Afrika.no Meny

Landprofil 2012-2013

Tunisia

Tunisia har kommet langt i å gjennomføre demokratiske reformer etter revolusjonen og diktator Zine El Abidine Ben Alis avgang i 2011. For myndighetene er det helt sentralt å legge til rette for økt økonomisk vekst slik at flere kommer i arbeid og de sosiale skjevhetene kan rettes opp. Samtidig preges landet av uro og friksjon mellom sekulære og moderate islamister på den ene siden, og konservative islamister på den andre, om videre politiske retning.

Algerie Angola Benin Botswana Burkina Faso Burundi Kamerun Kapp Verde Den sentralafrikanske republikk Tsjad Komorene Kongo-Kinshasa Djibouti Egypt Ekvatorial-Guinea Eritrea Etiopia Gabon Gambia Ghana Guinea Guinea-Bissau Elfenbenskysten Kenya Lesotho Liberia Libya Madagaskar Malawi Mali Mauritania Mauritius Marokko Mosambik Namibia Niger Nigeria Kongo-Brazzaville Rwanda São Tomé og Príncipe Senegal Sierra Leone Somalia Sør-Afrika Sudan Sør-Sudan Swaziland Tanzania Togo Tunisia Uganda Vest-Sahara Zambia Zimbabwe
Algerie
Angola
Benin
Botswana
Burkina Faso
Burundi
Den sentralafrikanske republikk
Djibouti
Egypt
Ekvatorial-Guinea
Elfenbenskysten
Eritrea
Etiopia
Gabon
Gambia
Ghana
Guinea
Guinea-Bissau
Kamerun
Kapp Verde
Kenya
Komorene
Kongo-Brazzaville
Kongo-Kinshasa
Lesotho
Liberia
Libya
Madagaskar
Malawi
Mali
Marokko
Mauritania
Mauritius
Mosambik
Namibia
Niger
Nigeria
Rwanda
São Tomé og Príncipe
Senegal
Seychellene
Sierra Leone
Somalia
Sør-Afrika
Sør-Sudan
Sudan
Swaziland
Tanzania
Togo
Tsjad
Tunisia
Uganda
Vest-Sahara
Zambia
Zimbabwe

23. oktober 2011 holdt Tunisia sitt første demokratiske valg på en konstitusjonell forsamling. Valget forløp seg rolig og 4,3 millioner, eller 52 prosent av de stemmeberettigede, avla stemme.

Et ungt demokrati og ny grunnlov
Det islamistiske partiet Ennahda (Renessansepartiet) fikk som forventet de fleste plassene i nasjonalforsamlingen (89 av 217 representanter) og inngikk regjeringskoalisjon med to sekulære partier; Kongresspartiet for republikken (CPR) som fikk 29 plasser i forsamlingen og Ettakatol (Det demokratiske forum for arbeid og frihet) som fikk 20 plasser. Førstnevnte er et sosialdemokratisk parti med en nasjonalistisk vri, mens sistnevnte er et mer tradisjonelt sosialdemokratisk parti etter europeisk modell.

Avtalen om regjeringskoalisjon sikret Hamid Jebali  fra Ennahda statsministerposten, mens lederen for CPR, Moncef Marzouki, fikk posten som president og Ettakatols leder Mustapha Ben Jaffer ble president for nasjonalforsamlingen. Opposisjonspartiene i nasjonalforsamlingen har dannet en felles front mot regjeringen, noe som kan bidra til å styrke den parlamentariske kontrollen over regjeringen og det unge demokratiet i landet.

Den konstitusjonelle forsamlingen er ansvarlig for å utarbeide en ny grunnlov og lyse ut parlaments- og presidentvalg. Den nye grunnloven er forventet å bli lagt ut til folkeavstemning i april 2013. Etter at den nye grunnloven er på plass, vil det også bli holdt nyvalg til nasjonalforsamlingen. 

