Afrika.no Meny

Landprofil 2010-2011

Sudan

Afrikas største land, Sudan, gjennomførte i 2010 sitt første valg på ti år. Valget og resultatet er omstridt. I bakgrunnen lurer noen av kontinentets verste kriger, og folkeavstemning om uavhengighet i Sør-Sudan i 2011.

Algerie Angola Benin Botswana Burkina Faso Burundi Kamerun Kapp Verde Den sentralafrikanske republikk Tsjad Komorene Kongo-Kinshasa Djibouti Egypt Ekvatorial-Guinea Eritrea Etiopia Gabon Gambia Ghana Guinea Guinea-Bissau Elfenbenskysten Kenya Lesotho Liberia Libya Madagaskar Malawi Mali Mauritania Mauritius Marokko Mosambik Namibia Niger Nigeria Kongo-Brazzaville Rwanda São Tomé og Príncipe Senegal Sierra Leone Somalia Sør-Afrika Sudan Sør-Sudan Swaziland Tanzania Togo Tunisia Uganda Vest-Sahara Zambia Zimbabwe
Algerie
Angola
Benin
Botswana
Burkina Faso
Burundi
Den sentralafrikanske republikk
Djibouti
Egypt
Ekvatorial-Guinea
Elfenbenskysten
Eritrea
Etiopia
Gabon
Gambia
Ghana
Guinea
Guinea-Bissau
Kamerun
Kapp Verde
Kenya
Komorene
Kongo-Brazzaville
Kongo-Kinshasa
Lesotho
Liberia
Libya
Madagaskar
Malawi
Mali
Marokko
Mauritania
Mauritius
Mosambik
Namibia
Niger
Nigeria
Rwanda
São Tomé og Príncipe
Senegal
Seychellene
Sierra Leone
Somalia
Sør-Afrika
Sør-Sudan
Sudan
Swaziland
Tanzania
Togo
Tsjad
Tunisia
Uganda
Vest-Sahara
Zambia
Zimbabwe

President Omar Al-Bashir ble gjenvalgt i april med over 68 prosent av stemmene. Samtidig fikk Salva Kiir Mayardit forlenget sitt mandat som president i Sør-Sudan. Hele 93 prosent av sørsudanerne ønsker at Kiir skal lede denne delen av landet mot selvstendighet i 2011, i en folkeavstemning som kan splitte både Sudan og regionen. , Den høye oppslutningen om Kiir og Sudanese Peoples Liberation Movement (SPLM) tolkes internasjonalt som en bekreftelse på at sørsudanerne neste år vil stemme for uavhengighet fra nord.  

Men både sudanere og omverdenen peker på at valgene knapt kan kalles demokratiske. De viktigste opposisjonspartiene trakk seg før valget grunnet anklager om at Al-Bashirs styrende National Congress Party (NCP) forsøkte å jukse seg til seier. Opposisjonen, ledet av partiene National Umma Party (NUP) og Democratic Unionist  party (DUP), har anklaget vestlige land for å se gjennom fingrene med det påståtte valgfusket for ikke å provosere Khartoum førneste års folkeavsteming om Sørs selvstendighet. 

Ønsker legitimitet
Myndighetene i Khartoum la stor prestisje i å avholde årets valg; det første nasjonale valg på 24 år og første presidentvalg siden 2000. Da at islamisten Al-Bashir tok makten i 1989 gikk Sudan inn i en politisk dvale som skulle vare i ti år. I 1996 åpnet regimet for opposisjonspolitikk, men ikke før i 1999 ble det lovlig å registrere politiske partier utover det styrende NCP. Året etter ble Al-Bashir gjenvalgt med over 86 % av stemmene, men valget ble trukket i tvil av opposisjonen.

I  Al-Bashirs regjeringstid er Sudan blitt en pariastat internasjonalt. Først for å ha gitt trygg havn til islamister som Osama Bin Laden, deretter for krigen i Darfur. Al-Bashirs rykte som internasjonal bogeyman ble befestet i 2009 med en siktelse fra den Internasjonale Straffedomstolen (ICC)  for krigsforbrytelser i Darfur.

Til tross for Sudans rykte som en autoritær stat  har det alltid vært opposisjon i landet, ogpolitisk dissens ble publisert som den såkalte ’svarteboken’ (Al kitab al Aswad- det senere politiske manifestet for en av Darfurs oppørsgrupper, Justice and Equality Movement). Svarteboken er en sviende kritikk av Al-Bashirs nepotiske regime og målbærer  krav om større autonomi for  Sudans regioner. Slik ligner opprørerne i Darfurs program det eldre manifestet til SLPM i Sør, selv om verken Svarteboken eller SPLM krever fullt selvstyre for de marginaliserte regionene. Begge identifiserer det som synes å være Sudans hovedproblem; at en liten elite fra Nord styrer en stor og maktesløs majoritet. I tillegg har regimets harde islamistiske linje fremmedgjort mange sudanere. Etter år med krig i Sør har SPLMs program dreiet mot ønske om selvstyre.  

Fredsavtale
I 2005 ble Khartoum og SPLM enige om fredsavtalen Comprehensive Peace Agreement (CPA). Etter 22 års borgerkrig, som antagelig  kostet to millioner menneskeliv  og sendte hundretusener på flukt, ble partene enige om en overgangsperiode på seks år  med nasjonale valg  og folkeavstemming om selvstyre for Sør. Siden har en overgangsregjering bestående av NCP og SPLM styrt Sudan.  De sørlige provinsene har også en egen selvstyremyndighet, ledet av Sørs president og Sudans visepresident, men politiske kommentatorer har påpekt at selvstyremyndigheten er mer opptatt av å forberede selvstendighet i Sør enn å styre landet.

