Afrika.no Meny

Landprofil 2000-2001

Tanzania

I oktober 1999 døde Julius Nyerere, Tanzanias landsfader. Nyerere var president fra 1962 til 1986 og hadde stor politisk innflytelse også senere ved sin ledende posisjon i partiet Chama Cha Mapinduzi (CCM) og som nasjonal samlingsfigur. Det var frykt for opptøyer etter hans bortgang, men sørgetiden forløp i rolige former. Zanzibar har i de siste årene vært preget av økende politisk uro og internasjonale meklingsforsøk.

Algerie Angola Benin Botswana Burkina Faso Burundi Kamerun Kapp Verde Den sentralafrikanske republikk Tsjad Komorene Kongo-Kinshasa Djibouti Egypt Ekvatorial-Guinea Eritrea Etiopia Gabon Gambia Ghana Guinea Guinea-Bissau Elfenbenskysten Kenya Lesotho Liberia Libya Madagaskar Malawi Mali Mauritania Mauritius Marokko Mosambik Namibia Niger Nigeria Kongo-Brazzaville Rwanda São Tomé og Príncipe Senegal Sierra Leone Somalia Sør-Afrika Sudan Sør-Sudan Swaziland Tanzania Togo Tunisia Uganda Vest-Sahara Zambia Zimbabwe
Algerie
Angola
Benin
Botswana
Burkina Faso
Burundi
Den sentralafrikanske republikk
Djibouti
Egypt
Ekvatorial-Guinea
Elfenbenskysten
Eritrea
Etiopia
Gabon
Gambia
Ghana
Guinea
Guinea-Bissau
Kamerun
Kapp Verde
Kenya
Komorene
Kongo-Brazzaville
Kongo-Kinshasa
Lesotho
Liberia
Libya
Madagaskar
Malawi
Mali
Marokko
Mauritania
Mauritius
Mosambik
Namibia
Niger
Nigeria
Rwanda
São Tomé og Príncipe
Senegal
Seychellene
Sierra Leone
Somalia
Sør-Afrika
Sør-Sudan
Sudan
Swaziland
Tanzania
Togo
Tsjad
Tunisia
Uganda
Vest-Sahara
Zambia
Zimbabwe

Høsten 1995 ble det første flerpartivalget gjennomført. CCM, partiet som har styrt landet siden uavhengigheten, beholdt makten. CCMs Benjamin Mkapa vant dessuten presidentvalget med 61.8 prosent av stemmene.

 

CCM på fastlandet, CUF sterk på Zanzibar

Opposisjonen er meget sterk på Zanzibar. Ved valget i 1995 vant CCM med knapp margin over Civic United Front (CUF), som ønsker økt autonomi for øyene. Til tross for sterk mistanke om valgfusk ble det ikke foretatt omvalg. Ved årsskiftet 1997-98 ble 18 CUF-medlemmer arrestert, anklaget for å planlegge et statskupp. Det britiske samveldet og FN har meklet mellom partene, men de anklagede sitter fortsatt fengslet, og myndighetene utsetter stadig å gjennomføre de tiltak som ble anbefalt av Samveldet.

På fastlandet stiller opposisjonen langt svakere og er preget av splittelse, men den står samlet mot parlamentets endring av grunnloven i en retning som vil sikre den til enhver tid sittende president enda større makt. Den populistiske Augustine Mrema fra National Convention for Reconstruction and Reform (NCCR) stilte som presidentkandidat ved valget i 1995 og fikk 27,8 prosent av stemmene. I april 1999 brøt han og hans tilhengere ut av NCCR og gikk inn i Tanzania Labour Party (TLP) der Mrema ble ny formann. I november samme år ble Mrema fengslet og anklaget for oppvigleri, men han ble senere løslatt mot kausjon. Christopher Mtikila fra Democratic Party (DP), som gjorde seg bemerket som opposisjonspolitiker før valget i 1995, har sittet fengslet siden desember 1999, også han for oppvigleri. DP agiterte for oppløsning av unionen og utvisning av den asiatiske minoriteten. Partiet har ikke blitt godkjent.

