Afrika.no Meny

Landprofil 2012-2013

Swaziland

Swaziland, som har vært kongedømme siden uavhengigheten i 1968, regnes i dag som Afrikas og et av verdens siste absolutte monarkier. Landets nåværende grunnlov, som ble vedtatt i 2006, avløste den gamle, som ble oppløst i 1973. Da 1973-grunnloven ble oppløst, ble dette begrunnet med at den sto for fremmede og splittende politiske trender som ikke samsvarte med swasiske tradisjoner. I praksis samlet 2006-grunnloven all makt i kongehuset.

Algerie Angola Benin Botswana Burkina Faso Burundi Kamerun Kapp Verde Den sentralafrikanske republikk Tsjad Komorene Kongo-Kinshasa Djibouti Egypt Ekvatorial-Guinea Eritrea Etiopia Gabon Gambia Ghana Guinea Guinea-Bissau Elfenbenskysten Kenya Lesotho Liberia Libya Madagaskar Malawi Mali Mauritania Mauritius Marokko Mosambik Namibia Niger Nigeria Kongo-Brazzaville Rwanda São Tomé og Príncipe Senegal Sierra Leone Somalia Sør-Afrika Sudan Sør-Sudan Swaziland Tanzania Togo Tunisia Uganda Vest-Sahara Zambia Zimbabwe
Algerie
Angola
Benin
Botswana
Burkina Faso
Burundi
Den sentralafrikanske republikk
Djibouti
Egypt
Ekvatorial-Guinea
Elfenbenskysten
Eritrea
Etiopia
Gabon
Gambia
Ghana
Guinea
Guinea-Bissau
Kamerun
Kapp Verde
Kenya
Komorene
Kongo-Brazzaville
Kongo-Kinshasa
Lesotho
Liberia
Libya
Madagaskar
Malawi
Mali
Marokko
Mauritania
Mauritius
Mosambik
Namibia
Niger
Nigeria
Rwanda
São Tomé og Príncipe
Senegal
Seychellene
Sierra Leone
Somalia
Sør-Afrika
Sør-Sudan
Sudan
Swaziland
Tanzania
Togo
Tsjad
Tunisia
Uganda
Vest-Sahara
Zambia
Zimbabwe

I grunnloven defineres kongen som landets statsoverhode, men han deler makten med sin mektige mor, som har tittelen «Den store hunnelefanten» og regnes som landets åndelige leder. Kongen utnevner landets statsminister etter «innstilling» fra Swazilands nasjonale råd (SNC). Statsministeren «foreslår» så medlemmer til regjeringen, som deretter må godkjennes av kongen. Parlamentet har 65 medlemmer, hvorav 55 er valgt gjennom indirekte valg og 10 utnevnt av kongen. Senatet har 30 medlemmer, hvorav 10 er utnevnt av nasjonalforsamlingen og 20 av kongen.

Udemokratisk
Det er i prinsippet ikke ulovlig å stifte politiske partier, men de har forbud mot å delta i valg. Det er derfor lite overraskende at det ikke finnes noen registrerte politiske partier. Dette, samt at det sivile samfunn og pressen overvåkes og trakasseres, innebærer at flertallet av landets innbyggere er underlagt et styre som ikke er basert på demokratiske eller rettsstatlige prinsipper.

Landet var i perioden 2010-2012 preget av en økonomisk krise som stadig ble forverret og av skandaler i og rundt kongehuset. Mens statskassen er tom og offentlig ansatte ikke mottar lønn, har kongehusets eget fond Tibiyo TakaNgwane (Nasjonens rikdom) midler til å støtte opp under kongehusets luksuriøse livsførsel. Dette fondet ble etablert 1968 som et kongelig fond “opprettet på nasjonens vegne”. Fondet har interesser i de fleste sektorer av landets økonomi, inkludert landbruk, eiendom og media. Fondet har aksjer i blant annet sukkerplantasjer og -fabrikker, bryggerier, turisme og varehandel.

En tikkende bombe
Samtidig som Swaziland av Verdensbanken er klassifisert som et lavere mellominntektsland, lever en stor og stadig økende andel av landets 1,4 millioner innbyggere i absolutt fattigdom. Krisen ble ytterligere forverret da landet i 2010 mistet 62 prosent av inntektene fra Tollunionen for det sørlige Afrika (SACU), som har vært myndighetenes største inntektskilde. Inntektene fra SACU har også vært regnet som en av kildene for den utbredte korrupsjonen i landet. Da inntektene ble redusert, uttalte representanten til Det internasjonale pengefondet (IMF) i Swaziland: “Det er en stor fest som har tatt slutt.”

Etter at IMF og Verdensbanken hadde strammet inn og nektet ytterligere lån, strandet også forhandlingene om et lån på 2,4 milliarder rand (1,8 milliarder kroner) fra Sør-Afrika. Låneprosessen gikk i stå fordi Sør-Afrika stillte krav om økonomiske reformer som ikke var akseptable for regimet.

Som et resultat av krisen er lønningene i offentlig sektor blitt frosset, og fagforeningene er blitt bedt om å akseptere lønnskutt. Dette førte i 2010 til massive protester som ble brutalt slått ned av sikkerhetsstyrkene. Sporadiske protester fra arbeidere og studenter fortsetter. I januar og februar 2012 ble studenter arrestert da de protesterte mot at landets eneste universitet ikke hadde økonomiske midler til å åpne for semesteret.

