Afrika.no Meny
Novelle

Uganda: Farlig kjærlighet

Foto: Nature Picture Library

«Det vi vil betyr noe!!» ropte Ilsa, og skremte bort en flokk med rødhodede dvergpapegøyer fra et av trærne i nærheten. Foto: Nature Picture Library

Tibahitana satt med ryggen mot treet og fulgte en sølvfarget bil med øynene. Den tok en langsom sving langs åsryggen på den andre siden og etterlot seg en sky av rødbrunt støv, der den kjørte i sneglefart mot gården denne tidlige desemberettermiddagen.

Stemningen hjemme var full av glede og forventning, nå som Tukwase skulle komme på besøk fra Tyskland, sammen med sin kone Katrin og hennes bestevenninne Ilsa. Tibahitana hadde ikke sett broren og svigerinnen siden de giftet seg for tre år siden. Moren deres hadde insistert på at de skulle ha bryllupet her på gården, og Katrin hadde gått med på det, på betingelse av at hun og Tukwase skulle betale flyreisen til hennes venner og familie. Det hadde vært et vakkert, men dyrt bryllup: Så dyrt at de fortsatt betalte tilbake på gjelden. 

Den hektiske aktiviteten mens de ventet på bilen var et tydelig tegn på at det ikke skjer så mye i Rubindi, den søvnige landsbyen deres i Mbarara-distriktet vest i Uganda. Til og med hundene var oppspilt. Maps, matriarken, kjent for sin overlegne og tilbaketrukne stil, lå under appelsintreet og logret med halen i tilbakeholdt iver. De andre hundene danset og bjeffet rundt henne.

Tibahitana fulgte bilens bevegelser med øynene mens den manøvrerte seg fram langs den svingete veien. Av og til forsvant den bak busker og kratt, og på et tidspunkt hadde den trøbbel med å komme seg framover i det hele tatt. Grusveien, som var humpete på sitt beste, var uframkommelig når det regnet, og de hadde fått en god dose regn tidligere i uka. Heldigvis for bilen og passasjerene hadde sola hatt overtaket de siste to dagene.Tibahitana kunne skimte et par mennesker som løp mot bilen, og etter en kjapp prat ved sjåførens vindu begynte de å dytte. Hun sendte en takk til stjernene for Kigatwa og Mujuni, de uatskillelige landsbybomsene. Tibahitana mistet bilen av syne i den aller siste svingen, men kunne lett se for seg hvordan den kom sakte nærmere og etterhvert stanset utenfor det enkle murhuset på familiens område.

Tibahitana stumpet røyken og gikk for å bli med og ta imot gjestene. Folk ble presentert, klemmer og kyss delt ut og bagger og kofferter båret inn i huset. Muhirwe, som vanligvis hadde ansvar for bananplantasjen, sto for det meste av bæringen, mens han smilte sjenert til gruppen av fremmede når noen prøvde å takke ham. Hans engelskferdigheter var i beste fall begrenset. Han kunne bare såvidt forstå hva Katrin og Ilsa sa, på grunn av deres utenlandske aksent.

«Gikk reisen bra?» spurte noen i alt oppstyret. «Det gikk fint helt til vi kom til Kampala», sa Katrin. «Trafikken var helt vill!»

«Ja, trafikken kan være ganske overveldende, ikke sant?» sa Bamwine. Hun satte ut stoler på verandaen og hintet til Katrin om at hun skulle sette seg på stolen nærmest henne. Det var aldri for tidlig å begynne å spørre om barnebarna hun ventet på – unge mennesker tenkte for mye på sin egen frihet nå for tida. De hvite metallstolene skrapte mot sementen.

«Er ombyggingen på Entebbe ferdig nå?» spurte Tibahitana ut i luften, mens hun lente seg behagelig mot en av hjørnestolpene med et bein ut på hver side av stolen og ignorerte sin mors misfornøyde blikk.

«Jeg tror ikke det», svarte Tukwase. «Det var mange sperringer overalt.» «Og støv», la Ilsa til.