Politisk uro og regjeringens avgang
Drapet på opposisjonslederen Chokri Belaid 6. februar 2013 førte til en nasjonal politisk krise og felte landets første folkevalgte regjering. Belaid var en venstreorientert parlamentariker og hadde ved flere anledninger kritisert regjeringen blant annet for ikke å gjøre nok for å forhindre angrep på journalister, kunstutstillinger og sufistiske mausoleer. En ytterliggående islamist er arrestert for drapet.

Statsminister Hamid Jabali gikk av etter at tre ministre fra CPR trakk seg fra regjeringen i protest over mangelfulle tiltak mot ytterliggående islamister etter drapet på opposisjonslederen. For å opprettholde regjeringssamarbeidet, krevde CPR at flere departementer skulle ledes av parti-uavhengige kandidater. Ali Larayedh fra Ennahda, fikk i oppdrag fra nasjonalforsamlingens president å danne ny regjering. Han var innenriksminister i den første regjeringen. Den nye utenriksministeren og den nye forsvarsministeren er begge partipolitisk uavhengige. Mer enn ti av den første regjeringens ministre sitter nå i den nye regjeringen.

De moderate lederne av Ennahda opplever stadig større problemer med å holde partiet samlet og kontrollere mer konservative elementer i rekkene. Den interne utviklingen i Ennahda er en del av den økende friksjonen mellom sekulære og moderate islamister på den ene siden og konservative islamister, salafister, på den andre om retningen for landet, hvor sistnevnte har vært de mest pågående.

I løpet av 2012 ble det største universitetet i Tunisia, Monouba, okkupert av salafister i protest mot et forbud mot bruken av heldekkende klær under eksamen. Hamas-leder Haniyeh ble ønsket velkommen i Tunis med anti-jødiske slagord. Direktøren for fjernsynskanalen Nessma ble arrestert etter at konservative islamister demonstrerte mot kringkastingen av den kritikerroste fransk-iranske filmen Persepolis.

Salafister okkuperte også et område nord i Tunisia, hvor de forsøker å innføre sharia. Politiet vegret seg lenge for å gå inn i området. I februar 2012 kom det til voldelige sammenstøt mellom sikkerhetsstyrker og ytterliggående islamister, som er anklaget for å smugle våpen fra Libya. I juni 2012 ble større mengder våpen beslaglagt av tunisiske myndigheter fra smuglere i Sahara ved grensene til Algerie og Libya.

De sekulære og moderate islamistene har forsøkt en motoffensiv. Det ble gjennomført en nasjonal generalstreik etter drapet på Chokri Belaid, og 28. februar 2013 demonstrerte tusenvis i hovedstaden mot økende innflytelse for konservative islamister.I følge det tunisiske senteret for pressefrihet, har angrep fra både myndighetene og fra konservative aktører mot journalister økt i tiden etter drapet og pressefriheten i landet er blitt innskrenket.

Store økonomiske utfordringer
Den tunisiske økonomien er gradvis blitt mer variert de siste tiårene, og er ikke lenger ensidig avhengig av jordbruk og fosfatproduksjon. Tunisia er en av verdens største produsenter av olivenolje. Rundt 16 prosent av arbeidsstyrken er tilknyttet jordbruket som i dag står for mellom 10 og 15 prosent av bruttonasjonalproduktet (BNP). Tunisia er også en av verdens største produsenter av fosfat. Industrien står for rundt en fjerdedel av verdiskapningen og består av fem sektorer; tekstiler og skinn, mekaniske og elektriske varer, matvareforedling, byggematerialer og kjemikalier. Tjenestesektoren har de siste årene stått for rundt 60 prosent av BNP.

Store utenlandske investeringer i oljeleting og -produksjon de siste årene har holdt Tunisias oljereserver på ca 41 millioner tonn, noe som vil tilsvare ressurser i ytterligere ti år med en produksjon på dagens nivå. Utvinningen av naturgass økte kraftig etter at Miskar-feltet kom i produksjon i 1996. Gassreservene på 61 millioner tonn tilsvarer 15 år med dagens produksjon. Det er også optimisme knyttet til at mer naturgass kan finnes offshore. Utenfor kysten av Tunisia er det funnet geologiske strukturer liknende de utenfor Algerie, hvor det er funnet store mengder gass.