Til tross for at Swaziland sluttet seg til FNs konvensjon for eliminering av alle former for diskriminering av kvinner (CEDAW) så tidlig som i 2004, er ikke det nasjonale lovverket tilpasset forpliktelsene dette skulle innebære. Det nye lovverket som skal sikre kvinner like rettigheter som menn er blitt utsatt og forsinket. Rapporten som omhandler oppfyllingen av FNs tusenårsmål for Swaziland hevder at dette fører til ytterligere feminisering av fattigdommen i landet. Den samme rapporten fastslår at kjønnsbasert vold forblir et stort problem. Kvinner har ingen rettsbeskyttelse mot vold i hjemmet eller mot å tvinges inn i ekteskap. Swaziland har verdens høyeste forekomst av aids, og kvinner er spesielt utsatt. Statistikk er upålitelig i Swaziland, men ifølge Helsedepartementet var 41 prosent av kontrollerte gravide kvinner hiv-positive.

Demonstrasjoner
Det sivile samfunn, med demokratiforkjempere, fagforeninger og aids-aktivister i spissen, har det siste året gjennomført demonstrasjoner av en type myndighetene aldri har opplevd tidligere. Stiftelsen for sosioøkonomisk rettferdighet og den arresterte og torturerte studentlederen Maxwell Dlamini arbeider med folkeopplysning inspirert av ideene fra Steven Biko’s Black Consciousness Movement (Bevegelse for svart bevissthet) i Sør-Afrika under apartheidregimet. Bruk av antiterrorlovverket fra 2008 har økt og benyttes ifølge Amnesty International som begrunnelse for vilkårlig fengsling, mishandling og forfølgelse av politiske aktivister, fagforeningsledere, journalister og menneskerettighetsforkjempere.

Swazilands demokratikampanje (SDC) omtaler den økonomiske situasjonen som en ”bombe som når som helst kan eksplodere.” Samtidig anklager de det internasjonale samfunn for ikke å ta krisen alvorlig nok og ikke støtte dem. 63 prosent av landets innbyggere lever nå på mindre enn 1,25 dollar dagen og Swaziland rangeres som nummer 140 av 187 land på FNs indeks for menneskelig utvikling for 2011.

Mot regimeskifte?
Med et stort og økende antall innbyggere under fattigdomsgrensen og økende protester er det et spørsmål om hvor lenge monarkiet i Swaziland vil overleve. Regimet ser ikke ut til å ville eller kunne tilpasse seg de endringene som vil løfte folk ut av fattigdommen og skape demokratisk åpenhet og ansvarliggjøring av politisk ledelse. En bredere omfordeling av makt og rikdom er ikke noe offisielt diskusjonstema.

Et av argumentene som brukes for å forklare mangel på endring er at de aller verst stilte rett og slett er for svake og utsultede til å protestere. Dette er neppe den eneste forklaringen, men Swaziland’s siste demografi- og helseundersøkelse, som er fra 2006/2007, gir en indikasjon på ernæringssituasjonen. Allerede den gang var andelen av barn under fem år som var kortvokste, forårsaket av feilernæring eller underernæring, oppe i 29 prosent, og denne situasjonen er bare blitt verre i takt med at den økonomiske krisen har forverret seg, og det internasjonale samfunn har strammet inn grepet overfor regimet. En annen forklaring er at de som har lønnet arbeid i formell sektor er så redde for represalier, inkludert å miste jobben, at de ikke protesterer.

Uansett forklaring synes det å være et tidsspørsmål før landets krise kommer til å tvinge frem endringer. Flere rådgivere nær kongen og regjeringen ytrer seg i private samtaler kritisk og hevder at de setter pris på den internasjonale kritikken regimet utsettes for. Dette kan tolkes dithen at de forbereder seg på at et skifte kan komme. Men en ny leder, som kan stå klar til å overta hvis et skifte kommer, har foreløpig ikke utmerket seg.


Algerie Angola Benin Botswana Burkina Faso Burundi Kamerun Kapp Verde Den sentralafrikanske republikk Tsjad Komorene Kongo-Kinshasa Djibouti Egypt Ekvatorial-Guinea Eritrea Etiopia Gabon Gambia Ghana Guinea Guinea-Bissau Elfenbenskysten Kenya Lesotho Liberia Libya Madagaskar Malawi Mali Mauritania Mauritius Marokko Mosambik Namibia Niger Nigeria Kongo-Brazzaville Rwanda São Tomé og Príncipe Senegal Sierra Leone Somalia Sør-Afrika Sudan Sør-Sudan Swaziland Tanzania Togo Tunisia Uganda Vest-Sahara Zambia Zimbabwe
Algerie
Angola
Benin
Botswana
Burkina Faso
Burundi
Den sentralafrikanske republikk
Djibouti
Egypt
Ekvatorial-Guinea
Elfenbenskysten
Eritrea
Etiopia
Gabon
Gambia
Ghana
Guinea
Guinea-Bissau
Kamerun
Kapp Verde
Kenya
Komorene
Kongo-Brazzaville
Kongo-Kinshasa
Lesotho
Liberia
Libya
Madagaskar
Malawi
Mali
Marokko
Mauritania
Mauritius
Mosambik
Namibia
Niger
Nigeria
Rwanda
São Tomé og Príncipe
Senegal
Seychellene
Sierra Leone
Somalia
Sør-Afrika
Sør-Sudan
Sudan
Swaziland
Tanzania
Togo
Tsjad
Tunisia
Uganda
Vest-Sahara
Zambia
Zimbabwe