I følge pressen skal flere av opposisjonspartiene ha opprettet sine egne paramilitære grupper som følge av de statlige sikkerhetsstyrkenes nære bånd til CCM. Swahili-pressen har i de senere årene vist seg å være svært åpen i sin kritikk av politikere og myndigheter. Med visse unntak er dette i stor grad blitt tolerert.

CCM har vist seg mer dynamisk enn i tidligere år. Blant annet har det skjedd et generasjonsskifte ved nominasjonene til valget i 2000 i en del kommuner. Salmin Amour, president på Zanzibar, er ikke renominert og det samme gjelder en del av ministrene.

 

Økonomisk vekst og kamp mot korrupsjon og inflasjon

Økonomisk vekst har vært en sentral politisk målsetting de siste årene, og veksten i BNP har vært en av de høyeste blant landene sør for Sahara. I 1995 var den 5,1 prosent, mens den kom ned i 3,4 prosent i 1998, blant annet som følge av tørke. Veksten blir anslått til å ha vært 4,1 prosent i 1999. Innenlands skatteinntekter utgjorde 11.6 prosentprosent av BNP i 1998-99, noe som er lavt i forhold til andre afrikanske land. For å øke dette er det blitt innført merverdiavgift.

Foruten generell økonomisk vekst har kampen mot korrupsjon og inflasjon vært prioritert. I 1996 ble det nedsatt en kommisjon som skulle kartlegge korrupsjonen i landet. Som følge av kommisjonens arbeid måtte to ministre trekke seg fra sine stillinger, men en rekke andre personer ble også navngitt uten at det fikk følger for dem. I 1999 fikk Tanzania den tvilsomme æren å bli nummer syv på en liste over verdens mest korrupte land. Samme år ble en nasjonal antikorrupsjonsstrategi vedtatt. Hundrevis av offentlige tjenestemenn er blitt oppsagt innen politi, rettsvesen og skatteforvaltning.

Inflasjonen i Tanzania gikk ned fra 34,2 prosent i 1994 til 7,7 prosent i 1999. Målet er å få den ned under 5 prosent. Landet regnes nå som attraktivt for utenlandske investorer, – noe som blant annet fremgår av at de i 1998 sto for 2 prosent av investeringene i landet, mot 1.1 prosent i andre afrikanske land. I perioden 1995 til 1999 ble rundt 130 statseide bedrifter solgt eller privatisert.

To tredjedeler av disse ble solgt til utlendinger. Blant annet har engelske firma kjøpt tilbake teplantasjer som ble nasjonalisert under Nyerere. Finansinstitusjoner og offentlig transport står nå for tur. Utenlandske investorer har også gått aktivt inn i turistnæringen – en næring som i løpet av de siste årene har overtatt for kaffe som Tanzanias viktigste kilde til utenlandsk valuta.

Kaffe sto i 1998 for 17 prosent av landets eksportinntekter. På midten av 1990-tallet inngikk Tanzania samarbeid med latinamerikanske produsenter om å holde tilbake noe av produksjonen. Dette har bedret prisene noe.

Fra april 1999 og i et år fremover, forbød EU import av fisk fra Øst Afrika fordi fiskerne hadde brukt sprøytemidler for å øke fangstene i Victoriasjøen.

Andre sentrale råvarer for eksport er cashewnøtter, bomull, te, tobakk, sisal, nellik og mineraler. Tanzania antas å bli den tredje største gullprodusenten i Afrika innen få år. Andelen av industrivarer utgjorde kun 11 prosent av eksporten i 1998.

I 1999 gikk Tanzania ut av Common Market for Eastern and Southern Africa (COMESA), men det østafrikanske samarbeidet ble styrket gjennom opprettelsen av East African Community (EAC). I første omgang dreier det seg om frihandel og samarbeid om infrastruktur, turisme og jordbruk. På sikt kan det åpnes for felles valuta.

 

Gjeldsslette og nye lån

Tanzanias eksport dekket i 1998 kun halvparten av utgiftene til import. Landet er derfor fortsatt helt avhengig av bistand. Men mange givere har holdt tilbake hele eller deler av sin støtte i de senere årene som følge av manglende skatteinnkreving og flere korrupsjonsskandaler. Når det gjelder Zanzibar har de fleste giverne – blant dem NORAD – trukket seg ut i protest mot den politiske situasjonen på øyene.

