Afrika.no Meny

Landprofil 2010-2011

Swaziland

Kvinners rett til å registrere eiendom er kanskje en liten, men viktig, seier i Afrikas siste absolutte kongedømme, som fram til 2005 definerte kvinner som underordnet. Men det løser ikke en voksende økonomisk og politisk krise, som lever sitt eget liv i skyggen av krisen i nabolandet Zimbabwe. Demokratibevegelsen er likevel sterkt oppegående, og fortjener sterkere internasjonal oppmerksomhet og solidaritet.

Algerie Angola Benin Botswana Burkina Faso Burundi Kamerun Kapp Verde Den sentralafrikanske republikk Tsjad Komorene Kongo-Kinshasa Djibouti Egypt Ekvatorial-Guinea Eritrea Etiopia Gabon Gambia Ghana Guinea Guinea-Bissau Elfenbenskysten Kenya Lesotho Liberia Libya Madagaskar Malawi Mali Mauritania Mauritius Marokko Mosambik Namibia Niger Nigeria Kongo-Brazzaville Rwanda São Tomé og Príncipe Senegal Sierra Leone Somalia Sør-Afrika Sudan Sør-Sudan Swaziland Tanzania Togo Tunisia Uganda Vest-Sahara Zambia Zimbabwe
Algerie
Angola
Benin
Botswana
Burkina Faso
Burundi
Den sentralafrikanske republikk
Djibouti
Egypt
Ekvatorial-Guinea
Elfenbenskysten
Eritrea
Etiopia
Gabon
Gambia
Ghana
Guinea
Guinea-Bissau
Kamerun
Kapp Verde
Kenya
Komorene
Kongo-Brazzaville
Kongo-Kinshasa
Lesotho
Liberia
Libya
Madagaskar
Malawi
Mali
Marokko
Mauritania
Mauritius
Mosambik
Namibia
Niger
Nigeria
Rwanda
São Tomé og Príncipe
Senegal
Seychellene
Sierra Leone
Somalia
Sør-Afrika
Sør-Sudan
Sudan
Swaziland
Tanzania
Togo
Tsjad
Tunisia
Uganda
Vest-Sahara
Zambia
Zimbabwe

Swaziland regnes som et lavere mellominntektsland, men har en ekstrem skjevfordeling av ressurser. Den økonomiske veksten har ligget på ca 2 prosent de siste årene, noe som er lavere enn nabolandene. Landets økonomi er nært knyttet til Sør-Afrika. Det betyr også at selv om landet er i periferien av den globale økonomien, merket også Swaziland effekten av den globale finanskrisen.  

Hiv/aids-epidemien er en alvorlig hemsko for Swazilands økonomi, i tillegg til de menneskelige lidelsene som følger med sykdommen. Swaziland er et av de hardest rammede landene i Afrika. I tillegg opplever landet en vedvarende matvarekrise, blant annet på grunn av langvarig tørke og feilslåtte avlinger. Matvaresituasjonen bedret seg noe i 2009, men Verdens matvareprogram anslo likevel at 260 000 mennesker hadde behov for matvarehjelp.  

Litt utenfor byen Manzini ligger industriområdet Matsapha, hvor det ligger en rekke tekstilfabrikker som er etablert etter 2000. Oppbyggingen av tekstilindustrien har gitt en del nye arbeidsplasser, men lønna er lav, arbeidsforholdene vanskelige og retten til organisering på arbeidsplassen begrenset. Myndighetene har heller ikke klart å bygge boliger til arbeidere, som dermed bosetter seg i uformelle bosetninger i nærheten av arbeidsplassen. Tekstilindustrien har dessuten vist seg å ikke være konkurransedyktig, og har opplevd kraftig nedgang siden 2005. Både arbeidsplasser og store inntekter har gått tapt.

Kamp for demokratiske reformer
Swazilands grunnlov fra 2005 har ikke etablert et tilstrekkelig rammeverk for en reell demokratisering. Spenningen mellom det tradisjonelle Thinkundla-systemet, som blant annet innebærer at parlamentsvalg skjer delvis gjennom valg av ledere fra lokale chiefdoms og delvis ved utnevnelse av kongen, på den ene siden, og kravet om flerpartidemokrati på den andre siden, preger den politiske situasjonen. Det ble avholdt valg i 2008, et valg som ble sterkt kritisert av blant annet Pan-African Parliament Observation og Commonwealth Expert Team. SADC erklærte derimot valget som fritt og rettferdig, til tross for at prosessen brøt med flere av SADCs egne retningslinjer. 

Swaziland har et sterkt sivilt samfunn, og mange organisasjoner gikk i 2008 sammen i paraplyen Swaziland United Democratic Front (SUDF). Men forholdene for demokratibevegelsen har blitt vanskeligere. Det blir meldt om stadige brudd på menneskerettighetene, forfølgelse og arrestasjon av opposisjonelle, og manglende iverksetting av de internasjonale arbeidskonvensjonene som landet formelt har sluttet seg til.   

I november 2008 ble Mario Masuku, lederen av People’s United Democratic Movement (PUDEMO), arrestert, beskyldt for terrorisme. Dette skjedde kort tid etter at myndighetene erklærte PUDEMO for å være en terroristorganisasjon, basert på en ny antiterrorlov som ble vedtatt etter bombingen av en bro samme år. Kritikere mener at myndighetene bruker den nye terroristlovgivningen til å forfølge og arrestere opposisjonelle. Politiske partier er fremdeles ikke tillatt, og i 2009 truet myndighetene med å sparke statsansatte som var medlemmer av politiske partier og bevegelser. Masuku ble løslatt i september 2009, men i forbindelse med løslatelsen ble det rapportert om nye angrep på aktivister. Det er også kommet flere meldinger om arrestasjoner og angrep i løpet av våren 2010.  

