Afrika.no Meny

Landprofil 2010-2011

Tunisia

President Ben Ali fortsetter i ny femårsperiode etter valget i 2009, i et Tunisia som klarer seg bra i turbulensen etter finanskrisen.

Algerie Angola Benin Botswana Burkina Faso Burundi Kamerun Kapp Verde Den sentralafrikanske republikk Tsjad Komorene Kongo-Kinshasa Djibouti Egypt Ekvatorial-Guinea Eritrea Etiopia Gabon Gambia Ghana Guinea Guinea-Bissau Elfenbenskysten Kenya Lesotho Liberia Libya Madagaskar Malawi Mali Mauritania Mauritius Marokko Mosambik Namibia Niger Nigeria Kongo-Brazzaville Rwanda São Tomé og Príncipe Senegal Sierra Leone Somalia Sør-Afrika Sudan Sør-Sudan Swaziland Tanzania Togo Tunisia Uganda Vest-Sahara Zambia Zimbabwe
Algerie
Angola
Benin
Botswana
Burkina Faso
Burundi
Den sentralafrikanske republikk
Djibouti
Egypt
Ekvatorial-Guinea
Elfenbenskysten
Eritrea
Etiopia
Gabon
Gambia
Ghana
Guinea
Guinea-Bissau
Kamerun
Kapp Verde
Kenya
Komorene
Kongo-Brazzaville
Kongo-Kinshasa
Lesotho
Liberia
Libya
Madagaskar
Malawi
Mali
Marokko
Mauritania
Mauritius
Mosambik
Namibia
Niger
Nigeria
Rwanda
São Tomé og Príncipe
Senegal
Seychellene
Sierra Leone
Somalia
Sør-Afrika
Sør-Sudan
Sudan
Swaziland
Tanzania
Togo
Tsjad
Tunisia
Uganda
Vest-Sahara
Zambia
Zimbabwe

President Zine El Abidine Ben Ali har vært ved makten siden han erstattet sin sterkt aldrende forgjenger ved et ublodig palasskupp i 1987. Han representerer Rassemblement Constitutionelle et Démocratique (RCD), partiet som har dominert politisk liv i Tunisia siden frigjøringen fra Frankrike i 1956. Tunisia er en republikk hvor presidenten er tillagt stor myndighet. Landet har formelt sett et flerpartisystem, men verken opposisjonspartier, andre politiske organisasjoner eller sivilt liv for øvrig har noe særlig spillerom.  

Den viktigste ikke-legale opposisjonsbevegelsen de siste 30 årene, den islamistiske bevegelsen En-Nahda, har vært utradert siden tidlig 1990-tall, og har på tross av økende misnøye med det sittende regimet ikke fått noen organisert etterfølger siden. Ben Ali ble gjenvalgt som president for en femte femårsperiode i oktober 2009 med 89,6 prosent av stemmene. 89,4 prosent av de stemmeberettigede ble rapportert å ha deltatt i et valg det er all grunn til å anta var manipulert. 

Sosiale forhold
Etter en postkolonial periode preget av store investeringer i utdanning og befolkningskontroll og lange perioder med økonomisk vekst, er Tunisia i ferd med å bevege seg ut av kategorien ”utviklingsland.” Tilnærmet hele befolkningen har tilgang til innlagt vann og elektrisitet, det offentlige helsesystemet er godt utbygd og supplert av en stor privat sektor, slik at landet har en lege per 970 innbyggere. Tunisia har i dag niårig grunnskole, og så godt som alle barn får skolegang. Også den videregående skolen og universitetssektoren er velutbygd. Andelen av befolkningen som lever under fattigdomsgrensen er 7,4 prosent (2005), og det offentlige sosialsystemet sørger relativt effektivt for de grunnleggende behovene til den beskjedne delen av befolkningen som ikke har nytt godt av den vesentlige generelle forbedringen av folks levekår som har funnet sted de siste tiårene. Prissvingninger på de internasjonale råvaremarkedene og salg av industri til utenlandske interessenter har de siste årene ført til merkbar prisstigning på varer av stor viktighet for folk flest, som matvarer, klær og byggevarer. Selv om dette gjør dagliglivet vanskeligere, har det ikke resultert i noen krisesituasjon.

Mens de sosiale menneskerettighetene er godt ivaretatt i Tunisia, kan ikke det samme sies å være tilfelle når det gjelder politiske menneskerettigheter. Ytrings- og pressefrihet er sterkt begrenset av sensur og selvsensur. Det sivile liv fungerer under svært vanskelige og begrensende forhold. Amnesty International har registrert over 1000 tilfeller av urettmessige rettssaker og liknende menneskerettighetsbrudd i landet siden 2003, da nye antiterrorlover ble innført etter terrorangrepet 9. september. Mange av disse tilfellene involverer tortur og periodevise forsvinninger. Personene det gjelder er gjennomgående anklaget ut fra mistanke om ekstreme islamistiske preferanser og – i noen få tilfeller – handlinger.   