Tibahitana så på gjestene i stillhet. Brorens kone var veldig høy, men elegant. Hun så avslappet ut i khakishorts, marineblå Levis t-skjorte og skinnsandaler. Det blonde håret hennes var samlet i en løs topp. Tiba så etter tegn på graviditet, men fant ingen. Hun visste godt hva som foregikk i Bamwines hode, og var glad for at oppmerksomheten var rettet mot noen andre enn henne selv, til en forandring. Tanken fikk henne til å smile. Hun så fram til å snakke mer med Katrin. De hadde utviklet et fint vennskap opp gjennom årene, først og fremst takket være moderne teknologi. De jevnlige lange e-postene de sendte hverandre var ofte hennes eneste kontakt med verden utenfor, og det var dem som gjorde at hun ikke ble gal i sitt selvpålagte eksil. Tukwase så lykkelig ut der han sto og holdt Katrin i hånda. Han vekslet fra lunyankole til engelsk, med et hint av tysk. Livet som gift så ut til å gjøre ham godt.

Tibahitanas blikk flyttet seg til Ilsa, og ble der. Huden hennes var brun som melkesjokolade. Hun hadde tjukt, vilt hår, og det meste var forsøkt tvunget inn i en hestehale, uten særlig hell. De store, dype, nøttebrune øynene hennes, veldig lyse sammenliknet med Tibahitanas egne mørke øyne, fulgte interessert med på samtalen. Bomullsshortsen og den fargerike, ermeløse tunikaen viste frem sterke armer og lange bein. Nydelige legger, tenkte Tiba. Hun slo fast at Ilsa sannsynligvis var litt lavere enn hennes egne 170 centimetere. Så kjente hun Ilsas blikk på seg.

«Vil noen ha noe å drikke?» utbrøt Tibahitana ukarakteristisk og reiste seg brått. «Vi har vann, fersk pasjonsfruktjuice som jeg lagde i dag morges, litt kald øl, dessverre bare Club Pilsner... Og så har vi litt bananvin, den er avkjølt og veldig forfriskende. Vi kjøpte den på den lille butikken dere kjørte forbi på vei hit. Der borte», sa hun og pekte. Hun rynket øyenbrynene. Hun merket at hun bablet, og ble flau, og gikk kjapt fra verandaen for å hente det de andre hadde bedt om å fa å drikke.

----------

Tibahitana bannet mens hun bøyde seg over terrengsykkelen med intens konsentrasjon. Hun hadde håpet å få unna noen kilometer alene før sola sto opp, men hennes elskede Mongoose Teocali Comp hadde valgt å punktere akkurat den morgenen. 

«God morgen», sa Ilsa. Tiba var så konsentrert om oppgaven sin at hun ikke hørte at Ilsa kom eller at hun sa noe.

«God morgen», sa Ilsa igjen. Den myke stemmen hennes bar lenger i morgenstillheten enn hun hadde planlagt.

Tiba så overrasket opp. Hun hadde ikke forventet at noen skulle være oppe før tidligst om et par timer. Ilsa så morgenfrisk ut i shorts, singlet og turstøvler.

«God morgen. Beklager, jeg hørte deg ikke…» «Trenger du hjelp?», spurte Ilsa og kom nærmere. «Hm… Kunne du ha holdt sykkelen rett?» spurte Tiba takknemlig, og prøvde å tone ned gledeshoppet hjertet hennes hadde gjort da hun så Ilsa.

Ilsa bøyde seg ned ved siden av henne, tett nok til at skuldrene deres kom nær hverandre, tett nok til at hun kunne kjenne den friske lukten av morgenlufta på Tibas hud. De jobbet sammen, og fikk raskt byttet dekket. «Vent her», sa Tiba plutselig. Ilsa var glad for å få sjansen til å puste litt, klarne sitt nå berusede hode og samtidig nyte synet av sin vertinne Tibas atletiske kropp, som var tydelig definert i sykkeltightsen hun hadde på seg. Hun beveget seg med smidigheten til en som er vant til fysisk aktivitet. De myke beina hennes endte i overraskende spinkle ankler, som nå var pakket godt inn i tykke sokker og fornuftige tursko.

Ilsas observasjoner ble brått avbrutt da Tiba forsvant inn i huset. Men et øyeblikk etter var hun tilbake, nå med sin gamle, men like funksjonelle sykkel. «Du kan ha Mongoosen», sa hun til Ilsa. «Bli med meg.»

