Afrika.no Meny

Landprofil 2012-2013

Togo

Da Gnassingbé Eyadéma døde i 2005 var han den lengstsittende nasjonale lederen i afrikansk historie. Hans sønn Faure Gnassingbé tok over ved et kupp like etter og sitter ved makten i dag. Men etter mange lange år med uroligheter, forfall og menneskerettighetsbrudd har situasjonen stabilisert seg, og det er en forsiktig optimisme for utvikling som råder.

Algerie Angola Benin Botswana Burkina Faso Burundi Kamerun Kapp Verde Den sentralafrikanske republikk Tsjad Komorene Kongo-Kinshasa Djibouti Egypt Ekvatorial-Guinea Eritrea Etiopia Gabon Gambia Ghana Guinea Guinea-Bissau Elfenbenskysten Kenya Lesotho Liberia Libya Madagaskar Malawi Mali Mauritania Mauritius Marokko Mosambik Namibia Niger Nigeria Kongo-Brazzaville Rwanda São Tomé og Príncipe Senegal Sierra Leone Somalia Sør-Afrika Sudan Sør-Sudan Swaziland Tanzania Togo Tunisia Uganda Vest-Sahara Zambia Zimbabwe
Algerie
Angola
Benin
Botswana
Burkina Faso
Burundi
Den sentralafrikanske republikk
Djibouti
Egypt
Ekvatorial-Guinea
Elfenbenskysten
Eritrea
Etiopia
Gabon
Gambia
Ghana
Guinea
Guinea-Bissau
Kamerun
Kapp Verde
Kenya
Komorene
Kongo-Brazzaville
Kongo-Kinshasa
Lesotho
Liberia
Libya
Madagaskar
Malawi
Mali
Marokko
Mauritania
Mauritius
Mosambik
Namibia
Niger
Nigeria
Rwanda
São Tomé og Príncipe
Senegal
Seychellene
Sierra Leone
Somalia
Sør-Afrika
Sør-Sudan
Sudan
Swaziland
Tanzania
Togo
Tsjad
Tunisia
Uganda
Vest-Sahara
Zambia
Zimbabwe

Dagens Togo var en del av den tyske kolonien Togoland fram til slutten av første verdenskrig og var siden fransk koloni fram til 1960. I 1963 tok Gnassingbé Eyadéma makten i et militærkupp. Landets første president Sylvanus Olympio ble drept, og mange hevdet at det var Eyadéma som utførte selve drapet. Makten ble gitt til Nicolas Grunitzky, men i 1966 ble han fjernet, og Eyadéma tok selv over lederrollen. I 1969 grunnla han partiet Rally for the Togolese People (RTP), og andre partier ble forbudt. Togo hadde blitt en ettpartistat.

Styrte med hard hånd
President Gnassingbe Eyadéma styrte det lille vestafrikanske landet i 38 år før han døde i 2005. Tidlig på 1990-tallet begynte det internasjonale samfunnet å legge press på Eyadéma. Demokratiaktivister, for det meste fra folkegruppene mina og ewé, ble møtt av væpnede styrker, og mange aktivister ble drept i flere opptøyer. Folk i Togo og Frankrike var rasende. Angrep på den uavhengige pressen og politiske mord ble vanlig. Opposisjonen organiserte streiker, noe som førte til bruk av enda mer vold fra militæret. Hundretusener av mennesker flyktet til nabolandene Ghana og Benin.

Nye tider?
5. februar 2005 døde Eyadéma og militæret utnevnte hans sønn, Faure Gnassingbé, til landets nye leder. Den afrikanske union (AU) beskrev overtakelsen som et kupp, og også FN kom med kritikk. Etter hvert utviklet det seg til opptøyer, og Gnassingbé gikk til slutt med på å holde valg 3. mai 2005, et valg han offisielt vant selv. Opposisjonen og store deler av befolkningen anklaget ham for valgfusk, og et ukjent antall mennesker ble drept i opptøyer. I 2006 ble det tillatt med opposisjonspartier, selv om de til nå ikke har vært ansett for å ha en reell sjanse til å vinne valg.

Familien Gnassingbé kommer fra den etniske gruppen kabayé som holder til i Nord-Togo og som tradisjonelt har dominert militæret i tillegg til å ha den politiske makten helt siden frigjøringen i 1960. I april 2009 ble presidentens egen halvbror, Kpatcha Gnassingbé, arrestert, angivelig mistenkt for kuppforsøk. Kpatcha var forsvarsminister inntil 2008.

I valget i mars 2010 fikk Faure Gnassingbé ca 60 prosent av stemmene og ble igjen beskyldt for valgfusk. Stemningen i etterkant av valget var spent og avventende, med store demonstrasjoner og sterk militær tilstedeværelse i sentrum av Lomé. I oktober samme år inngikk opposisjonslederen Gilchrist Olympio en historisk avtale om regjeringssamarbeid, og hans parti, the Union of Forces for Change (UFC) sitter nå med sju ministre i Gnassingbés regjering. Jean Pierre Fabra gikk sterkt imot dette samarbeidet, brøt med den tidligere opposisjonen og leder nå sitt eget parti, the National Alliance for Change (ANC). Opposisjonen anses nå som sterkt svekket, og den politiske situasjonen i landet har roet seg betraktelig. Neste valg i Togo vil bli holdt i 2015.

