Afrika.no Meny

Landprofil 2006-2007

Togo

President Eyadema Gnassingbe døde i februar 2005. Han hadde da regjert for partiet Rassemblement du Peuple Togolais (RPT) siden 1967. Gnassingbe ble gjenvalgt som president i juni 2003, selv om han hadde lovet å gå av etter valget. Han ekskluderte dermed igjen de største opposisjonspartiene fra regjeringsposisjon – en undertrykking av opposisjonen som hadde foregått siden det ble åpnet for flerpartivalg i 1991.

Algerie Angola Benin Botswana Burkina Faso Burundi Kamerun Kapp Verde Den sentralafrikanske republikk Tsjad Komorene Kongo-Kinshasa Djibouti Egypt Ekvatorial-Guinea Eritrea Etiopia Gabon Gambia Ghana Guinea Guinea-Bissau Elfenbenskysten Kenya Lesotho Liberia Libya Madagaskar Malawi Mali Mauritania Mauritius Marokko Mosambik Namibia Niger Nigeria Kongo-Brazzaville Rwanda São Tomé og Príncipe Senegal Sierra Leone Somalia Sør-Afrika Sudan Sør-Sudan Swaziland Tanzania Togo Tunisia Uganda Vest-Sahara Zambia Zimbabwe
Algerie
Angola
Benin
Botswana
Burkina Faso
Burundi
Den sentralafrikanske republikk
Djibouti
Egypt
Ekvatorial-Guinea
Elfenbenskysten
Eritrea
Etiopia
Gabon
Gambia
Ghana
Guinea
Guinea-Bissau
Kamerun
Kapp Verde
Kenya
Komorene
Kongo-Brazzaville
Kongo-Kinshasa
Lesotho
Liberia
Libya
Madagaskar
Malawi
Mali
Marokko
Mauritania
Mauritius
Mosambik
Namibia
Niger
Nigeria
Rwanda
São Tomé og Príncipe
Senegal
Seychellene
Sierra Leone
Somalia
Sør-Afrika
Sør-Sudan
Sudan
Swaziland
Tanzania
Togo
Tsjad
Tunisia
Uganda
Vest-Sahara
Zambia
Zimbabwe

Etter Eyademas død i 2005 ble landet utsatt for et militærkupp og hans sønn Faure Gnassingbe ble utpekt som ny president. Dette kuppet ble fordømt internasjonalt, og Den afrikanske union (AU) og Ecowas (økonomisk samarbeidsorganisasjon for de vestafrikanske landene) truet med sanksjoner. Den nyinnsatte presidenten ga etter for det internasjonale presset og et nytt presidentvalg ble avholdt i april samme år. Dette valget vant han med over 60 prosent av stemmene. 

Opposisjonen mente seieren var fikset, og det brøt ut voldsomme gatekamper mellom opposisjonstilhengere og statlige sikkerhetsstyrker, spesielt i hovedstaden Lomé. FN anslår at 400-500 mennesker ble drept i disse kampene, og over 40.000 togolesere flyktet til nabolandene Benin og Ghana i frykt for represalier fra sikkerhetsstyrkene. Mange av disse befinner seg fremdeles i landflyktighet, da de anser det som utrygt å vende tilbake.

Faure utnevnte den moderate opposisjonslederen Edem Kodjo som statsminister, mens andre nøkkelposisjoner gikk til RPT. Blant annet ble Faures bror, Kpatcha, utpekt som forsvarsminister. 

Demokratiseringsprosess
Litt etter litt har den nye regjeringen likevel åpnet for dialog med de største opposisjonspartiene. I 2004 forpliktet landet seg til en demokratiseringsprosess for å bedre forholdet til EU, som i 1993 kuttet all bistand til Togo på grunn av regelmessige brudd på menneskerettigheter og udemokratisk styring. I august 2006 signerte derfor regjeringen og opposisjonen en avtale om at opposisjonspartiene skal gis mulighet til å delta i en overgangsregjering. Landet opplever idag et sterkt internasjonalt press om demokratisering og bedret respekt for menneskerettighetene.
    
EU har nylig uttalt at de lover å gjenoprette alle bånd med Togo så snart de setter en dato for et parlamentsvalg. Dette kommer som et nederlag for regjeringen i Togo, som antok at det ville være nok å undertegne avtalen med opposisjonspartiene. Togolesiske politikere i utlendighet hevder overfor EU at alt er ved det gamle i hjemlandet, til tross for den inngåtte avtalen mellom regjeringen og opposisjonen. Dette kan være årsaken til at EU nå har stilt hardere krav til demokratiseringsprosessen.