De syklet i stillhet de første fem kilometerne. Tiba ledet dem langs stiene rundt landsbyen, som hun kjente like godt som sin egen hånd. Ilsa fulgte etter uten å stille spørsmål. De to siste kilometerne var i oppoverbakke, og pusten deres gikk fortere mens de konsentrerte seg om å holde seg på den lite brukte stien. Det ble enda mer steinete da de rundet toppen, men utsikten var verdt all smerten. Dalen strakte seg mange kilometer avgårde, forgylt av soloppgangen. Stillheten ble bare brutt av fuglenes intense kvitring og av det beroligende suset fra elva i det fjerne.

«Det er vakkert», sa Ilsa lavt, mens hun trakk inn både utsikten og sin egen dype pust.

Tiba nikket. De gikk av syklene og bort til et par steiner som hadde god utsikt. Der ble de sittende uten å si et ord i det som føltes som flere timer.

«Jeg elsker å komme hit», sa Tiba. «Det er vakkert», sa Ilsa igjen, ute av stand til å finne mer presise ord for å beskrive utsikten og stillheten. «Har du alltid bodd her?»

«Nei.» Tibahitanas svar var ikke særlig avslørende, og hun smilte beklagende. «Vi bør dra tilbake», sa hun. «Jeg må slippe geitene ut på beite.»

De så hverandre knapt resten av dagen. Ilsa tilbrakte det meste av ettermiddagen med å slappe av på plenen, nyte solen og lese. Tiba var tilsynelatende travelt opptatt med gårdsarbeid: Hun gjorde rent i hønsehuset, matet grisene og fulgte geitene og kyrne to ganger til elva for å drikke. Ilsa merket gjennom hele dagen at tankene kretset rundt Tiba. Uten at hun visste det hadde Tiba akkurat like mye trøbbel med å tenke på noe annet.

----------

«Vi skal til handelssenteret for å spise middag.» Tukwase sto som en skyggeaktig figur i døra til Tibas lille murhytte bak hovedhuset. «Katrin har lyst til å vise Ilsa rundt litt.» Han kunne nesten ikke se ansiktet til Tiba, der hun satt i sofaen i den svakt belyste hytta. Kun et stearinlys flimret på stuebordet. En liten stereo spilte lavt i vinduskarmen og Tukwase visste at den var mest for selskaps skyld. «Vil du være med?» «Gjerne, gi meg et par minutter til å skifte.» Hun hadde akkurat tatt et bad i et forsøk på å myke opp sine såre muskler etter en lang dag.

Tiba satte seg inn i baksetet på den godt brukte Pajero firehjulstrekkeren sin, som Tukwase hadde lånt uten å spørre. Ilsa var også i baksetet, og Katrin satt foran med Tukwase.

«Den passer bedre til terrenget», sa Tukwase, og alle lo. «Synes mor det er ok å være alene i kveld?» spurte Tiba. Broren nikket, og de kjørte avgårde. Handelssenteret lå omtrent fem kilometer fra gården, i en dal omgitt av sumpland. Det var ikke mye å skrive hjem om: to lange rekker med butikker på hver sin side av hovedveien, en bensinstasjon med én pumpe i den ene enden og en klinikk i midten. De fleste butikkene var små. Noen rettet seg inn mot turister og solgte håndlagde pyntegjenstander og suvenirer, men nesten alle stengte før klokka seks om kvelden. Mama’s Bar and Grill, den mest populære restauranten, var klemt inn mellom en jernvarehandel og en slakter.

De gikk inn i restauranten, og ble møtt med høye jubelrop. Tiba og Tukwese hadde kjent Mama Mwebesa – som nå var gammel, men fortsatt like formidabel – siden de var barn. Det likte hun å minne dem på hver gang de møttes. Hun ga Tukwase en skikkelig klem, mens hun kommenterte om hvor tynn han var blitt, og så snudde hun seg og klemte Katrin. Hun holdt henne på en armlengdes avstand og utbrøt: «Forrige gang jeg så deg var du en engstelig brud. Jeg tror ekteskapet gjør deg veldig godt!»

Katrin lo, mest av minnet om hvordan hun hadde stresset med bryllupsmenyen. Hvis hun da hadde visst det hun skjønte i løpet av bryllupsfesten, ville hun ikke vært så bekymret. For Mama Mwebesa var en fantastisk kokk som også kunne trylle: Hun kunne bokstavelig talt få kaniner til å dukke opp fra intet. Hun hadde reddet bryllupet etter at cateringen fra Mbarara trakk seg i siste øyeblikk. Katrin kunne aldri få takket henne nok, og fortalte henne det nok en gang.

