Afrika.no Meny

Landprofil 2008-2009

Tsjad

Unntakstilstand er nærmest blitt normaltilstand for folk i Tsjad etter drapsforsøkene mot presidenten i 2006. En splittet opposisjon og fransk støtte hjelper diktatoren Idriss Deby med å beholde makten, i et land der myndighetene er mer ansvarlige overfor oljeselskapene enn overfor sin egen befolkning.

Algerie Angola Benin Botswana Burkina Faso Burundi Kamerun Kapp Verde Den sentralafrikanske republikk Tsjad Komorene Kongo-Kinshasa Djibouti Egypt Ekvatorial-Guinea Eritrea Etiopia Gabon Gambia Ghana Guinea Guinea-Bissau Elfenbenskysten Kenya Lesotho Liberia Libya Madagaskar Malawi Mali Mauritania Mauritius Marokko Mosambik Namibia Niger Nigeria Kongo-Brazzaville Rwanda São Tomé og Príncipe Senegal Sierra Leone Somalia Sør-Afrika Sudan Sør-Sudan Swaziland Tanzania Togo Tunisia Uganda Vest-Sahara Zambia Zimbabwe
Algerie
Angola
Benin
Botswana
Burkina Faso
Burundi
Den sentralafrikanske republikk
Djibouti
Egypt
Ekvatorial-Guinea
Elfenbenskysten
Eritrea
Etiopia
Gabon
Gambia
Ghana
Guinea
Guinea-Bissau
Kamerun
Kapp Verde
Kenya
Komorene
Kongo-Brazzaville
Kongo-Kinshasa
Lesotho
Liberia
Libya
Madagaskar
Malawi
Mali
Marokko
Mauritania
Mauritius
Mosambik
Namibia
Niger
Nigeria
Rwanda
São Tomé og Príncipe
Senegal
Seychellene
Sierra Leone
Somalia
Sør-Afrika
Sør-Sudan
Sudan
Swaziland
Tanzania
Togo
Tsjad
Tunisia
Uganda
Vest-Sahara
Zambia
Zimbabwe

Tsjad er et av verdens fattigste land, og skårer ekstremt lavt på indikatorer som levealder, alfabetisering og legetilgang. Landet har rykket ned fra 165. plass på FNs Human Development Index i år 2000 til 170. plass av 177 mulige i 2007. Også på indekser over politiske rettigheter og sivile friheter fra Freedom House kommer Tsjad dårligst ut.

Samtidig er økonomien blant de raskest voksende i verden, etter at landet begynte å eksportere olje i 2003. Tsjad produserte ikke olje i 2002, men pumpet opp 150.000 fat om dagen i 2006.  Utviklingen går raskt: Oljeinntektene var på 340 millioner USD i 2005 og ble anslått til 1,35 milliarder USD for 2007.

Økt rikdom - økende forskjeller
Landets økende rikdom resulterer i økte forskjeller mellom en liten elite og resten av folket. Den politiske eliten er blitt enda mindre avhengig av folkelig støtte enn tidligere, fordi den har oljepenger i ryggen. Staten trenger ikke å kreve skatt fra innbyggerne - de er jo så fattige at skatteinntektene ville blitt minimale. Dermed opptrer staten heller ikke ansvarlig overfor sine innbyggere. De tar større ansvar overfor oljeselskapene.

I Tsjad er det ExxonMobil, Chevron og Petronas som er de største utvinnerne. Det er fra disse selskapene president Idriss Deby får inntekter, ikke fra Tsjads innbyggere. Staten har lenge neglisjert sine egne innbyggeres basale behov. Neglisjeringen og forskjellene har bare økt med oljeinntektene. Dette til tross for at Verdensbanken krevde at 70 prosent av oljepengene skulle gå til helse og utdanning, da de bevilget det største enkeltlånet noensinne til et afrikansk land.

Hensikten var at Tsjad skulle kunne finansiere oljeledningen til kysten ved Guineabukta. Parlamentet endret loven om bruk av oljeinntektene i desember 2005, slik at den inngåtte avtalen med Verdensbanken ble forbigått. Da stoppet banken alle utbetalinger til landet. I juli 2006 ble forholdet mellom Verdensbanken og Tsjad igjen normalisert, og den gamle avtalen ble gjenopptatt.

Idriss Deby til makten
Fra kolonifrigjøringen i 1960 og fram til 1990 var Tsjad styrt av autoritære militære ledere. Borgerkrig preget store deler av denne perioden. Folket jublet da dagens president, Idriss Deby, tok makten fra president Hissène Habré ved et militærkupp i desember 1990. Han sendte Habré i eksil til Senegal. Folket fortsatte å juble, om enn litt lavere, da Deby vant det første relativt frie presidentvalget i Tsjad noensinne i 1996.

Deby fikk igjennom en ny grunnlov som stadfestet at presidenter kun kunne velges to ganger. Deby ble gjenvalgt for sin andre periode i 2001. Da valget i mai 2006 nærmet seg, fikk presidenten parlamentet til å forandre grunnloven slik at han kunne stille som kandidat for tredje gang. Han ble gjenvalgt for tredje gang i mai 2006, i et valg alle store opposisjonspartier boikottet. Siden har Tsjad vært preget av sterk politisk uro. Den politiske uroen gir seg ulike utslag.