Nedgang etter uro, men nye muligheter
Tunisias BNP falt med hele 1,85 prosent i 2011 som følge av uroen i kjølvannet av de politiske omveltningene i landet. Arbeidsledigheten anslås å ha økt til 18 prosent. Utenlandske direkte investeringer falt med 22 prosent i 2011. Ifølge arbeidsgiverorganisasjonen UTICA har 700 utenlandske bedrifter stengt for godt som følge av uroen i arbeidslivet. Ifølge offisielle tall falt antall turistbesøk til Tunisia fra 6,4 millioner i 2010 til 4,4 millioner i 2011.

På den positive siden kan gjenoppbygging av Libya åpne nye økonomiske muligheter. Tunisiske myndigheter forsøker å bedre de økonomiske – og politiske – båndene til de oljerike Gulf-landene. Myndighetene vil forsøke å stimulere økonomien gjennom økt offentlig forbruk, ikke minst til investeringer i infrastruktur i de underutviklede områdene i innlandet i sør og vest.

Regjeringen budsjetterte med et underskudd på 6 prosent av BNP for 2012 og har mål om en gjennomsnittlig årlig økonomisk vekst de neste fem årene på 6,3 prosent. Dette er trolig optimistisk, for myndighetenes økonomiske handlingsrom er begrenset. Ifølge Tunisias sentralbanksjef trengte landet 5 milliarder dollar i utenlandsk støtte for å balansere økonomien, på toppen av de 3 milliarder dollar landet sikret seg i 2011. De politiske urolighetene har satt forhandlingene om nye lån fra det internasjonale pengefondet (IMF) på vent.

Den nye regjeringens politikk ser ut til å videreføre den forrige regjeringens fokus på å skape arbeidsplasser, utvikle de fattigste områdene av landet og legge til rette for økt økonomisk vekst og jevnere fordeling, men landet pregesfortsatt av politiske uroligheter. Utkastet til en ny grunnlov som er planlagt lagt ut til folkeavstemning i april 2013, samt myndighetenes metoder og evne til å forhindre ytterliggående islamisme, vil få stor betydning for landets videre utvikling.


Algerie Angola Benin Botswana Burkina Faso Burundi Kamerun Kapp Verde Den sentralafrikanske republikk Tsjad Komorene Kongo-Kinshasa Djibouti Egypt Ekvatorial-Guinea Eritrea Etiopia Gabon Gambia Ghana Guinea Guinea-Bissau Elfenbenskysten Kenya Lesotho Liberia Libya Madagaskar Malawi Mali Mauritania Mauritius Marokko Mosambik Namibia Niger Nigeria Kongo-Brazzaville Rwanda São Tomé og Príncipe Senegal Sierra Leone Somalia Sør-Afrika Sudan Sør-Sudan Swaziland Tanzania Togo Tunisia Uganda Vest-Sahara Zambia Zimbabwe
Algerie
Angola
Benin
Botswana
Burkina Faso
Burundi
Den sentralafrikanske republikk
Djibouti
Egypt
Ekvatorial-Guinea
Elfenbenskysten
Eritrea
Etiopia
Gabon
Gambia
Ghana
Guinea
Guinea-Bissau
Kamerun
Kapp Verde
Kenya
Komorene
Kongo-Brazzaville
Kongo-Kinshasa
Lesotho
Liberia
Libya
Madagaskar
Malawi
Mali
Marokko
Mauritania
Mauritius
Mosambik
Namibia
Niger
Nigeria
Rwanda
São Tomé og Príncipe
Senegal
Seychellene
Sierra Leone
Somalia
Sør-Afrika
Sør-Sudan
Sudan
Swaziland
Tanzania
Togo
Tsjad
Tunisia
Uganda
Vest-Sahara
Zambia
Zimbabwe