Afrika.no Meny

Landprofil 2010-2011

Tsjad

Økte oljeinntekter og økt voldelig motstand mot president Debys regime går hånd i hånd i dagens Tsjad. Tsjad er et av verdens aller fattigste land, men har en fantastisk økonomisk framgang for noen få av innbyggerne.

Algerie Angola Benin Botswana Burkina Faso Burundi Kamerun Kapp Verde Den sentralafrikanske republikk Tsjad Komorene Kongo-Kinshasa Djibouti Egypt Ekvatorial-Guinea Eritrea Etiopia Gabon Gambia Ghana Guinea Guinea-Bissau Elfenbenskysten Kenya Lesotho Liberia Libya Madagaskar Malawi Mali Mauritania Mauritius Marokko Mosambik Namibia Niger Nigeria Kongo-Brazzaville Rwanda São Tomé og Príncipe Senegal Sierra Leone Somalia Sør-Afrika Sudan Sør-Sudan Swaziland Tanzania Togo Tunisia Uganda Vest-Sahara Zambia Zimbabwe
Algerie
Angola
Benin
Botswana
Burkina Faso
Burundi
Den sentralafrikanske republikk
Djibouti
Egypt
Ekvatorial-Guinea
Elfenbenskysten
Eritrea
Etiopia
Gabon
Gambia
Ghana
Guinea
Guinea-Bissau
Kamerun
Kapp Verde
Kenya
Komorene
Kongo-Brazzaville
Kongo-Kinshasa
Lesotho
Liberia
Libya
Madagaskar
Malawi
Mali
Marokko
Mauritania
Mauritius
Mosambik
Namibia
Niger
Nigeria
Rwanda
São Tomé og Príncipe
Senegal
Seychellene
Sierra Leone
Somalia
Sør-Afrika
Sør-Sudan
Sudan
Swaziland
Tanzania
Togo
Tsjad
Tunisia
Uganda
Vest-Sahara
Zambia
Zimbabwe

Tsjads inntekter øker så kraftig etter at landet begynte å eksportere olje i 2003 at landet nå har en av verdens raskest voksende økonomier. Denne økningen er bare synlig for en liten elite. Landet skårer ekstremt lavt på indikatorer som levealder, alfabetisering og legetilgang. Siden årtusenskiftet har landet falt 10 plasser på FNs indeks for menneskelig utvikling (HDI). I 2009 lå Tsjad på 175. plass på indeksen,  av 182 klassifiserte land. Landet får også laveste score for politiske rettigheter og sivile friheter av menneskerettighetsorganisasjonen  Freedom House.

Konflikt med Verdensbanken løst
Den økte rikdommen til landet og den minimale utviklingen for befolkningen fører til økte forskjeller mellom en liten elite og resten av befolkningen. Den politiske eliten er blitt enda mindre avhengig av folkelig støtte enn tidligere, fordi den har internasjonale oljepenger i ryggen. I Tsjad er det ExxonMobil, Chevron og Petronas som er de største utvinnerne. I tillegg støtter Frankrike det sittende regimet til president Deby militært. Den militære støtten er lovhjemlet i en gammel militær samarbeidsavtale fra 1976 som fortsatt er gyldig. USAs anti-terrorprogram Africom støtter også opp om Debys regime av frykt for en etterfølger som er mer positiv til islam og Sudan.

Staten i Tsjad har lenge neglisjert sine egne innbyggeres grunnleggende behov. Neglisjeringen og forskjellene har bare økt med stigende oljeinntekter. Dette på tross av at Verdensbanken krevde at 70 prosent av oljeinntektene skulle gå til helse- og utdanningsformål da de bevilget det største enkeltlånet noensinne til et afrikansk land for at Tsjad skulle kunne finansiere byggingen av oljeledningen fra Tsjad til kysten i Guineabukten. Da parlamentet i Tsjad endret loven om bruk av oljeinntektene i desember 2005 slik at den inngåtte avtalen med Verdensbanken ble forbigått, stoppet banken alle utbetalinger til Tsjad. I juli 2006 ble forholdet mellom Verdensbanken og Tsjad igjen normalisert og den gamle avtalen gjenopptatt. Det kan virke som om Tsjads olje er viktigere for USA enn prinsipper om fordeling av oljeinntektene på helse og utdanning.

