Afrika.no Meny

Landprofil 2008-2009

Sudan

Financial Times satte nylig opp en liste over verdens mislykkede stater (failed states) hvor Sudan kom på andreplass. Sudan er altså den nest mest mislykkede staten i hele verden, ifølge denne kåringen. Dette resultatet må sies å være bare delvis riktig. På den ene siden er Sudan en stat preget av flere kompliserte voldelige konflikter og store humanitære utfordringer. Men på den annen side er det sittende regimet under president Omar al Bashir et sterkt regime, som har greid å sitte ved makten over flere år og som har en forholdsvis godt utbygd forvaltning.

Algerie Angola Benin Botswana Burkina Faso Burundi Kamerun Kapp Verde Den sentralafrikanske republikk Tsjad Komorene Kongo-Kinshasa Djibouti Egypt Ekvatorial-Guinea Eritrea Etiopia Gabon Gambia Ghana Guinea Guinea-Bissau Elfenbenskysten Kenya Lesotho Liberia Libya Madagaskar Malawi Mali Mauritania Mauritius Marokko Mosambik Namibia Niger Nigeria Kongo-Brazzaville Rwanda São Tomé og Príncipe Senegal Sierra Leone Somalia Sør-Afrika Sudan Sør-Sudan Swaziland Tanzania Togo Tunisia Uganda Vest-Sahara Zambia Zimbabwe
Algerie
Angola
Benin
Botswana
Burkina Faso
Burundi
Den sentralafrikanske republikk
Djibouti
Egypt
Ekvatorial-Guinea
Elfenbenskysten
Eritrea
Etiopia
Gabon
Gambia
Ghana
Guinea
Guinea-Bissau
Kamerun
Kapp Verde
Kenya
Komorene
Kongo-Brazzaville
Kongo-Kinshasa
Lesotho
Liberia
Libya
Madagaskar
Malawi
Mali
Marokko
Mauritania
Mauritius
Mosambik
Namibia
Niger
Nigeria
Rwanda
São Tomé og Príncipe
Senegal
Seychellene
Sierra Leone
Somalia
Sør-Afrika
Sør-Sudan
Sudan
Swaziland
Tanzania
Togo
Tsjad
Tunisia
Uganda
Vest-Sahara
Zambia
Zimbabwe

Regimet kom til makten ved et militærkupp i 1989 og er kritisert for å være militarisert og islamistisk. Sudan er preget av to store interne konflikter. Krigen i Sør-Sudan ble formelt avsluttet med en fredsavtale i 2005, men konflikten er langt fra over, og iverksettingen av fredsavtalen har støtt på en rekke utfordringer. Nyhetsbildet fra Sudan har de seneste årene også vært dominert av Darfur-konflikten.

Darfur-konflikten
Denne konflikten har stadig blitt forverret siden den begynte i 2003. Opprørsbevegelsene er splittet opp i flere fraksjoner. Overgrep mot sivilbefolkningen fra både regjeringshær, militser og geriljagrupper er utbredt. Konflikten har også spredd seg over grensa til Tsjad, samt at den har ført 2,7 millioner mennesker på flukt, både internt i Sudan og over grensa til Tsjad.

Sudans president Omar al Bashir ble i juli 2008 siktet for krigsforbrytelser av Den internasjonale straffedomstolen (ICC – International Criminal Court). ICC mener de har bevis for at presidenten er direkte ansvarlig for systematiske angrep på sivilbefolkningen i Darfur. Ifølge siktelsen er al Bashir ansvarlig for folkemord i Darfur-regionen. Det er første gang en sittende president blir siktet av ICC.

Den afrikanske union (AU) har lenge hatt en fredsbevarende styrke utplassert i Darfur, som dessverre ikke har vært veldig effektiv. Ved inngangen til 2008 ble denne styrken avløst av en ny, som skal være et samarbeid mellom AU og FN. Denne nye styrken, UNAMID, har dessverre heller ikke fått tilstrekkelig med ressurser og bemanning, og har foreløpig vist seg å være lite effektiv i beskyttelsen av sivile.

Darfur-konflikten innebærer en stor og alvorlig humanitær katastrofe. Samtidig har denne konflikten vært med på å vanskeliggjøre iverksettingen av en fredsavtale mellom Nord- og Sør-Sudan.

Fredsavtale
Etter over tjue år med borgerkrig mellom regjeringen i Sudan og den sørlige opprørsgruppa SPLM ble en fredsavtale, (CPA - Comprehensive Peace Agreement), forhandlet fram. Avtalen ble undertegnet i januar 2005 av både regjeringen i Khartoum og geriljaen i sør. Avtalen består av flere protokoller, som blant annet omhandler ressursfordeling, maktdeling, og integrering av de to hærene.

Styresettet i Sudan er delvis et resultat av denne fredsavtalen, som la grunnlaget for en maktdeling mellom partene. Landet styres derfor nå av en samlingsregjering bestående både av representanter for Omar al Bashirs parti NCP og av representanter for SPLM. al Bashir er president, og Salva Kiir fra SPLM er første visepresident.

