Afrika.no Meny

Landprofil 2010-2011

Togo

Togo vant sin selvstendighet fra Frankrike i 1960. Gnassingbé Eyadéma tok makten i 1967, og da han døde i 2005 var han den lengstsittende nasjonale lederen i afrikansk historie. Mange togolesere ble skuffet da hans sønn Faure Gnassingbé tok over ved et kupp like etter hans død. Etter internasjonalt press holdt Gnassingbé valg senere samme år, der han selv ble valgt.

Algerie Angola Benin Botswana Burkina Faso Burundi Kamerun Kapp Verde Den sentralafrikanske republikk Tsjad Komorene Kongo-Kinshasa Djibouti Egypt Ekvatorial-Guinea Eritrea Etiopia Gabon Gambia Ghana Guinea Guinea-Bissau Elfenbenskysten Kenya Lesotho Liberia Libya Madagaskar Malawi Mali Mauritania Mauritius Marokko Mosambik Namibia Niger Nigeria Kongo-Brazzaville Rwanda São Tomé og Príncipe Senegal Sierra Leone Somalia Sør-Afrika Sudan Sør-Sudan Swaziland Tanzania Togo Tunisia Uganda Vest-Sahara Zambia Zimbabwe
Algerie
Angola
Benin
Botswana
Burkina Faso
Burundi
Den sentralafrikanske republikk
Djibouti
Egypt
Ekvatorial-Guinea
Elfenbenskysten
Eritrea
Etiopia
Gabon
Gambia
Ghana
Guinea
Guinea-Bissau
Kamerun
Kapp Verde
Kenya
Komorene
Kongo-Brazzaville
Kongo-Kinshasa
Lesotho
Liberia
Libya
Madagaskar
Malawi
Mali
Marokko
Mauritania
Mauritius
Mosambik
Namibia
Niger
Nigeria
Rwanda
São Tomé og Príncipe
Senegal
Seychellene
Sierra Leone
Somalia
Sør-Afrika
Sør-Sudan
Sudan
Swaziland
Tanzania
Togo
Tsjad
Tunisia
Uganda
Vest-Sahara
Zambia
Zimbabwe

Dagens Togo var en del av den tyske kolonien Togoland fram til slutten av første verdenskrig, og var siden fransk koloni fram til 1960. I 1963 ledet Gnassingbé Eyadéma et vellykket militærkupp. Landets første president Sylvanus Olympio ble drept, og mange hevdet at det var Eyadéma som utførte selve drapet. Makten ble gitt til Nicolas Grynischi, men i 1966 ble også han fjernet, og Eyadéma tok selv over lederrollen. I 1969 grunnla han partiet Rally for the Togolese People (RTP), og andre partier ble forbudt. Togo hadde blitt en ettpartistat.

Styrte med jernhånd
President Gnassingbe Eyadéma styrte det lille vestafrikanske landet, til tider med jernhånd, i 38 år før han døde. Tidlig på 1990-tallet begynte det internasjonale samfunnet å legge press på Eyadéma for å demokratisere. Demokratiaktivister, for det meste fra folkegruppene mina og ewé, ble møtt av væpnede styrker, og mange aktivister ble drept i flere opptøyer.

Folk i Togo og Frankrike var rasende. Eyadéma måtte etterhvert gi etter. Han mistet nesten all makt og var en periode president bare i navnet. Landet fikk en midlertidig statsminister, men etter kun fire måneder ble hans bolig beskutt av militæret. Angrep på den uavhengige pressen og politiske mord ble vanlig, mens den lovede utviklingen mot demokrati stoppet opp. Opposisjonen organiserte streiker, noe som førte til bruk av enda mer vold fra militæret.

Hundretusener av mennesker flyktet til nabolandene Ghana og Benin. To opposisjonspartier ble hindret i å delta i valget i 1993, og Eyadéma vant til slutt med utrolige 96 prosent av stemmene. I valget i1998 vant Eyadéma med 52 prosent av stemmene, og ble nesten forbigått av Gilchrist Olympios sønn,

Nye tider?
5. februar 2005 døde Eyadéma. Nasjonalforsamlingens leder, som i slike tilfeller skal ta over makten midlertidig i påvente av valg, befant seg i utlandet, og på vei tilbake til Togo ble han nektet innreise. Han ble dermed forhindret fra å ta makten, selv om også han representerte regjeringspartiet RTP. Kort tid etter utnevnte militæret Eyadémas sønn Faure Gnassingbé til landets nye leder. Den afrikanske union (AU) beskrev overtakelsen som et kupp, og FN presset også landet. Det ble opptøyer, og Gnassingbé gikk med på å holde valg i april 2005. Landet fikk en midlertidig president fram til da.

3. mai 2005 ble Gnassingbé på ny utnevnt til president, etter å ha fått 60 prosent av stemmene, ifølge de offisielle tallene. EU kuttet støtten til landet etter valget, mens USA og AU mente valget hadde vært ”rimelig rettferdig.” Opposisjonen og store deler av befolkningen var ikke fornøyd, og det kom til nye opptøyer, der et ukjent antall mennesker ble drept. Togolesere flyktet igjen til Ghana og Benin.

Det ble holdt forhandlinger for å få til et samarbeid mellom regjeringen og opposisjonen, og i juni 2005 ble leder for den moderate opposisjonen, Edem Kodjo, statsminister. I august 2006 signerte regjeringen og den mer radikale opposisjonen en kontrakt om en overgangsregjering. Agboyibor fra opposisjonspartiet CAR ble statsminister, og var det frem til oktober 2007.