Opprørere med Sudan-støtte
Fra kolonifrigjøringen i 1960 til 1990 var Tsjad styrt av autoritære militære ledere. Borgerkrig preget store deler av denne perioden. Dagens president, Idriss Deby, tok makten fra president Hissene Habré ved et militærkupp i desember 1990 og sendte Habré i eksil til Senegal. Der sitter Habré anklaget for folkemord uten at rettsaken mot ham kommer i gang.  President Deby fikk etablert en ny grunnlov og innførte flerpartisystem i Tsjad i løpet av sine første år som president. Selvsagt vant han landets første presidentvalg i 1996, og han ble gjenvalgt til sin andre periode i 2001. Da valget i mai 2006 nærmet seg, fikk president Deby parlamentet til å forandre grunnloven slik at han kunne stille som kandidat for tredje gang. Dette valget vant han med letthet, siden det ble boikottet av alle store opposisjonspartier. Tsjad har siden da vært preget av sterk politisk uro og vold. En rekke drapsforsøk mot Deby i forbindelse med presidentvalget ble avverget. Unntakstilstand er nærmest blitt en normaltilstand for folk i Tsjad etter at Deby erklærte unntakstilstand både i november 2006, i mai 2007, i oktober 2007, i mars 2008 og i mai 2009. Under unntakstilstanden er offentlige møter forbudt, pressen er sensurert, folk kan fengsles uten grunn, husransakelser gjennomføres og veisperringer settes opp, samt at det innføres portforbud.

Opposisjonen i Tsjad har i mange år forsøkt å styrte president Deby. Tre ulike opprørsbevegelser klarte nesten å innta presidentpalasset i februar 2008. Uenighet om hvem av de tre lederne som skulle overta som president, samt at Frankrike støttet sittende president Deby i siste liten, gjorde at kuppforsøket mislyktes. De ulike politiske og militære opprørsbevegelsene i Tsjad samlet seg for n-te gang i én fellesorganisasjon mot slutten av 2008. Denne gangen gikk åtte av de viktigste opposisjonsgrupperingene sammen i Union des Forces de la Resistance (UFR). Etter omfattende interne diskusjoner ble posisjonene i UFR fordelt. Timian Erdimi, nevø av president Deby og hans tidligere stabssjef, ble utpekt til leder i januar 2009. Felles militærtrening for UFR startet i Darfur-provinsen i Sudan, med Sudans president Bashirs stilltiende godkjenning. En kraftig offensiv fra UFR i begynnelsen av mai 2009 ble stoppet av president Debys styrker ved byen AmDam, ca 700 km øst for hovedstaden N’Djamena. Dette er nabobyen til Abeché, der FNs fredsbevarende styrke, MINURCAT II, har sitt hovedkvarter. Styrken består av nærmere 5000 soldater, hvorav 150 en periode kom fra Norge. Etter alt å dømme var fransk etterretning helt sentral i å gi Debys styrker informasjon om UFR sine bevegelser.

Opprørere svekket
Etter det militære nederlaget i mai 2009 er opprørsbevegelsen UFR kraftig svekket og flere av deres tilhengere har latt seg kjøpe av Deby og har fått ulike maktposisjoner i landets administrasjon. Dette er en vanlig prosedyre Deby ofte har brukt for å få bort sine argeste motstandere. Deby brukte samme taktikk da forrige forsøk på statskupp ble slått ned i februar 2008. En av opprørslederne fra den gang, Wadel Abdelkader Kamougué, ble tilbudt, og takket ja til, posisjonen som Tsjads forsvarsminister. Et titall lignende eksempler finnes bare fra de siste årene i Tsjad.

