Afrika.no Meny

Landprofil 2006-2007

Sudan

Den humanitære katastrofen i Darfur-provinsen har dominert nyhetsdekningen fra Sudan siden 2003. To millioner mennesker er på flukt, både i eget land og i nabolandene. I tillegg til store materielle tap, melder humanitære organisasjoner om at minst 200.000 liv har gått tapt i konflikten. En fredsavtale mellom partene i den langvarige konflikten i landet ble undertegnet i 2005, etter nesten tre år med intense forhandlinger. Tross de siste årenes turbulens, har Sudan idag Afrikas raskest voksende økonomi, med en vekst på åtte prosent.

Algerie Angola Benin Botswana Burkina Faso Burundi Kamerun Kapp Verde Den sentralafrikanske republikk Tsjad Komorene Kongo-Kinshasa Djibouti Egypt Ekvatorial-Guinea Eritrea Etiopia Gabon Gambia Ghana Guinea Guinea-Bissau Elfenbenskysten Kenya Lesotho Liberia Libya Madagaskar Malawi Mali Mauritania Mauritius Marokko Mosambik Namibia Niger Nigeria Kongo-Brazzaville Rwanda São Tomé og Príncipe Senegal Sierra Leone Somalia Sør-Afrika Sudan Sør-Sudan Swaziland Tanzania Togo Tunisia Uganda Vest-Sahara Zambia Zimbabwe
Algerie
Angola
Benin
Botswana
Burkina Faso
Burundi
Den sentralafrikanske republikk
Djibouti
Egypt
Ekvatorial-Guinea
Elfenbenskysten
Eritrea
Etiopia
Gabon
Gambia
Ghana
Guinea
Guinea-Bissau
Kamerun
Kapp Verde
Kenya
Komorene
Kongo-Brazzaville
Kongo-Kinshasa
Lesotho
Liberia
Libya
Madagaskar
Malawi
Mali
Marokko
Mauritania
Mauritius
Mosambik
Namibia
Niger
Nigeria
Rwanda
São Tomé og Príncipe
Senegal
Seychellene
Sierra Leone
Somalia
Sør-Afrika
Sør-Sudan
Sudan
Swaziland
Tanzania
Togo
Tsjad
Tunisia
Uganda
Vest-Sahara
Zambia
Zimbabwe

Sudan har et republikansk, parlamentarisk styresett med direkte valg av president, hvor denne er både regjeringssjef og statsoverhode. Landet ledes nå av en nasjonal enhetsregjering, som består av partene i den nylig undertegnede fredsavtalen. Regjeringen ledes av presidenten og to visepresidenter, hvor den første visepresidenten også er president for Sør-Sudans regjering  – en ordning som skal fortsette frem til 2011.

Fredsavtalen
For å få slutt på de langvarige konfliktene i landet, ble fredsforhandlinger mellom de viktigste partene i konflikten, National Congress Party (NCP) og Sudan People’s Liberation Movement/Army (SPLM/A), trappet opp mellom mai 2002 og desember 2004. Under ledelse av den regionale organisasjonen Intergovernmental Authority on Development (IGAD) – samt IGADs støttespillere Norge, USA og EU – oppnådde man i denne perioden at flere avtaler ble undertegnet.
    
En endelig fredstraktat, den såkalte Comprehensive Peace Agreement (CPA), ble undertegnet 9. januar 2005. Denne bevilget den sørlige delen av landet autonomi i seks år, hvorpå spørsmålet om uavhengighet eller fortsatt union skal avgjøres ved folkeavstemning.

Ny grunnlov
Som en følge av fredsavtalen ble en midlertidig nasjonal grunnlov ratifisert den 5. juli 2005. Denne baserte seg på landets grunnlov av 30. juni 1998, som president al-Bashir hadde delvis opphevet den 12. desember 1999. Konstitusjonen for Sør-Sudan ble undertegnet i desember 2005.
 
