Afrika.no Meny

Landprofil 2008-2009

Tanzania

Selv om Tanzania er det mest politisk stabile landet i Øst-Afrika, har de siste årene vært preget av økende politisk konflikt og en rekke store korrupsjonsskandaler. Siden 2005 har det også vært en gradvis nedgang i den økonomiske veksten, og mange tanzanianere er nå mer misfornøyde med myndighetene enn tidligere.

Algerie Angola Benin Botswana Burkina Faso Burundi Kamerun Kapp Verde Den sentralafrikanske republikk Tsjad Komorene Kongo-Kinshasa Djibouti Egypt Ekvatorial-Guinea Eritrea Etiopia Gabon Gambia Ghana Guinea Guinea-Bissau Elfenbenskysten Kenya Lesotho Liberia Libya Madagaskar Malawi Mali Mauritania Mauritius Marokko Mosambik Namibia Niger Nigeria Kongo-Brazzaville Rwanda São Tomé og Príncipe Senegal Sierra Leone Somalia Sør-Afrika Sudan Sør-Sudan Swaziland Tanzania Togo Tunisia Uganda Vest-Sahara Zambia Zimbabwe
Algerie
Angola
Benin
Botswana
Burkina Faso
Burundi
Den sentralafrikanske republikk
Djibouti
Egypt
Ekvatorial-Guinea
Elfenbenskysten
Eritrea
Etiopia
Gabon
Gambia
Ghana
Guinea
Guinea-Bissau
Kamerun
Kapp Verde
Kenya
Komorene
Kongo-Brazzaville
Kongo-Kinshasa
Lesotho
Liberia
Libya
Madagaskar
Malawi
Mali
Marokko
Mauritania
Mauritius
Mosambik
Namibia
Niger
Nigeria
Rwanda
São Tomé og Príncipe
Senegal
Seychellene
Sierra Leone
Somalia
Sør-Afrika
Sør-Sudan
Sudan
Swaziland
Tanzania
Togo
Tsjad
Tunisia
Uganda
Vest-Sahara
Zambia
Zimbabwe

Siden innføringen av flerpartivalg i 1995 har Chama Cha Mapinduzi (CCM), partiet som har styrt landet siden uavhengigheten, vunnet med klart flertall i alle valg. Siden forrige valg i 2005 er fire av opposisjonspartiene representert med til sammen 11,2 prosent av de direkte valgte mandatene i unionsparlamentet. Selv om opposisjonspartiene fortsatt står svakt på fastlandet, er Civic United Front (CUF) en sterk utfordrer til CCM på Zanzibar, spesielt på Pemba.

Selvstyre for Zanzibar
Mange zanzibarere ønsker økt autonomi eller regelrett oppløsning av unionen mellom Tanganyika (fastlandet) og Zanzibar, som ble opprettet i 1964. De tre siste valgene på Zanzibar har vært preget av vold og anklager om valgfusk. Forholdet mellom fastlandet og Zanzibar er fortsatt problematisk og gjenstand for stor debatt. Det ble kraftig forverret under en akutt strømkrise hvor øyene var helt uten strøm i perioden mai-juni 2008.

Det siste året har president Jakaya Kikwete vært nødt til å håndtere en rekke korrupsjonsanklager mot regjeringen og statsforvaltningen. De to mest profilerte sakene i 2008 var EPA-skandalen, hvor mer enn 720 millioner kroner i offentlige midler ble underslått fra Tanzanias sentralbank, og den såkalte Richmondsaken, der over 1 milliard kroner forsvant i en tvilsom avtale med et amerikansk energiselskap. Både landets statsminister og sentralbanksjef har vært nødt til å gå av, og en rekke samfunnstopper har blitt arrestert i kjølvannet av avsløringene. Korrupsjon i forbindelse med utnyttelse av naturressurser, blant annet i gruveindustrien, skogsektoren og viltforvaltningen, har også vært mye i fokus de siste årene. Omfanget og håndteringen av sakene har svekket regjeringens troverdighet i befolkningen og blant bistandsgiverne.

Tidligere ettpartistat
Under president Nyereres ettpartistat innebar nasjonsbyggingen undertrykkelse av interne motsetninger og av kritikk mot myndighetene. Selv om Tanzania i dag har en stor grad av pressefrihet, er forholdet mellom regjeringen og pressen ofte anspent. Begrensninger på ytringsfriheten gjelder i enda større grad på Zanzibar, hvor den eneste uavhengige avisen ble forbudt i 2003.

En annen etterlevning av ettpartistaten er at Tanzania har få politisk sterke fagforeninger og sosiale bevegelser som åpent kritiserer myndighetene. Organisasjonen Haki Elimu fikk publiseringsforbud av myndighetene i to år for å ha kritisert statens håndtering av utdanningssektoren. Utdanning er fortsatt et kontroversielt tema, og i 2008 har lærerstreik i grunnskolen og studentstreik ved flere universiteter utgjort de største protestene mot staten.

Til tross for et økende politisk konfliktnivå og fortsatt statlig begrensing på ytringsfriheten er de fleste tanzanianere svært opptatt av at det nasjonale samholdet fra Nyereres tid må bevares, selv på bekostning av sivile og politiske rettigheter. Det gir regjeringspartiet CCM stort spillerom i forholdet til politiske motstandere.