I president Debys indre sirkler er det stadig store utskiftninger. Sittende statsminister per august 2008, Youssouf Saleh Abbas, er den tredje statsministeren siden mai 2006. Han ble utnevnt i april 2008. Mindre viktige regionale politiske posisjoner blir også utnevnt av presidenten selv.

Politisk uro
På den statlige radiokanalen avsettes og ansettes ukentlig nye personer i ulike offentlige stillinger. Den usikre jobbsituasjonen til politikerne og ansatte i offentlige stillinger medfører at mange utnytter sin posisjon mens de har den. Korrupsjonen øker stadig og kun fem land i verden ble regnet som mer korrupte enn Tsjad i 2007, ifølge Transparency International.

President Deby bruker også politiske utnevnelser til å kjøpe seg venner og splitte opposisjonen. For eksempel ble lederen av opposisjonsgruppen United Front for Change (UFC), Mahamat Nour Abdelkarim, utnevnt til forsvarsminister i mars 2007. Det skjedde etter at han på vegne av sin gruppering hadde undertegnet en fredsavtale med Deby. Men Abdelkarim fikk sparken som forsvarsminister etter knappe ni måneder, i desember 2007, fordi UFC ikke overholdt fredsavtalen.

Utenfor president Debys egne politiske rekker øker også uroen. I mai 2006 ble det utført en rekke drapsforsøk mot Deby i forbindelse med presidentvalget. Etter dette har presidenten innført unntakstilstand en rekke ganger for å prøve å slå ned opposisjonen.

Kuppforsøk og unntakstilstand
Unntakstilstand er nærmest blitt normaltilstand for folk i Tsjad, etter at Deby erklærte unntakstilstand i november 2006, mai 2007, oktober 2007 og på ny i februar 2008. Den siste ble forlenget til midten av mars. Under unntakstilstanden er offentlige møter forbudt, pressen er sensurert, folk kan fengsles uten grunn og husransakelser er tillatt. Det blir satt opp veisperringer og innført portforbud.

Unntakstilstanden i februar og mars kom som en reaksjon på et kuppforsøk i februar. Bevæpnede avdelinger fra tre politiske grupperinger rykket inn i hovedstaden N'djamena. Grupperingene kom kjørende fra grensetraktene mellom Sudan og Tsjad, hvor de etter all sannsynlighet hadde fått våpen og militær trening fra regjeringen i Sudan.

I noen dager så det ut som om opposisjonen skulle klare å styrte regimet, men med hjelp av Frankrike klarte president Deby å slå ned motstanden. Flere hundre ble drept i slaget, utlendinger ble evakuert fra N'djamena og opposisjonsledere forsvant. Rykter sier at den mest profilerte opposisjonslederen, Ibni Oumar Mahamat Saleh, fortsatt sitter i den beryktede torturkjelleren under presidentpalasset.  Amnesty International signaliserer det samme, og antyder også at Frankrike vet hvor han befinner seg uten å foreta seg noe.

Det mislykkede kuppforsøket splittet opposisjonen igjen. Flere ledere fra de ulike fraksjonene sier at de ikke har noe annet felles mål enn å styrte Deby, og at enigheten slutter der. En splittet opposisjon og fransk støtte er hovedgrunnen til at diktatoren Deby fortsatt er president i Tsjad.


Andre landprofiler:
2012-2013, 2010-2011, 2006-2007, 2002-2003, 2000-2001
Algerie Angola Benin Botswana Burkina Faso Burundi Kamerun Kapp Verde Den sentralafrikanske republikk Tsjad Komorene Kongo-Kinshasa Djibouti Egypt Ekvatorial-Guinea Eritrea Etiopia Gabon Gambia Ghana Guinea Guinea-Bissau Elfenbenskysten Kenya Lesotho Liberia Libya Madagaskar Malawi Mali Mauritania Mauritius Marokko Mosambik Namibia Niger Nigeria Kongo-Brazzaville Rwanda São Tomé og Príncipe Senegal Sierra Leone Somalia Sør-Afrika Sudan Sør-Sudan Swaziland Tanzania Togo Tunisia Uganda Vest-Sahara Zambia Zimbabwe
Algerie
Angola
Benin
Botswana
Burkina Faso
Burundi
Den sentralafrikanske republikk
Djibouti
Egypt
Ekvatorial-Guinea
Elfenbenskysten
Eritrea
Etiopia
Gabon
Gambia
Ghana
Guinea
Guinea-Bissau
Kamerun
Kapp Verde
Kenya
Komorene
Kongo-Brazzaville
Kongo-Kinshasa
Lesotho
Liberia
Libya
Madagaskar
Malawi
Mali
Marokko
Mauritania
Mauritius
Mosambik
Namibia
Niger
Nigeria
Rwanda
São Tomé og Príncipe
Senegal
Seychellene
Sierra Leone
Somalia
Sør-Afrika
Sør-Sudan
Sudan
Swaziland
Tanzania
Togo
Tsjad
Tunisia
Uganda
Vest-Sahara
Zambia
Zimbabwe