«De er jo barna mine», sa Mama Mwebesa og vinket bort takken med et smil.

Katrin introduserte Ilsa, som også fikk en stor klem og ble ønsket varmt velkommen til landsbyen. Mama Mwebesa insisterte på at de skulle spise og drikke på hennes regning, og hun ville ikke høre snakk om noe annet. De fikk bord med det samme, med øl og store tallerkner med grillet geit og et utvalg av lokale grønnsaker: gonja, kokt dodo med ferske limabønner og den bitre, men gode katunkuma.

«Det er en slags plantan», forklarte Tiba da hun så at Ilsa studerte gonjaen med interesse. Ilsa så opp og smilte takknemlig til henne, og Tiba merket seg nok en gang hvordan Ilsas øyne danset når hun smilte. Hun gikk fort videre til neste grønnsak. «Denne kaller vi katunkuma», sa hun og stappet den bittersøte, mørkegrønne og bønnelignende grønnsaken inn i munnen. «Fra aubergine-familien.» Ilsa holdt Tibas blikk, hun kunne gjerne hørt henne snakke om grønnsaker hele kvelden. «Den beskjedne grønne saken her er dodo», fortsatte Tiba, som følte seg litt sjenert og avbrøt øyekontakten. «Den er kjent i resten av verden som amarant. Den har ikke akkurat utseendet med seg, men den er full av kjempegod smak.» Hun ble belønnet med latter fra Ilsa.

De nøt måltidet alle sammen, Ilsa og Katrin kanskje mest av alle. «Du må lage dette til meg hjemme, mannen min», sa Katrin ertende til Tukwase. Men hun var klar over at det ville være tilnærmet umulig å få tak i ingrediensene i Hamburg, der alle restaurantene som kalte seg afrikanske, serverte mat fra Nord- og Vest-Afrika.

Tiba reiste seg for å gå og røyke. Utenfor var lufta mild, og dalen var full av froskenes parringslyder. Tiba drømte seg tilbake til barndommens ferier i landsbyen, og alt trøbbelet hun og Tukwase hadde havnet i. Stedet hadde ikke forandret seg særlig. Den eneste forskjellen var brorens langvarige fravær.

Da hun kom inn igjen, hadde Mwebesa begynt å vise Ilsa noen dansetrinn. De danset til «Yellow», den siste singelen fra et utvalg ugandiske artister. Tiba satt stille og så på, og takket nei da Tukwase og Katrin signaliserte at hun også skulle komme ut på dansegulvet.

«Liker du henne?» Tiba hadde ikke hørt at Kobusingye kom og stilte seg ved siden av henne. Hun så opp og trakk på skuldrene. «Hvordan går det med deg?» spurte hun, istedenfor å svare på Kobusingyes spørsmål.

«Ok», sa Kobusingye. Hun satte seg på en ledig plass og sa anklagende: «Jeg har ikke sett deg på disse kanter på en stund».

«Jeg har vært litt opptatt… » Tiba og Kobusingye hadde hatt et kort forhold for en tid tilbake, like etter at Tiba hadde flyttet tilbake til Rubindi. Begge hadde skjønt fort at det ikke fungerte, så de gjorde det slutt, men de hadde fortsatt å være gode venner. Kobusingye var en av de få folkene i landsbyen som ikke syntes Tiba var merkelig. Mama Mwebesa var en annen.

 «Bamwine må være overlykkelig over å ha Tukwase hjemme», fortsatte Kobusingye.

«Det tror jeg vi er alle sammen. Blir nesten litt partystemning av det.» Tiba kunne høres ut som om hun ikke brydde seg, men Kobusingye visste hvor mye hun elsket og savnet broren sin.

«Hun er vakker», sa Kobusingye, mens de begge så på Ilsa, som kastet hodet bakover og lo av noe Mama Mwebesa sa, mens den gule sommerkjolen hennes flagret rundt henne. 

----------

«Du er tidlig oppe», sa Tiba. Hun kom trillende med sykkelen sin fra baksiden av huset og gjennom gårdsplassen på vei ut.

«Jeg pleier ikke å sove så lenge», sa Ilsa. Snart var de nok en gang avgårde på syklene, i en annen retning denne gangen. Tiba ledet og Ilsa fulgte, takknemlig for de robuste syklene, som hjalp dem å forsere det steinete terrenget. De humpet og manøvrerte seg nedover den smale stien. Stillheten ble bare brutt av lyden av gress mot sykkelspiler og kvitrende fugler som varslet at de var til stede. Ilsa kjente at hun ble andpusten. Tiba virket uanstrengt foran henne, rytmen hennes ble knapt brutt av det ujevne underlaget.