Økonomisk utvikling – forsiktig optimisme
Togo lå på 162. plass av 187 land på levekårsindeksen til FNs utviklingsprogram (HDI) i 2011, og landet er et av verdens fattigste. EUs politiske og økonomiske boikott av Togo i lange perioder de siste 15 år før Eyademas død har påvirket landet sterkt gjennom offentlig forfall og korrupsjon. Etter 2000 har Togo for det meste hatt en svak økonomisk vekst, og på slutten av 2007 ble bistandssamarbeidet mellom EU og Togo gjenopptatt.

I 2008 inngikk Togo et samarbeid med Det internasjonale pengefondet (IMF) om et treårig fattigdomsreduksjons- og vekstprogram (PRGF). I desember 2010 klarte Togo å oppnå HIPC-initiativets beslutningspunkt. Det betyr at Togos internasjonale og nasjonale gjeld etappevis vil nedskrives fram mot 2013. Den globale økonomiske krisen og den voksende bruken av Togo som transittland i kokainsmugling fra Latin-Amerika til Europa er viktige utfordringer for økonomien. Sistnevnte har en destabiliserende effekt gjennom bestikkelser til politikere, politi og rettsvesen.

Myndighetene har planer om en reformprosess som har som mål å forbedre offentlige tjenester og involvere befolkningen i utviklingsprosjekter. En politireform ble påbegynt i 2010.

Hovedandelen av landets inntekter kommer fra produksjon av sement, fosfat og bomull, samt fra havnen i Lomé. Variabel tilgang på strøm samt værforhold begrenser mulighet for vekst. Produksjon av bomull og andre landbruksprodukter har blitt hardt rammet av flom ved flere anledninger den siste tiden. Strømtilgangen forventes å bli mer stabil i nær fremtid.

Nye samarbeidspartnere fra land i Asia (Kina, India og Sør-Korea), og også fra Sør-Amerika, den arabiske verden og Tyrkia, spiller en stor rolle for landets økonomiske strategi. Bistand kommer i form av lån eller direkte bidrag og er rettet mot infrastruktur, jordbruk, grunnskole og høyere utdanning og helse. Hjelpen utfyller mer enn den konkurrerer med bistand fra Togos tradisjonelle partnere Frankrike, Tyskland og EU.

Togos mangfoldige befolkning og deres levekår
Togos befolkning er i sterk vekst, og regnes i dag for å være på rundt 6,3 millioner. 65 prosent av befolkningen bor i landsbyer, hvor fattigdommen er absolutt sterkest. Men også 62 prosent av bybefolkningen lever i slum. Halvparten av befolkningen lever under fattigdomsgrensen på 1,25 dollar dagen.

Det har vært en stor forbedring av vaksinedekning på nasjonalt nivå, og man mener at dette, sammen med utdeling av myggnett, har bidratt stort til at spedbarnsdødeligheten har falt fra 123 pr 1000 levende fødte til 70 pr 1000 i 2009. 37,9 prosent av befolkningen hadde i 2009 tilgang til rent drikkevann. Tusenårsmålet er på 49,6 prosent, og er altså ikke nådd. Tusenårsmålet for 2015 for tilgang til latriner er 55 prosent, mens den faktiske tilgangen kun er på 11,9 prosent.

Menneskerettighetssituasjonen
I 2010 ble det brukt vold mot fredelige demonstranter blant annet ved protester i etterkant av presidentvalget og etter økning av bensinprisene. Arrestasjoner av opposisjonelle forekommer, og i oktober angrep sikkerhetsstyrker hjemmet til opposisjonsleder Jean Pierre Fabre. Det ble brukt tåregass, og demonstranter ble banket opp. I følge Amnesty International blir pressefriheten undertrykt ved at utenlandske journalister ved flere anledninger har blitt nektet visum, og ved at journalister har blitt angrepet mens de var i arbeid. En sannhets- og forsoningskomité (TJRC) ble etablert i 2009 for å sette søkelys på menneskerettighetsbrudd mellom 1958 og 2005. Ingen voldsofre har så langt fått noen kompensasjon, og straffefrihet er fortsatt normen. Togo avskaffet imidlertid dødsstraff i 2010.


Algerie Angola Benin Botswana Burkina Faso Burundi Kamerun Kapp Verde Den sentralafrikanske republikk Tsjad Komorene Kongo-Kinshasa Djibouti Egypt Ekvatorial-Guinea Eritrea Etiopia Gabon Gambia Ghana Guinea Guinea-Bissau Elfenbenskysten Kenya Lesotho Liberia Libya Madagaskar Malawi Mali Mauritania Mauritius Marokko Mosambik Namibia Niger Nigeria Kongo-Brazzaville Rwanda São Tomé og Príncipe Senegal Sierra Leone Somalia Sør-Afrika Sudan Sør-Sudan Swaziland Tanzania Togo Tunisia Uganda Vest-Sahara Zambia Zimbabwe
Algerie
Angola
Benin
Botswana
Burkina Faso
Burundi
Den sentralafrikanske republikk
Djibouti
Egypt
Ekvatorial-Guinea
Elfenbenskysten
Eritrea
Etiopia
Gabon
Gambia
Ghana
Guinea
Guinea-Bissau
Kamerun
Kapp Verde
Kenya
Komorene
Kongo-Brazzaville
Kongo-Kinshasa
Lesotho
Liberia
Libya
Madagaskar
Malawi
Mali
Marokko
Mauritania
Mauritius
Mosambik
Namibia
Niger
Nigeria
Rwanda
São Tomé og Príncipe
Senegal
Seychellene
Sierra Leone
Somalia
Sør-Afrika
Sør-Sudan
Sudan
Swaziland
Tanzania
Togo
Tsjad
Tunisia
Uganda
Vest-Sahara
Zambia
Zimbabwe