Menneskerettigheter og ytringsfrihet
Togo har i årevis blitt kritisert for brudd på menneskerettigheter. Under de kritiske dagene før og etter presidentvalget i 2005, ble mange sivile drept og mishandlet av de statlige styrkene (FAT). Mange personer ”forsvant” etter å ha blitt arrestert av FAT under opptøyene. Dette skal ikke være første gang FAT beskyldes for henrettelser av sivile, da det også skal ha foregått under presidentvalget i 1998. Amnesty International Report 2005 rapporterer riktignok om fremskritt i og med at dødsstraff er avskaffet og FNs kvinnekonvensjon er blitt ratifisert, selv om tortur og forfølgelse av menneskerettighetsforkjempere fremdeles forekommer.
 
Selv om grunnloven fra 1992 åpner for pressefrihet, fungerer det ikke i praksis. Den så og si eneste TV-kanalen, Television Togolaise, er statseid. Den eneste avisen som utgis daglig, Togo-Presse, er statseid, og mange av radiostasjonene er statseide eller har tilknytning til RPT. Det finnes et mindre antall private aviser, men disse kommer ut sjeldnere, og journalistene blir trakassert og forfulgt. Mange radiostasjoner og aviser ble stengt etter kuppet i 2005, fordi de hadde vært kritiske til den militære maktovertakelsen.

Utvikling og likestilling
FNs Human Development Report 2003 rangerer Togo på 143. plass av 177 land. Landet scorer samlet sett lavt når det gjelder befolkningens utdanningsnivå, forventet levealder, barnedødelighet og inntektsnivå. Rundt 40 prosent av befolkningen lever under en akseptabel levestandard. Togo kan dermed sies å være ett av verdens fattigste land. Situasjonen har ikke bedret seg i og med at donorer i perioder har stoppet eller redusert bistand og støtte til landet, for å øke presset for demokratisering og respekt for menneskerettigheter. 
    
Grunnskolen er ikke obligatorisk. Hva man får av utdanning er meget individuelt og på landsbygda er det stor mangel på skoletilbud. Bare 51 prosent av befolkningen har tilgang til rent vann (36 prosent på landsbygda), noe som fører til at sykdommer som diarè er utbredt. Likestillingen står svakt, og frivillige organisasjoner mener at seksuell utnytting av unge jenter har økt alarmerende de siste årene (selv om det ikke finnes statistikker over dette). De blir solgt og utnyttet som billig arbeidskraft eller som slaver i sexindustrien. Teamet er fremdeles tabubelagt på landets politiske dagsorden.
    
Hvordan situasjonen i Togo vil utvikle seg vil først og fremst avhenge av i hvilken grad den sittende regjeringen gir etter for indre og ytre press. Det vil også i stor grad være avhengig av AUs holdning til, og innblanding i, de interne forholdene i Togo. AU, som i mars 2005 godkjente valget i Zimbabwe til tross for internasjonal fordømmelse, har i den senere tid vist vilje til en større innsats i demokratiseringsprosessene på kontinentet.

*Berit E. Utsi studerer samfunnsgeografi og har tidligere studert utviklingsstudier.


Algerie Angola Benin Botswana Burkina Faso Burundi Kamerun Kapp Verde Den sentralafrikanske republikk Tsjad Komorene Kongo-Kinshasa Djibouti Egypt Ekvatorial-Guinea Eritrea Etiopia Gabon Gambia Ghana Guinea Guinea-Bissau Elfenbenskysten Kenya Lesotho Liberia Libya Madagaskar Malawi Mali Mauritania Mauritius Marokko Mosambik Namibia Niger Nigeria Kongo-Brazzaville Rwanda São Tomé og Príncipe Senegal Sierra Leone Somalia Sør-Afrika Sudan Sør-Sudan Swaziland Tanzania Togo Tunisia Uganda Vest-Sahara Zambia Zimbabwe
Algerie
Angola
Benin
Botswana
Burkina Faso
Burundi
Den sentralafrikanske republikk
Djibouti
Egypt
Ekvatorial-Guinea
Elfenbenskysten
Eritrea
Etiopia
Gabon
Gambia
Ghana
Guinea
Guinea-Bissau
Kamerun
Kapp Verde
Kenya
Komorene
Kongo-Brazzaville
Kongo-Kinshasa
Lesotho
Liberia
Libya
Madagaskar
Malawi
Mali
Marokko
Mauritania
Mauritius
Mosambik
Namibia
Niger
Nigeria
Rwanda
São Tomé og Príncipe
Senegal
Seychellene
Sierra Leone
Somalia
Sør-Afrika
Sør-Sudan
Sudan
Swaziland
Tanzania
Togo
Tsjad
Tunisia
Uganda
Vest-Sahara
Zambia
Zimbabwe