Endelig stoppet Tiba. Hun trillet sykkelen gjennom en åpning i buskene, og Ilsa fulgte etter. På den andre siden kom de ut til en glitrende elv og en sverm av sommerfugler på bredden. Hundrevis av lette, fargerike vinger steg mot himmelen uten en lyd. Ilsa var stille lenge. Da Tiba kikket bort på henne, så hun at tårene strømmet fritt nedover kinnene hennes. Tiba gikk bort til henne og tok hånden hennes, sterkt i tvil om det var det rette å gjøre. Hun sto inntil henne og sa ingenting. Det tok ikke lang tid før Ilsa smilte. Hun så unnskyldende på Tiba. «Det er så vakkert her», sa hun.

De satte fra seg syklene under et tre og gikk bort til en provisorisk benk noen hadde satt opp. «Jeg vokste opp her, men etter barneskolen flyttet jeg», sa Tiba. Hun tok opp en stein og kastet den ut i elva, slik at den stille overflaten ble brutt. «Faren min giftet seg på nytt, så jeg bodde hos ham i Kampala til jeg var ferdig på universitetet. Det er bare et par år siden jeg kom tilbake hit permanent. Jeg forelsket meg på nytt i stedet og gårdsdriften, sluttet i IT-jobben min, avsluttet et treårig forhold som ikke førte noen steder … og resten er historie.» Hun pustet dypt etter den ukarakteristisk lange monologen og så ned på skoene sine.

«Det må ha krevd et enormt mot», sa Ilsa. «Det er det villeste jeg har gjort i løpet av mine 36 år, og jeg ville gjort det samme igjen uten å nøle», svarte Tiba.

Ilsa smilte av beundring. «Men det ville vært nærmest umulig uten min mor», la Tiba til.

«Bamwine virker helt fantastisk», svarte Ilsa. De satt i stillhet, så på elva som glitret og sommerfuglene som strøk lekende over vannflaten før de fløy opp, igjen og igjen. I det fjerne kunne de høre lyden av dyrehover mot grus, et tegn på at landsbyen nå var våknet opp og i bevegelse.

«Jeg klarer ikke plassere aksenten din», sa Tiba forsøkende. Hun hadde grublet på dette siden deres første møte på verandaen.

«Moren min var tysk, hun var professor på Oxford, og faren min var luo-diplomat. De møtte hverandre i England, og jeg ble født der. Vi flyttet til Tyskland da jeg var ti.» Ilsa tegnet figurer i den myke jorda med fingeren mens hun snakket.

«Reiste dere noe særlig til Uganda?» «Ikke så ofte. Faren min hadde ikke noe nært forhold til familien sin, bortsett fra en eldre søster i Kampala. Men jeg hadde en stor familie på min mors side i Tyskland.» Ilsa så opp fra jordtegningene sine. «Hva er det du gjør?!» utbrøt hun.

Tiba var i ferd med å ta av seg singleten. Hun avdekket glatt, mørkebrun hud og en slank kropp, et synlig bevis på all tiden hun hadde brukt på å grave grøfter og måke møkk. Hun sparket av seg skoene, ristet utålmodig av seg dongerishortsen og hoppet ut i elva. «Kommer du?!» ropte hun og sprutet på Ilsa.

 ----------

«Er du klar?» spurte Tiba og så på praktikanten sin, der de sto i det runde kjøkkenet med stråtak. Dagen før hadde Tiba vist Ilsa hvordan hun skulle fyre opp i bålgropen som hun hadde lagd av leire, ved å lokke glørne ut av de tørre pinnene. Ilsa hadde sett over skulderen hennes i dyp konsentrasjon, med øyenbrynene trukket sammen slik de pleide å være når hun var fokusert.

Ilsa knelte på steingulvet og gjentok Tibas bevegelser. Hun jublet fornøyd da de tørre bladene våknet til liv.