Service, turisme og industri
Servicenæringen står for over halvparten av bruttonasjonalproduktet (BNP) i Tunisia (54 prosent). Den har vokst betraktelig og har stått for hoveddelen av den økonomiske veksten de siste årene. Spesielt kommunikasjonssektoren med mobiltelefonmarkedet i spissen har ekspandert kraftig. Ellers utgjør turisme en sentral del av servicesektoren, mens oljeutvinning, gruvedrift og tekstil utgjør viktige deler av industrisektoren, som står for 35 prosent av BNP.  Jordbruk var lenge den viktigste økonomiske sektoren, men står i dag for beskjedne 11 prosent av BNP. Tunisias økonomiske vekst har i snitt vært på nær 5 prosent i året det siste tiåret, i 2007 var den på 6,3 prosent. Fordelingen av ressursene i befolkningen er relativt jevn, sett i forhold til andre land i regionen. En økende liberalisering av det tidligere sterkt statlig regulerte økonomiske livet, sammen med globaliseringstendenser og konsentrasjon av økonomisk makt på et mindre antall private nasjonale hender, er imidlertid i ferd med å endre dette bildet noe.

Det sittende regimet har i flere år prioritert å overholde landets gjeldsforpliktelser i forhold til internasjonale kreditorer, og har også en etter forholdene høyst håndterbar gjeldsbyrde. Landet har også så langt kommet bra fra den globale finanskrisen. Synkende etterspørsel i eksportmarkedet er den viktigste negative konsekvensen av krisen for Tunisia. Landet klarer seg likevel bra, grunnet fortsatt etterspørsel i turistsektoren og pengeoverføringer fra det betydelige antallet tunisiere som bor og arbeider i utlandet.  

Ung arbeidsledig middelklasse
Tunisias store utdannede middelklasse ser ut til å akseptere regimets begrensninger på deres politiske menneskerettigheter så lenge den økonomiske veksten fortsetter å sørge for økt kjøpekraft og materiell velstand. En av de største utfordringene landet står overfor er den raskt voksende unge utdannede delen av befolkningen som ikke får innpass på et mettet arbeidsmarked. Denne gruppen har forventinger om et liv med tilsvarende levestandard som middelklassegenerasjonen før dem, mens mulighetene for å oppnå dette i realiteten for mange er ganske små.  

Arbeidsledigheten blant unge universitetsutdannede er høyere enn den totale prosentvise arbeidsledigheten i landet og ligger for tiden på 16 prosent, men er så høy som 30 prosent i de minst etterspurte utdanningene. Ekteskap og voksenliv for øvrig blir dermed liggende på vent på ubestemt tid for stadig flere. Gjennomsnittlig giftealder for kvinner er i dag 29 år, et i tunisisk sammenheng bemerkelsesverdig høyt tall. Myndighetene har de senere årene iverksatt en rekke tiltak for å møte denne utfordringen, uten at det har snudd den negative trenden. Dersom denne utviklingen forsetter, er det sannsynlig at regimet i fremtiden vil måtte håndtere større uttrykk for misnøye i befolkningen enn det som har vært tilfelle de siste årene.

Landfakta:

Areal: 163 610 km2 (35. størst)

Folketall: 10 millioner

Befolkningstetthet: 62 per km2

Urban befolkning: 66 prosent

Største by: Tunis - ca. 745 000

BNP per innbygger: 3876 USD

Økonomisk vekst: 6,1 prosent

HDI-plassering: 98


Algerie Angola Benin Botswana Burkina Faso Burundi Kamerun Kapp Verde Den sentralafrikanske republikk Tsjad Komorene Kongo-Kinshasa Djibouti Egypt Ekvatorial-Guinea Eritrea Etiopia Gabon Gambia Ghana Guinea Guinea-Bissau Elfenbenskysten Kenya Lesotho Liberia Libya Madagaskar Malawi Mali Mauritania Mauritius Marokko Mosambik Namibia Niger Nigeria Kongo-Brazzaville Rwanda São Tomé og Príncipe Senegal Sierra Leone Somalia Sør-Afrika Sudan Sør-Sudan Swaziland Tanzania Togo Tunisia Uganda Vest-Sahara Zambia Zimbabwe
Algerie
Angola
Benin
Botswana
Burkina Faso
Burundi
Den sentralafrikanske republikk
Djibouti
Egypt
Ekvatorial-Guinea
Elfenbenskysten
Eritrea
Etiopia
Gabon
Gambia
Ghana
Guinea
Guinea-Bissau
Kamerun
Kapp Verde
Kenya
Komorene
Kongo-Brazzaville
Kongo-Kinshasa
Lesotho
Liberia
Libya
Madagaskar
Malawi
Mali
Marokko
Mauritania
Mauritius
Mosambik
Namibia
Niger
Nigeria
Rwanda
São Tomé og Príncipe
Senegal
Seychellene
Sierra Leone
Somalia
Sør-Afrika
Sør-Sudan
Sudan
Swaziland
Tanzania
Togo
Tsjad
Tunisia
Uganda
Vest-Sahara
Zambia
Zimbabwe