye på andre afrikanere: mine nigerianske landsmenn med sine karakteristiske grønne pass, et og annet kongolesisk pass, iblant det mer sjeldne somaliske passet, og mange ganger de uten pass, men med asylpapirer eller andre reisedokumenter som minner deg på at du er heldig som i det hele tatt eier et pass. Vi vil alle gi hverandre det megetsigende blikket: «Lykke til!»
Du vil også se en nigeriansk reisende med den tjukkeste naija-aksent som akkurat i tide drar fram et britisk pass, og du vil kjenne et stikk av misunnelse over at han var en av de heldige som kom til verden i Storbritannia den gang de fortsatt ga statsborgerskap ved fødsel. Heldiggris. Det er den samme følelsen som når du er på en restaurant og alle legger fram iPhonene sine, og du lirker ut en Motorola T190. Disse afrikanske passene vil gjøre deg skamfull.
På den store sovesalen på Atatürk-flyplassen i Istanbul, som jeg kjærlig kalte for «ebola-bingen», overhørte jeg fantastiske samtaler. Kongoleserne på vei til universitetet i Russland. De nigerianske tekstilhandlerne som koblet hverandre til en «Uche» som ville vise vei til alle de gode nigerianske butikkene i Istanbul. Jeg tenkte på utholdenheten til oss med uønskede pass. Her reiste folk med enda mindre mektige pass enn mitt – og de drev forretninger, dro for å studere i fjerne byer ved Sibir og støttet lokale nigerianske virksomheter i Istanbul. Forflytningen vil ikke ta slutt. Mange av disse menneskene har ingen intensjon om å bo i landene deres i all uendelighet. De søker bedre muligheter og vil etter hvert flytte hjem igjen. De driver forretninger. De arbeider. Noen vil bli værende. Og om de gjør det, er det da verdens undergang? Hvor mange av dere ble født i samme land som oldeforeldrene deres? Migrasjon er naturlig. Fuglene gjør det. Biene gjør det. Mennesker gjør det.
De små ydmykelsene er en stadig påminnelse om at vi bør trekke oss tilbake til våre hjørner og slutte å prøve å delta i verdenssamfunnet. I Vesten snakkes det om global integrasjon, men det de ikke sier er: «Vi vil ha adgang til hele verden, mens vi holder resten av dere i de små avkrokene deres.» Men jeg spør: Er denne integreringen ment å være en ensidig affære? Integrering for supermaktene, fri flyt av arbeidskraft for de rikere landene og aksept av status quo for resten av oss – de fattige slektningene?
Vi sier nei.
Vi vil se verden, og vi føler at vi har like stor rett til den som alle andre. Vi vil se verden, og vi ønsker å bli fullstendig inkludert i den – med verdighet.