Tiba lærte henne hvordan hun skulle mate hønene og samle egg. De hadde flere hysterisk morsomme uhell før Ilsa fikk dreisen på melking av ku. Det neste var klatring i trær: Ilsa fulgte Tibas instrukser nøye, mens hun klatret oppover den tykke stammen på mangotreet i enden av bananplantasjen. De satt på en gren og gomlet i seg mango som grådige barn, skrelte dem med Tibas lommekniv. Oppe i treet var de skjermet fra desembervarmen. Om kveldene gikk de lange turer, underholdt av paddenes høylytte serenader , og de tilbrakte late ettermiddager under det enorme furutreet på gårdsplassen, et «fremmed» tre, som var et resultat av en av Bamwines ideer.

En ettermiddag tok de med seg et teppe til toppen av åsen. En flaske bananvin, som Ilsa hadde begynt å bli ganske glad i, var plassert mellom dem. De delte et strå som sugerør, og noen bær de hadde plukket fra flere trær de passerte på veien.

«Hva betyr navnet ditt?» spurte Ilsa. «Den ene er ikke bedre enn den andre», oversatte Tibahitana, og de fniste som skolejenter over ironien.

Ilsa strakk seg fram og rørte ved Tibas korte, spisse hårlokker. Sidene var trimmet i et slags forsøk på å lage hanekam. «Jeg liker håret ditt», sa hun sjenert. Og plutselig fortsatte hun: «Jeg har lyst til å bli her. Sammen med deg». Ilsa hadde ikke testet ordene på seg selv, og hun var like sjokkert som Tiba over lidenskapen de ble sagt med.

Tiba var stille. Det hadde vært tre uker med lykkelig liv på landet. Men gjestene skulle dra til Kampala om tre dager, der Tukwase og Katrin skulle skille lag med Ilsa for å dra nordover til Marokko på den siste delen av sin reise. Ilsa skulle tilbringe noen dager i Kampala med tanten sin og noen søskenbarn før hun fløy tilbake til Tyskland etter nyttår. Ilsas ord var så forførende. Tiba ville ha dem. Og likevel…

«Det er farlig», sa Tiba med et sukk, og festet blikket på en sky langt unna.

De lå på ryggen ved siden av hverandre på en matte med intrikat mønster, med hodene hvilende på korslagte armer. Dalen videt seg ut foran dem. Røyk steg dovent i det fjerne, en ku rautet et eller annet sted og brøt stillheten.

Ilsa satte seg opp og holdt rundt sine egne knær. «Jeg tror ikke jeg bryr meg om det.» «Det gjør jeg», sa Tiba trist. Hun kunne ikke la noe skje med denne kvinnen.

«Og hva er det verste som kan skje?» sa Ilsa trassig. «Fengsel, opptil fjorten år», sa Tiba, med en stemme full av sinne. «Det er ikke rettferdig!» erklærte Ilsa, med en barnslighet som ikke stemte helt med hennes 30 år.

«Jeg vet det», sa Tiba forsiktig. «Det vi vil betyr noe!!» ropte Ilsa, og skremte bort en flokk med rødhodede dvergpapegøyer fra et av trærne i nærheten. Tiba begynte forsiktig å kjenne på en liten følelse av håp

Ilsa la seg sakte ned på ryggen igjen. Hun knyttet fingrene sine forsiktig sammen med Tibas hardbarkede fingre og la hodet mot skulderen hennes. Tiba trakk henne beskyttende nærmere seg. Tibas kraftige hjerteslag overdøvet lydene fra landsbyen og det som måtte være igjen av frykten hennes.

Plutselig trakk skyene seg sammen over dem: En storm var på vei. 

De ble hvor de var.


Har du spørsmål eller synspunkter på denne artikkelen? Vil du skrive for oss? Ta kontakt med redaksjonen: rahwa@afrika.no



Flere aktuelle artikler

Film

Aktivisme i politivoldens tid

Den kenyanske dokumentarfilmen Softie, som kom ut i 2020 med Covid-19-pandemien, Black Lives Matter-bevegelsen og SARS - kampanjen i Nigeria som bakteppe, konfronterer oss med de harde realitetene i politiets brutalitet.

Emner

Bedriftsdatabase

Informasjonen i bedriftsdatabasen er basert på offentlig tilgjengelig informasjon om selskapene og på direkte etterspurt informasjon. Siste oppdatering av bedriftsdatabasen ble gjennomført i 2021. Dersom du er et selskap eller et enkeltindivid som ser mangler eller behov for oppdatering må du gjerne ta kontakt med Fellesrådet for Afrika.