I perioden 1986 til 1998 økte Tanzanias samlede gjeld med 62,2 prosent. Gjeldsbetjeningen utgjorde 24,7 prosent av eksportinntektene i 1998. I april 2000 gikk Det internasjonale pengefondet (IMF) og Verdensbanken inn for å støtte gjeldsslette for Tanzania gjennom HIPC-initiativet (Heavily Indebted Poor Countries Initiatives).

Dette var på bakgrunn av myndighetenes tiltak for å bedre skatteinnkrevingen, redusere utgiftene, stagge inflasjonen og bekjempe korrupsjonen. I første omgang dreier det seg om 2 milliarder USD – tilsvarende halve gjelden og to ganger så mye som landet i 1997 mottok i samlet bistand. Samtidig inngikk Tanzania en ny treårig låneavtale med IMF.

Avtalen forutsetter fortsatt strukturtilpassing samt en egen plan for fattigdomsreduksjon. Ny gjeldsslette vil gis under forutsetning av at disse programmene følges opp og at andre kreditorer også gir gjeldsslette. Norge etterga Tanzanias gjeld våren 2000.

 

Sosiale forhold

Budsjettene innen helse og utdanning har ikke gitt rom for å opprettholde selv et minimumsnivå av tilbud innen disse sektorene de siste årene. Spesielt ille ble det i 1996 og 1997 da alvorlig tørke nødvendiggjorde matvarehjelp fra FN.

Også i 2000 er det rapportert om fare for sult i 13 av landets regioner. Selv i perioder uten tørke antas det at bare halvparten av Tanzanias befolkning får dekket sitt daglige næringsbehov. Tiggere i Dar es Salaam blir med jevne mellomrom samlet opp og tvangssendt til sine "hjemområder".

Det er en stadig økning i antall gatebarn og foreldreløse som følge av aids-epidemien. Ifølge enkelte målinger, har Tanzania den tredje høyeste forekomsten av hiv i SADC-regionen.

Ifølge myndighetene er det fortsatt fri grunnskoleutdanning i landet. Men mange skoler krever allikevel økonomiske bidrag fra foreldrene – noe som kommer i tillegg til utgiftene til skoleuniformer og diverse materiell.

I de senere år har 77 prosent av barna begynt i første klasse, men kun halvparten av disse fullfører grunnskolen. Av denne gruppen går så bare syv prosent videre til secondary school. Dette er langt under snittet på 20 prosent for landene sør for Sahara sett under ett.

Av studentene på universitetet i Dar es Salaam er kun 18 prosent kvinner. I 1997 ble det startet et kjønnskvoteringsprosjekt for å bøte på dette, og myndighetene har også bestemt at jenter som blir gravide ikke lenger skal utvises fra skolen.

Det antas at det finnes over en og en halv million barnearbeidere i landet. Barn arbeider på plantasjer, i gruver og som prostituerte. Sytti prosent av fangene i tanzanianske fengsel er under 30 år, og den største gruppen er barn fra 13 til 15 år.

Mange fengsles for dagdriveri og småtyverier, andre for narkotikahandel, voldtekt og drap. Det er ikke uvanlig at folk fengsles helt uten bevisførsel, og barna misbrukes ofte seksuelt i fengslene.

 

Vekst i frivillige organisasjoner og økt religiøs polarisering

I løpet av de siste årene har det vært en enorm vekst i NGO-sektoren i landet. På lokalplan har en del av disse organisasjonene tatt over driften av skoler og helseklinikker ved hjelp av lokalt innsamlede midler.

De store NGO-ene i byene er på den annen side i stor grad elitebaserte og drives utelukkende ved hjelp av bistandsmidler. Det dreier seg om interessegrupper som fokuserer på kvinner, barn, menneskerettigheter, miljø og lignende. I perioden fra 1996 til 2000 har det vært jobbet med en ny NGO-lov som skal gi myndighetene bedre oversikt over organisasjonene og samtidig tilrettelegge for organisasjonenes virksomhet.