Etter hvert mislykkede forsøk svekkes og splittes opposisjonen. Dermed får president Deby ro til å skape nye forbindelser både med enkeltpersoner i opposisjonen og med andre land. Frankrike har fortsatt en avtale med Tsjad om å støtte sittende president mot interne eller eksterne opprør. Sarkozy har lenge sagt at Frankrike vil reforhandle de gamle franske forsvarsavtalene med afrikanske land, men for Tsjads del har reforhandlingene ikke startet ennå. Sudan og Tsjad ser nå ut til å være mer på bølgelengde etter mange år med gjensidige beskyldninger om støtte til hverandres militariserte opposisjonsgrupper. I januar 2010 undertegnet de to landene en avtale som innebar slutt på å støtte opprørsbevegelsene i hverandres land, et aktivt arbeid for en fredelig løsning på konfliktene i det østlige Tsjad og Darfur samt normaliserte diplomatiske forbindelser mellom Tsjad og Sudan. Mange ser dette som begynnelsen på slutten for UFR og de andre opprørerne i Tsjad. Som om ikke det er nok har nå Libya stoppet støtten til de militære opposisjonsgrupperingene i Tsjad. Alt tyder i skrivende stund på at president Deby vil klare å bli sittende lenge nok i presidentstolen til både å kunne feire 60-årsjubileum for Tsjads uavhengighet i august 2010 og 20-årsjubileum som Tsjads president i desember 2010. Det er i så fall ikke fordi han har folkets støtte, men fordi han har klart å splitte opposisjonen og skaffe seg internasjonale venner som ønsker Deby som fortsatt president i Tsjad.

Landfakta:

Areal: 1,3 millioner km2 (5. størst)

Folketall: 11 millioner

Befolkningstetthet per km2: 8,5

Urban befolkning: 26 prosent

Største by: N'Djamena - ca. 989 000

BNP per innbygger: 765,5 USD

Økonomisk vekst: 0,3 prosent

HDI-plassering: 175


Andre landprofiler:
2012-2013, 2008-2009, 2006-2007, 2002-2003, 2000-2001
Algerie Angola Benin Botswana Burkina Faso Burundi Kamerun Kapp Verde Den sentralafrikanske republikk Tsjad Komorene Kongo-Kinshasa Djibouti Egypt Ekvatorial-Guinea Eritrea Etiopia Gabon Gambia Ghana Guinea Guinea-Bissau Elfenbenskysten Kenya Lesotho Liberia Libya Madagaskar Malawi Mali Mauritania Mauritius Marokko Mosambik Namibia Niger Nigeria Kongo-Brazzaville Rwanda São Tomé og Príncipe Senegal Sierra Leone Somalia Sør-Afrika Sudan Sør-Sudan Swaziland Tanzania Togo Tunisia Uganda Vest-Sahara Zambia Zimbabwe
Algerie
Angola
Benin
Botswana
Burkina Faso
Burundi
Den sentralafrikanske republikk
Djibouti
Egypt
Ekvatorial-Guinea
Elfenbenskysten
Eritrea
Etiopia
Gabon
Gambia
Ghana
Guinea
Guinea-Bissau
Kamerun
Kapp Verde
Kenya
Komorene
Kongo-Brazzaville
Kongo-Kinshasa
Lesotho
Liberia
Libya
Madagaskar
Malawi
Mali
Marokko
Mauritania
Mauritius
Mosambik
Namibia
Niger
Nigeria
Rwanda
São Tomé og Príncipe
Senegal
Seychellene
Sierra Leone
Somalia
Sør-Afrika
Sør-Sudan
Sudan
Swaziland
Tanzania
Togo
Tsjad
Tunisia
Uganda
Vest-Sahara
Zambia
Zimbabwe