Sudan er i dag organisert i et føderalt system bestående av 26 stater, der de 10 sørlige statene har eget styre (autonomi). Sudan har gjennom lovgiving åpnet for ulike politiske partiers dannelse, aktivitet og deltagelse i valg. Det er forventet at en rekke partier vil delta ved det neste valget i 2008-2009.
    
CPA og konstitusjonen løste det vanskelige spørsmålet om religion og stat, ved å slå fast at islamsk lovgivning bare skal gjøre seg gjeldende i de nordlige statene. Dermed har avtalen løst et av de vanskeligste spørsmålene i den langvarige konflikten i landet.

Enhetsregjeringen
Den nasjonale enhetsregjeringen er navnet på det nye styret som ble valgt etter at CPA trådde i kraft i 2005. Partene i fredsavtalen – NCP og SPLM/A – utgjør idag de to hovedpartene i regjeringen, med henholdsvis 52 prosent og 28 prosent representasjon. I tillegg består regjeringen av medlemmer fra andre mindre partier. 
    
Et gruppe ledet av Omar al-Bashir kom til makten ved militærkupp i 1989. Det ble etterhvert  erklært sivilt styre, og al-Bashir ble utnevt til president i 1993. NCP ble opprettet, og al-Bashir vant valgene i 1996 og 2000/2001. Hassan al-Turabi ble president for parlamentet. Organisasjonen for afrikansk enhet (OUA) beskrev valgene som et skritt i demokratisk retning, til tross for boikott og skepsis fra opposisjonspartiene.
   
SPLM/A er ikke et politisk parti, men en frigjøringsbevegelse som ble stiftet i 1983. Bevegelsen har hatt ansvaret for innbyggerne under deres kontroll i Sør-Sudan. Det militære aspektet dominerte de første 10 årene av bevegelsens levetid, men organisasjonen har gradvis utvidet sin infrastruktur for å arbeide for et ”Nytt Sudan”.
    
Det populære kongresspartiet (PCP) og Umma-partiet har vært de sterkeste opposisjonspartiene i denne perioden. Førstnevnte ledes av Hassan al-Turabi, som etter ha fremmet forslag om å svekke presidentens makt, havnet i konflikt med president al-Bashir. Sistnevnte ledes av Sadiq al-Mahdi, som var statsminister før kuppet i 1989.

Darfur-konflikten
En separat konflikt brøt ut i den vestlige delen av Darfur i 2003. Så langt har minst 200.000 mistet livet i konflikten, og nærmere to millioner har blitt drevet på flukt. Fra slutten av 2005 har fredsbevarende styrker tilhørende Den afrikanske union forsøkt å stabilisere situasjonen i området, uten særlig suksess.
    
Regjeringen har blitt beskyldt for å støtte den såkalte Janjaweed-militsen, og har ikke vært villige til å la FN-styrker slippe til i regionen. I stedet har regjeringen bestemt seg for å sende 10.000 av sine egne soldater for å gjenopprette orden i denne delen av Sudan. Til tross for at en fredsavtale ble undertegnet av Sudans regjering og en av opprørsgruppene i mai 2006, fortsetter urolighetene i provinsen.
    
Marginalisering er en hovedårsak til Sudans konflikter. Darfur-regionen er, som flere andre regioner i Sudan, underutviklet og marginalisert, både økonomisk og politisk. Forhandlinger i Asmara, Eritrea, mellom opprørgruppene er et annet eksempel på den vanskelige situasjonen landet befinner seg i. Dannelsen av opprørbevegelser har dermed blitt den vanligste måten å løse politiske uenigheter på.

Økonomi
Sudan er Afrikas største land, og har tilsvarende store områder med dyrkbar jord, skog og beitemark. Dessuten har Sudan tilgang på store vannressurser; regn, elver og underjordiske vannkilder.
   
Olje og mineraler utgjør en annen del av Sudans rike naturressurser. Videre er det store fiskeforekomster både i innlandet og i Rødehavet.
 Sudan opplever en forholdsvis sterk økonomisk oppgang. Den økonomiske veksten blir betegnet som sunn, med vekt på store investeringer i infrastrukturen. IMF har godkjent og støttet de makroøkonomiske disposisjonene, hvor man har klart å stabilisere prisnivået og bremse valutanedgangen. Økt oljeproduksjon, vekst i lettindustrien, og utvidet eksport bidro til en vekst i BNP på 8,6 prosent i 2004.
    