Den sudanske staten er en føderal stat bestående av 25 delstater, der de 10 sørlige delstatene er organisert i et selvstyre som bærer navnet Government of South Sudan (GoSS).

Fredsavtalen gir også en viss grad av selvstyre for Sør-Sudan. Internasjonale bistandsaktører har engasjert seg i gjenoppbyggingen av Sør-Sudan. Utfordringene er mange, både i forhold til stats- og kompetansebygging, til infrastruktur, til fattigdomsbekjempelse, og til helse og utdanning. Sudan er det landet som får mest bistand og humanitær støtte fra Norge.

Etter en overgangsperiode på seks år, det vil si i 2011, åpner fredsavtalen for at det skal gjennomføres en folkeavstemning i sør om løsrivelse fra Sudan.

Strid om olje
Iverksettingen av fredsavtalen har vært preget av flere utfordringer. Den største uenigheten er knyttet til fordelingen av de enorme oljereressursene. Samarbeidet mellom NCP og SPLM er skjørt, og senest i mai 2008 førte dette til trefninger mellom væpnede styrker fra SPLA og SAF i Abyei-området.

Sudan har de siste årene opplevd en god økonomisk vekst, delvis på grunn av økte priser på og etterspørsel etter olje, og delvis på grunn av utenlandske investeringer. Sudan begynte å eksportere olje i 1999, og kan fortsatt videreutvikle oljesektoren sin. I tillegg til olje eksporterer landet også diverse landbruksartikler som sesam og bomull, mineraler og gummi. Landbruket er fortsatt en viktig del av økonomien og utgjør en tredel av bruttonasjonalproduktet. Landbruket sysselsetter brorparten av landets arbeidstokk.

I januar 2007 ble dinaren byttet ut med en ny valuta, det sudanske pundet. På tross av økt økonomisk velstand lever fortsatt store deler av Sudans befolkning under fattigdomsgrensa.

Kontroversiell folketelling
Det skal være valg på president og nasjonalforsamling i Sudan i 2009. Dette er forankret i fredsavtalen. Ny valglov har nylig blitt vedtatt. Den slår fast at valget skal være mellom januar og april 2009.

En av forutsetningene for valget var gjennomføringen av en folketelling. Denne gjennomføringen er også i seg selv en del av iverksettingen av fredsavtalen. Folketellingen i Sudan ble offisielt avsluttet i mai 2008, men det er flere usikkerhetsmomenter knyttet til den. Blant annet var den ufullstendig i flere områder på grunn av sikkerhetsproblemer, som for eksempel i Darfur og Jonglei. Videre er det flere grenser mellom ulike delstater og mellom nord og sør som fortsatt er uklare.

Det at veldig mange internflyktninger fra sør befinner seg i nord, kan også være et problem i forhold til hvordan resultatet av folketellingen blir brukt. Parlamentet i Sør-Sudan ba om en utsettelse av folketellingen, blant annet med krav om at de ca 4 millionene med sørsudanske internflyktninger i nord skulle kunne returnere og bli regnet som innbyggere av Sør-Sudan. Dette vil kunne ha betydning både for valget i 2009 og for om de kan delta i Sør-Sudans folkeavstemning om uavhengighet i 2011.


Andre landprofiler:
2012-2013, 2010-2011, 2006-2007, 2002-2003, 2000-2001
Algerie Angola Benin Botswana Burkina Faso Burundi Kamerun Kapp Verde Den sentralafrikanske republikk Tsjad Komorene Kongo-Kinshasa Djibouti Egypt Ekvatorial-Guinea Eritrea Etiopia Gabon Gambia Ghana Guinea Guinea-Bissau Elfenbenskysten Kenya Lesotho Liberia Libya Madagaskar Malawi Mali Mauritania Mauritius Marokko Mosambik Namibia Niger Nigeria Kongo-Brazzaville Rwanda São Tomé og Príncipe Senegal Sierra Leone Somalia Sør-Afrika Sudan Sør-Sudan Swaziland Tanzania Togo Tunisia Uganda Vest-Sahara Zambia Zimbabwe
Algerie
Angola
Benin
Botswana
Burkina Faso
Burundi
Den sentralafrikanske republikk
Djibouti
Egypt
Ekvatorial-Guinea
Elfenbenskysten
Eritrea
Etiopia
Gabon
Gambia
Ghana
Guinea
Guinea-Bissau
Kamerun
Kapp Verde
Kenya
Komorene
Kongo-Brazzaville
Kongo-Kinshasa
Lesotho
Liberia
Libya
Madagaskar
Malawi
Mali
Marokko
Mauritania
Mauritius
Mosambik
Namibia
Niger
Nigeria
Rwanda
São Tomé og Príncipe
Senegal
Seychellene
Sierra Leone
Somalia
Sør-Afrika
Sør-Sudan
Sudan
Swaziland
Tanzania
Togo
Tsjad
Tunisia
Uganda
Vest-Sahara
Zambia
Zimbabwe