I 2008 gjennomførte Sudan folketelling for å kunne holde valg i Sør. Men Sørs statistikere  ville ikke godkjenne resultatet, og hevdet at tallene for Darfur var blåst opp. Det ble også påpekt at store deler av Darfurs befolkning lever i leire, internt og i nabolandet Tsjad, og at det derfor vil være umulig å gjennomføre valg der. Bekymring for situasjonen i Darfur  ble gitt som grunn da SPLMs presidentkandidat Aman trakk seg før årets valg. NCP har imens  drevet skytteldiplomati med opprørsgruppene i Darfur med sikte på å gjennomføre valget.  

Valg og vold
Tross politisk spill gikk valgforberedelsene i Sudans enorme regioner sin gang. I tillegg til uroligheter i Darfur er det meldt om vold sør i landet, og 2009 ble det blodigste året i Sudan siden inngåelsen av fredsavtalen. Etter valget i april og i forkant av skjebneåret Sør er inne i brøt det ut nye uroligheter og opprustning i sentrale stater som Jonglei, Lakes og Unity, inkludert trefninger langs grensene mellom Sør-Sudans Bazar El-Ghazal og Darfur.

Også de nasjonale grensene er urolige. Flere naboland har vært berørt og involvert i Sudans kriger. I Sør har man samarbeidet med Uganda og Kongo-Kinshasa for å fa has på den ugandiske krigsherren Joseph Kony og hans Herrens Motstandshær (Lord Resistance Army), som  tidligere fikk støtte av fraksjoner i NCP i Khartoum. Samtidig har forholdet mellom Tsjad og Sudan vært spent etter gjentatte mislykkede våpenhviler mellom de to landene og mellom opprørsfraksjonene i Darfur. I øst lurer Etiopia, som tidligere ikke har nølt med å blande seg i Sudans konflikter, og i nord er Egypt bekymret hvorvidt  en deling av Sudan kan føre til at gamle avtaler om Nilens livgivende vann forlates.  

Olje og landbruk
Trass i at Sudan har høyere levealder og bruttonasjonalprodukt enn mange av sine naboer lever fortsatt millioner av sudanere i fattigdom. Årevis med krig og underutvikling har gjort store deler av landet ufremkommelig, mangler på skolegang og helsevesen er utbredt. I Darfur tilbys disse tjenestene til den befolkningen som oppholder seg i leire - under overoppsyn av det internasjonale samfunnet.

Økende oljeinntekter og fred i Sør har de siste årene gitt en vitamininnsprøytning i landets økonomi, men hittil har fånytt godt av utviklingen. Oljeinntektene har satt Khartoum på kartet som en av Afrikas boomtowns, hvor nye kontorblokker og hotell spretter opp over en ellers sliten ørkenby. Også Sørs aspirerende hovedstad Juba har hatt en oppsving, delvis drevet av en blomstrende økonomi rundt et betydelig hjelpearbeiderkorps som inntok byen etter fredsavtalen.

At det ligger penger i gjenoppbyggingen av Sør har også Sudans naboer forstått. Blant investorene i Juba finner man både etiopiere, ugandere og kenyanere. Men både Juba og Khartoum har fått føle sårbarheten ved å basere seg på kun èn råvare, og finanskrisen høsten 2008 halverte oljeprisen. Korrupsjon er en betydelig utfordring i oljeindustrien og i statsapparatet, og Transparancy International rangerer Sudan som nummer 172 av 179 land på listen over de mest korrupte. De siste årene har Sudan også trukket til seg investeringer utenfor oljeindustrien, deriblant oppkjøp av land til agroindustri.

Landfakta:

Areal: 2,5 millioner km2 (størst)

Folketall: 41 millioner

Befolkningstetthet: 17 per km5

Urban befolkning: 43 prosent

Største by: Khartoum - ca. 4,8 millioner

BNP per innbygger: 1699 USD

Økonomisk vekst: 7,6 prosent

HDI-plassering: 150


Andre landprofiler:
2012-2013, 2008-2009, 2006-2007, 2002-2003, 2000-2001
Algerie Angola Benin Botswana Burkina Faso Burundi Kamerun Kapp Verde Den sentralafrikanske republikk Tsjad Komorene Kongo-Kinshasa Djibouti Egypt Ekvatorial-Guinea Eritrea Etiopia Gabon Gambia Ghana Guinea Guinea-Bissau Elfenbenskysten Kenya Lesotho Liberia Libya Madagaskar Malawi Mali Mauritania Mauritius Marokko Mosambik Namibia Niger Nigeria Kongo-Brazzaville Rwanda São Tomé og Príncipe Senegal Sierra Leone Somalia Sør-Afrika Sudan Sør-Sudan Swaziland Tanzania Togo Tunisia Uganda Vest-Sahara Zambia Zimbabwe
Algerie
Angola
Benin
Botswana
Burkina Faso
Burundi
Den sentralafrikanske republikk
Djibouti
Egypt
Ekvatorial-Guinea
Elfenbenskysten
Eritrea
Etiopia
Gabon
Gambia
Ghana
Guinea
Guinea-Bissau
Kamerun
Kapp Verde
Kenya
Komorene
Kongo-Brazzaville
Kongo-Kinshasa
Lesotho
Liberia
Libya
Madagaskar
Malawi
Mali
Marokko
Mauritania
Mauritius
Mosambik
Namibia
Niger
Nigeria
Rwanda
São Tomé og Príncipe
Senegal
Seychellene
Sierra Leone
Somalia
Sør-Afrika
Sør-Sudan
Sudan
Swaziland
Tanzania
Togo
Tsjad
Tunisia
Uganda
Vest-Sahara
Zambia
Zimbabwe