Til tross for økonomisk vekst, har kronisk ustabilitet bidratt til at en stor andel av befolkningen befinner seg under fattigdomsgrensen. Den lange borgerkrigen mellom regjeringen i Khartoum og opprørsgruppen SPLM/A i sør, ugunstige værforhold, og lave landsbrukspriser på verdensbasis er noen faktorer som har hatt en negativ innvirkning på økonomien. Svak infrastruktur og stor gjeld er andre forhold som bremser utviklingen. På grunn av det ovennevnte, samt på grunn av et budsjettunderskudd på 727 millioner USD, har Sudan søkt om medlemskap i WTO.

Jordbruk
Landbruk er Sudans viktigste sektor og sysselsetter 80 prosent av arbeidsstyrken – det vil si 11 millioner sudanere. Landbruksproduksjonen utgjør 38,7 prosent av BNP, og har bidratt sterkt til veksten i BNP de senere år. Landet har et stort landbrukspotensial, med anslagsvis 210 millioner hektar dyrkbar jord, hvorav bare 7-15 prosent er tatt i bruk. Imidlertid er landbrukssektoren sårbar; avlingene er i stor grad betinget av nedbør, og tørke kan være et vesentlig problem.
 
I den sørlige delen av Sudan dyrkes kun maniok, mais og hirse til lokalt forbruk. I områdene rundt Nilen dyrkes mesteparten av Sudans kommersielle matvareproduksjon i et område av størrelsesorden 19.460 km2. Bomull og hvete var historisk de viktigste produktene og Sudans typiske eksport varer. Andre produkter er jordnøtter, durra, sukkerrør, kassava, mango, bananer, papaya, søtpoteter, sesam og gummi. 

Olje
Olje er hovedårsaken til Sudans økonomiske vekst på åtte prosent. Oljereservene beregnes til 563 millioner fat – en fordobling av anslaget som ble gjort i 2001. Etter at fredsavtalen ble undertegnet, anslo Sudans energiminister landets oljereserver å være rundt 700 millioner fat. Oljeproduksjonen steg kraftig etter at den nye havnen Bashair stod ferdig i 1999. Produksjonen er i dag på 343.000-500.000 fat per dag. Dette forventes å øke til 750.000 fat per dag, hvis produksjonen fortsetter som planlagt.
    
CPA skal gjøre det mulig å øke produksjonstakten, åpne nye felter, samt legge forholdene til rette for utenlandske selskaper, særlig fra Kina og Gulf-statene. Etter undertegning av avtalen fornyet Total SA, Marathon Oil Corporation og Kuwait Foreign Petroleum Company sine respektive kontrakter, og disse har i dag konsesjonsrett til videre utforskning og utvinning av oljeforekomstene i Sør-Sudan. Greater Nile Oil Project, kanadiske Arakis Energy og Indian National Oil Company er andre oljeselskaper som har etablert seg i Sudan. Kritiske røster har betraktet Sudans oljeeventyr med en viss skepsis, blant annet fordi så mye som 80 prosent av forekomstene går til eksport. 
   
Industrisektoren utgjør 20,3 prosent av BNP. Viktige områder her er bomullspinning, tekstiler, sement, matolje, sukker, såpefremstilling, sko, oljeraffinering av apotekvarer og våpenproduksjon. I de senere årene har denne delen av den økonomiske sektoren vokst markant; det gjelder spesielt for sukker, tekstiler og matolje. Tekstilindustrien har fått et oppsving på grunn av samarbeid og utveksling av teknologi med Kina. Sudan har også begynt å produsere solsikker i tillegg til jordnøtter og sesam som brukes til matolje. På grunn av denne omlegningen eksporteres ikke så mye av råvarene som før.