Avisen Mail and Guardian har beskrevet Swaziland som en diplomatisk akilleshæl for Sør-Afrikas president Jacob Zuma. Zuma sies å ha et nært vennskap med kong Mswati, og de deler synet på betydningen av afrikansk tradisjon og kultur. Samtidig er Zuma under press fra fagbevegelsen Cosatu og kommunistpartiet SACP, som er kritiske til regimet og har nært samarbeid med opposisjonelle grupper i landet. Fagbevegelsen Cosatu har spesielt markert seg som støttespiller for fagbevegelsen i Swaziland.  

Mbabane-Manzini-korridoren
I Swaziland bor i dag ca 25 prosent i byområder, og urbaniseringen er økende. Mbabane er den største byen, tett fulgt av Manzini, som er det kommersielle sentrum. Korridoren mellom disse to bysentrene har stått sentralt i utviklingsplaner de siste årene, som blant annet er støttet av Verdensbanken. Det betyr nye muligheter for økonomisk utvikling, men også økt marginalisering og mer eller mindre tvangspregete forflytninger av fattige. I 2006 ble blant annet en rekke uformelle bosetninger rundt Manzini fjernet med bulldozere. En annen uformell bosetning ble truet med det samme for å gjøre plass til utvidelse av kongens palass i området.   

Tradisjonelle eierskapsstrukturer gjør en planlagt byutvikling vanskelig, blant annet fordi tradisjonelle ledere fordeler jordstykker i byenes randsoner. På landsbygda blir fordeling av land brukt av høvdinger til å styrke sin egen posisjon ved å gi flere folk mulighet til å drive selvbergingsjordbruk. I byenes randsone blir områdene i stedet grunnlag for uformelle bosetninger for de som har eller søker arbeid i byene. De fleste av disse bosetningene mangler grunnleggende tjenester som vann og elektrisitet og kloakk.  

Likestilling: Små skritt, store hindringer
I grunnloven som ble vedtatt i 2005, ble kvinners rettigheter formelt anerkjent, men det er fremdeles et langt lerret å bleke. Kvinner utgjør 67 prosent av de aller fattigste, de som lever under en dollar dagen. De rammes også hardest av hiv/aids-epidemien, både ved at de selv blir smittet, og fordi omsorgsbyrden når andre husholdsmedlemmer blir syke faller på deres skuldre.  

Swaziland er kilde til og transittland for trafficking av kvinner og barn. Trafficking er knyttet både til sexindustrien og til tvangsarbeid som husholdersker eller i jordbruket (der også unge gutter rammes). Ifølge den amerikanske ambassaden har myndighetene gjort svært lite med fenomenet, men er nå i gang med å utarbeide ny lovgivning - tilsynelatende som en respons på at landet havnet på USAs svarteliste for land med stor grad av trafficking. 

Men små positive endringer skjer. Våren 2010 slo en domsavsigelse fast at kvinner har rett til å registrere eiendom i eget navn. Retten gjelder imidlertid bare kvinner som er gift i en borgerlig seremoni, og ikke de som er gift ved tradisjonelle giftermål. Dette understreker en stor utfordring for reformprosessen, der man fem år etter den nye grunnloven fremdeles ikke har endret eksisterende lovgivning med røtter i tradisjonelle strukturer, så vel som i kolonitiden. Kvinneaktivister krever derfor en ny ekteskapslov. 

Swaziland er et land i dyp krise, uten at verken nabolandenes regjeringer eller internasjonale bistandsgivere har reagert nevneverdig. Kampen for demokratiske reformer har likevel fått litt mer oppmerksomhet den siste tiden. Kanskje er det små steg i retning av et sterkere internasjonalt press på Afrikas siste absolutte monarki.  

Landfakta:

Areal: 17 364 km2 (48. størst)

Folketall: 1,2 millioner

Befolkningstetthet: 67 per km2

Urban befolkning: 25 prosent

Største by: Mbabane - ca. 78 000

BNP per innbygger: 2369 USD

Økonomisk vekst: 2,6 prosent

HDI-plassering: 142


Algerie Angola Benin Botswana Burkina Faso Burundi Kamerun Kapp Verde Den sentralafrikanske republikk Tsjad Komorene Kongo-Kinshasa Djibouti Egypt Ekvatorial-Guinea Eritrea Etiopia Gabon Gambia Ghana Guinea Guinea-Bissau Elfenbenskysten Kenya Lesotho Liberia Libya Madagaskar Malawi Mali Mauritania Mauritius Marokko Mosambik Namibia Niger Nigeria Kongo-Brazzaville Rwanda São Tomé og Príncipe Senegal Sierra Leone Somalia Sør-Afrika Sudan Sør-Sudan Swaziland Tanzania Togo Tunisia Uganda Vest-Sahara Zambia Zimbabwe
Algerie
Angola
Benin
Botswana
Burkina Faso
Burundi
Den sentralafrikanske republikk
Djibouti
Egypt
Ekvatorial-Guinea
Elfenbenskysten
Eritrea
Etiopia
Gabon
Gambia
Ghana
Guinea
Guinea-Bissau
Kamerun
Kapp Verde
Kenya
Komorene
Kongo-Brazzaville
Kongo-Kinshasa
Lesotho
Liberia
Libya
Madagaskar
Malawi
Mali
Marokko
Mauritania
Mauritius
Mosambik
Namibia
Niger
Nigeria
Rwanda
São Tomé og Príncipe
Senegal
Seychellene
Sierra Leone
Somalia
Sør-Afrika
Sør-Sudan
Sudan
Swaziland
Tanzania
Togo
Tsjad
Tunisia
Uganda
Vest-Sahara
Zambia
Zimbabwe