Strategi for fattigdomsreduksjon
Tanzania er blant verdens mest underutviklede land, og mer enn en tredel av befolkningen lever under den nasjonale fattigdomsgrensen. Tanzania er også et stort land med utpregede geografiske forskjeller. Til sammen begrenser disse faktorene dekningen av grunnleggende behov som for eksempel rent drikkevann. Med få tilgjengelige ressurser prioriterer regjeringen hovedsakelig den nasjonale strategien for vekst og fattigdomsreduksjon, kjent under forkortelsen MKUKUTA.

Det er gjort betydelige fremskritt i utdannings- og helsesektoren de siste ti årene. Etter fjerningen av skolepenger er nesten 97 prosent av alle barn registrert i barneskolen. Likevel, kvaliteten på undervisningen er fortsatt svært lav, og i 2007 fullførte bare en tredel av ungdomsskoleelevene de første fire årene. Verst er frafallet blant jentene.

I helsesektoren er bildet sammensatt. Over en femårsperiode har barnedødeligheten gått ned betydelig, fra en dødsrate på 99 til 68 per 1000 fødsler. Hiv/aids-raten på 7 prosent fra 2004 er relativt lav, sammenliknet med andre land i det sørlige Afrika. Likevel er tilgangen til medisiner og grunnleggende helsetjenester lang fra tilstrekkelig.

I internasjonal sammenheng har Tanzania moderat store kjønnsforskjeller. Likevel rammer fattigdom og vold i hjemmet kvinner hardest. Mødredødelighetsraten er fortsatt ekstremt høy, og den har ikke endret seg vesentlig de siste 20 årene. Man regner med at omtrent én kvinne dør per time på grunn av svangerskapskomplikasjoner.

Jordbruk
Selv om den økonomiske liberaliseringsprosessen som begynte på slutten av 1980-tallet har ført til en jevn vekst i formell sektor, er uformell sektor fortsatt av størst betydning for folks levekår. Tanzanias økonomiske fundament har alltid vært småskalajordbruk, og landet har en av de minste industrisektorene i Afrika. Jordbrukssektoren sysselsetter om lag 80 prosent av arbeidsstyrken, leverer 85 prosent av eksportartiklene og bidrar med rundt 45 prosent av nasjonalproduktet. Tanzania eksporterer derfor nesten utelukkende råvarer.

De siste årene har gruveindustrien økt eksporten av mineraler, hovedsakelig gull. Til tross for økende produsjon gir gruveindustrien lite statsinntekter. Dette skyldes svært lave statlige avgifter og skattelettelser til gruveselskapene. Det har også blitt oppdaget betydelige olje- og gassforekomster, som kan få stor betydning for elektrisitetsproduksjon og økonomisk vekst.

Korrupsjonsskandaler
Etter at den økonomiske veksten i nasjonalproduktet nådde et høydepunkt i 2004-2005 med 6,7 prosent, gikk den tilbake til 6,2 prosent i 2006. Handelsbalansen er negativ, og i 2007 tilsvarte Tanzanias eksterne gjeld om lag 20 prosent av nasjonalproduktet. En spørreundersøkelse fra 2008 viser at 50 prosent av de spurte synes at de økonomiske forholdene i landet har forverret seg de siste tre årene. Tanzania er helt avhengig av bistand gjennom gjeldslette og statlig budsjettstøtte for å gå i balanse, og de siste årene har bistanden utgjort rundt 40 prosent av statsbudsjettet. I 2008 truet giverlandene med en midlertidig stans i budsjettstøtten som direkte følge av alle korrupsjonsskandalene. Statens håndtering av korrupsjon vil derfor veie tungt i det fremtidige forholdet til giverlandene.

Kikwete har satt økonomisk vekst og kampen mot korrupsjon på dagsorden, men de siste årenes korrupsjonsskandaler har svekket hans omdømme i befolkningen. Hvorvidt det vil få følger for valget i 2010 er for tidlig å si noe om. For folk flest ser hovedspørsmålet ut til å være om de vil se en reell økning i levestandard i sin levetid. Det vil ta mange år med stabil vekst og godt styresett å oppnå dette.


Algerie Angola Benin Botswana Burkina Faso Burundi Kamerun Kapp Verde Den sentralafrikanske republikk Tsjad Komorene Kongo-Kinshasa Djibouti Egypt Ekvatorial-Guinea Eritrea Etiopia Gabon Gambia Ghana Guinea Guinea-Bissau Elfenbenskysten Kenya Lesotho Liberia Libya Madagaskar Malawi Mali Mauritania Mauritius Marokko Mosambik Namibia Niger Nigeria Kongo-Brazzaville Rwanda São Tomé og Príncipe Senegal Sierra Leone Somalia Sør-Afrika Sudan Sør-Sudan Swaziland Tanzania Togo Tunisia Uganda Vest-Sahara Zambia Zimbabwe
Algerie
Angola
Benin
Botswana
Burkina Faso
Burundi
Den sentralafrikanske republikk
Djibouti
Egypt
Ekvatorial-Guinea
Elfenbenskysten
Eritrea
Etiopia
Gabon
Gambia
Ghana
Guinea
Guinea-Bissau
Kamerun
Kapp Verde
Kenya
Komorene
Kongo-Brazzaville
Kongo-Kinshasa
Lesotho
Liberia
Libya
Madagaskar
Malawi
Mali
Marokko
Mauritania
Mauritius
Mosambik
Namibia
Niger
Nigeria
Rwanda
São Tomé og Príncipe
Senegal
Seychellene
Sierra Leone
Somalia
Sør-Afrika
Sør-Sudan
Sudan
Swaziland
Tanzania
Togo
Tsjad
Tunisia
Uganda
Vest-Sahara
Zambia
Zimbabwe