Helse og utdanning
Privatiseringen har bredt om seg, også innenfor skolevesenet. Det har vært en relativt stor økning i antall private skoler i landet, særlig i de større byene. Denne utviklingen har ført til at regjeringen nå jobber med å utarbeide klarere kriterier for kvalitetssikring av private skoler. I lys av denne utviklingen har de offentlige skolene – som ikke klarer å konkurrere på lønn – opplevd lærerflukt.
    
Høyere utdanning har blitt mer vanlig, og studenttallet er nå om lag 300.000. Til sammenligning var tallet bare 10.000 for noen år tilbake. Det har blitt hevdet at den sterke veksten i antall studenter har gått på bekostning av kvalitet, men utviklingen betraktes i all hovedsak som et skritt i riktig retning. Imidlertid tyder ekspertvurderinger på at landet trenger flere yrkesutdannede enn universitetsutdannete, da det er stor mangel på arbeidskraft i profesjoner som sykepleiere, håndverkere, etc.
    
Landet lider under et dårlig utbygd helsevesen. Det har imidlertid vært tegn på at utviklingen går i den riktige retningen. Godt samarbeid med WHO og ikke-statlige organisasjoner har preget utviklingen den senere tid. Man har også sett en økning i antall sykehus, særlig de private, samt forbedringer innenfor den offentlige sykehussektor. Antall leger og spesialister er i stadig vekst, men det er kronisk mangel på sykepleiere og de fleste tekniske eksperter.

Konflikten og framtida
Sudan opplever en fremmarsj til tross for konflikter som er dypt rotfestet i historien. Viktige elementer i konflikten har vært religion og dens forhold til stat og politikk, identitet og etnisitet, kamp om ressurser, økonomisk og kulturell dominans, ulikheter og marginalisering, samt utenlandsk intervensjon.
    
Dialog og ikke-voldelig håndtering av disse konfliktene er veien fram mot en bedre framtid for landet. Gradvis privatisering og mer investering i infrastrukturer kan gi bedre kår for en balansert og rettferdig fordeling av ressurser, samt bidra til generell vekst. Senkning av forvaltningskostnader er et annet moment som kunne bidra med å balansere budsjettet og økonomien.

*Said Al-Said er masterstudent i internasjonal samfunnshelse ved Universitetet i Oslo.


Andre landprofiler:
2012-2013, 2010-2011, 2008-2009, 2002-2003, 2000-2001
Algerie Angola Benin Botswana Burkina Faso Burundi Kamerun Kapp Verde Den sentralafrikanske republikk Tsjad Komorene Kongo-Kinshasa Djibouti Egypt Ekvatorial-Guinea Eritrea Etiopia Gabon Gambia Ghana Guinea Guinea-Bissau Elfenbenskysten Kenya Lesotho Liberia Libya Madagaskar Malawi Mali Mauritania Mauritius Marokko Mosambik Namibia Niger Nigeria Kongo-Brazzaville Rwanda São Tomé og Príncipe Senegal Sierra Leone Somalia Sør-Afrika Sudan Sør-Sudan Swaziland Tanzania Togo Tunisia Uganda Vest-Sahara Zambia Zimbabwe
Algerie
Angola
Benin
Botswana
Burkina Faso
Burundi
Den sentralafrikanske republikk
Djibouti
Egypt
Ekvatorial-Guinea
Elfenbenskysten
Eritrea
Etiopia
Gabon
Gambia
Ghana
Guinea
Guinea-Bissau
Kamerun
Kapp Verde
Kenya
Komorene
Kongo-Brazzaville
Kongo-Kinshasa
Lesotho
Liberia
Libya
Madagaskar
Malawi
Mali
Marokko
Mauritania
Mauritius
Mosambik
Namibia
Niger
Nigeria
Rwanda
São Tomé og Príncipe
Senegal
Seychellene
Sierra Leone
Somalia
Sør-Afrika
Sør-Sudan
Sudan
Swaziland
Tanzania
Togo
Tsjad
Tunisia
Uganda
Vest-Sahara
Zambia
Zimbabwe