Togo har vært relativt stabilt i etterkant av det som skjedde i 2005 og 2006. I mars 2010 ble det avholdt nytt valg, og Gnassingbé erklærte seg selv som vinner. Stemningen i etterkant var spent og avventende, med stor militær tilstedeværelse i sentrum av Lomé.

I 2008 startet et frivillig returprogram for togolesiske flyktninger i Ghana. De fleste av disse flyktningene har nå vendt tilbake. En del av flyktningene hadde da vært ute av landet helt siden opptøyene i 1992 og 1993.

Økonomisk boikott
Fosfat, bomull, kaffe, kakao, sement og sink er blant de viktigste eksportartiklene fra Togo. Flere land i regionen har oppdaget oljefelt, og noen land får bistand fra Norge gjennom Olje for utvikling. Selv etter at noen felt har blitt oppdaget også i Togo, har ikke landet blitt tatt med i det gode selskap eller vakt noen interesse blant investorer – kanskje på grunn av tidligere styresett. Man skulle tro at fisk var viktig for økonomien, men her er det nok større ikke-togolesiske båter som får med seg ”den store fisken.” Piratfiske i farvann utenfor Vest-Afrika fører til at det blir lite fangst for den vanlige småfiskeren.

EUs politiske og økonomiske boikott av Togo de siste 15 år før Eyademas død har påvirket landet sterkt. Dette kommer til uttrykk gjennom veier som ikke vedlikeholdes, offentlige bygninger som forfaller og korrupsjon. På slutten av 2007 ble bistandssamarbeidet mellom EU og Togo gjenopptatt. Om man sammenlikner med andre omtrent like fattige land i Afrika, er det fremdeles få bistandsorganisasjoner som opererer i landet.

Togos mangfold
51 prosent av befolkningen praktiserer tradisjonell religion, 29 prosent er kristne og 20 prosent er muslimer. Man blander gjerne det tradisjonelle med de ”nye” religionene, og man ser ingen store konflikter mellom for eksempel kristne og muslimer.

Fransk er offisielt språk, ellers er ewe, kotokoli, bassar, moba, losso og kabye blant de største språkene. Det fins rundt 50 språk og dialekter i landet.

Togos befolkning er i sterk vekst, og regnes i dag for å være på rundt 6,3 millioner. 65 prosent av befolkningen bor i landsbyer hvor man livnærer seg av jordbruk eller husdyrhold. 62 prosent av bybefolkningen lever i slum. Halvparten av befolkningen lever under fattigdomsgrensen på 1,25 dollar per dag.

Et av de største markedene i Lomé styres av de berømte Nanas Benz. Nana kommer fra matrone, og Benz fordi de ble kjent for å ha en forkjærlighet for luksuriøse biler og da spesielt Mercedes Benz. Kvinnene representerer en makt av betydning, også politisk, som vokste fram spesielt på 1970- og 1980-tallet. De organiserer seg, fremmer sine interesser og organiserer store deler av handelen.  Kvinnene driver stor butikk, og da særlig med stoffer. Fortjenesten varierer, men Togo ligger strategisk til for regional og internasjonal handel. Nanaene har nok mistet makt i forhold til det de hadde, men har vært et forbilde for mange jenter og kvinner når det gjelder å skaffe seg penger og makt gjennom organisering, innsats og hardt arbeid.

Landfakta:

Areal: 56 785 km2 (41. størst)

Folketall: 6,5 millioner

Befolkningstetthet: 114 per km2

Urban befolkning: 41 prosent

Største by: Lomé - ca. 1,45 millioner

BNP per innbygger: 446 USD

Økonomisk vekst: 1,1 prosent

HDI-plassering: 159


Algerie Angola Benin Botswana Burkina Faso Burundi Kamerun Kapp Verde Den sentralafrikanske republikk Tsjad Komorene Kongo-Kinshasa Djibouti Egypt Ekvatorial-Guinea Eritrea Etiopia Gabon Gambia Ghana Guinea Guinea-Bissau Elfenbenskysten Kenya Lesotho Liberia Libya Madagaskar Malawi Mali Mauritania Mauritius Marokko Mosambik Namibia Niger Nigeria Kongo-Brazzaville Rwanda São Tomé og Príncipe Senegal Sierra Leone Somalia Sør-Afrika Sudan Sør-Sudan Swaziland Tanzania Togo Tunisia Uganda Vest-Sahara Zambia Zimbabwe
Algerie
Angola
Benin
Botswana
Burkina Faso
Burundi
Den sentralafrikanske republikk
Djibouti
Egypt
Ekvatorial-Guinea
Elfenbenskysten
Eritrea
Etiopia
Gabon
Gambia
Ghana
Guinea
Guinea-Bissau
Kamerun
Kapp Verde
Kenya
Komorene
Kongo-Brazzaville
Kongo-Kinshasa
Lesotho
Liberia
Libya
Madagaskar
Malawi
Mali
Marokko
Mauritania
Mauritius
Mosambik
Namibia
Niger
Nigeria
Rwanda
São Tomé og Príncipe
Senegal
Seychellene
Sierra Leone
Somalia
Sør-Afrika
Sør-Sudan
Sudan
Swaziland
Tanzania
Togo
Tsjad
Tunisia
Uganda
Vest-Sahara
Zambia
Zimbabwe