I 1995 ble det åpnet for uavhengige fagforeninger, og det finnes nå 12 slike med til sammen 300.000 medlemmer. Religiøse organisasjoner ser imidlertid ut til å ha vel så stor innflytelse, og det er en klar tendens til økt religiøs polarisering. I løpet av første halvår 1998 ble tre mennesker drept etter sammenstøt utenfor en moské i Dar es Salaam.

I august samme år ble den amerikanske ambassaden bombet av det som antas å være en internasjonal muslimsk terrororganisasjon. Elleve mennesker omkom og minst 86 ble skadet.

I september 1999 oppsto en ny konflikt da politiet forbød ytterliggående muslimer å demonstrere mot fengslingen av Sheikh Juma Mbukuzi som var anklaget for forræderi. National Muslim Council valgte å ta offentlig avstand fra Mbukuzi, noe som kan ha bidratt til at konflikten ikke fikk større omfang.

Til tross for disse konfliktene, er de fleste tanzanianere svært opptatt av at det nasjonale fellesskapet som ble bygget opp under Nyerere ikke må ødelegges.

Krigene i nabolandene er et synlig bevis på hvor galt det kan gå. Før sin død meglet Nyerere en rekke ganger på vegne av FN mellom de burundiske myndighetene og opposisjonspartiene. Nærmere en halv million flyktninger fra Burundi og Kongo oppholder seg fortsatt i flyktningeleirer i Tanzania.

 

Valg og desentralisering

Tanzanias andre flerpartivalg ble gjennomført 29 oktober 2000. Mkapa fikk 71 prosent av stemmene på fastlandet og får dermed fem nye år som president. På Zanzibar ble valget igjen gjennomført under svært kritikkverdige omstendigheter, og det ble vedtatt omvalg i en del områder.

CUF oppfordet til boikott av dette valget og CCM fikk flertall. CUF har gjort det klart at de ikke annerkjenner styret på øyene, og de senere års konflikter ser dermed ut til å øke i omfang.

En annen kommende utfordring er den såkalte Local Government Reform. Reformen vil gi økt kommunalt selvstyre innen helse, utdanning, jordbruk, vann og infrastruktur.

Det åpnes for private initiativ på alle disse områdene – noe som kan komme til å øke forskjellene mellom de fattige distriktene og de mer privilegerte. Fra sentralt hold vil det settes av spesielle midler for å motvirke slike ulikheter – ulikheter som i verste fall kan føre til etnisk eller religiøs mobilisering.


Algerie Angola Benin Botswana Burkina Faso Burundi Kamerun Kapp Verde Den sentralafrikanske republikk Tsjad Komorene Kongo-Kinshasa Djibouti Egypt Ekvatorial-Guinea Eritrea Etiopia Gabon Gambia Ghana Guinea Guinea-Bissau Elfenbenskysten Kenya Lesotho Liberia Libya Madagaskar Malawi Mali Mauritania Mauritius Marokko Mosambik Namibia Niger Nigeria Kongo-Brazzaville Rwanda São Tomé og Príncipe Senegal Sierra Leone Somalia Sør-Afrika Sudan Sør-Sudan Swaziland Tanzania Togo Tunisia Uganda Vest-Sahara Zambia Zimbabwe
Algerie
Angola
Benin
Botswana
Burkina Faso
Burundi
Den sentralafrikanske republikk
Djibouti
Egypt
Ekvatorial-Guinea
Elfenbenskysten
Eritrea
Etiopia
Gabon
Gambia
Ghana
Guinea
Guinea-Bissau
Kamerun
Kapp Verde
Kenya
Komorene
Kongo-Brazzaville
Kongo-Kinshasa
Lesotho
Liberia
Libya
Madagaskar
Malawi
Mali
Marokko
Mauritania
Mauritius
Mosambik
Namibia
Niger
Nigeria
Rwanda
São Tomé og Príncipe
Senegal
Seychellene
Sierra Leone
Somalia
Sør-Afrika
Sør-Sudan
Sudan
Swaziland
Tanzania
Togo
Tsjad
Tunisia
Uganda
Vest-Sahara
Zambia
Zimbabwe