Afrika.no Meny

Landprofil 2002-2003

Sudan

Partene i den årelange konflikten i Sudan forhandler for tiden om vilkårene for fred og fordelingen av makt og ressurser. Landprofilen fra Fellesrådets årbok fra 2002-03 gir nyttig bakgrunnsinfomasjon om konflikten.

Algerie Angola Benin Botswana Burkina Faso Burundi Kamerun Kapp Verde Den sentralafrikanske republikk Tsjad Komorene Kongo-Kinshasa Djibouti Egypt Ekvatorial-Guinea Eritrea Etiopia Gabon Gambia Ghana Guinea Guinea-Bissau Elfenbenskysten Kenya Lesotho Liberia Libya Madagaskar Malawi Mali Mauritania Mauritius Marokko Mosambik Namibia Niger Nigeria Kongo-Brazzaville Rwanda São Tomé og Príncipe Senegal Sierra Leone Somalia Sør-Afrika Sudan Sør-Sudan Swaziland Tanzania Togo Tunisia Uganda Vest-Sahara Zambia Zimbabwe
Algerie
Angola
Benin
Botswana
Burkina Faso
Burundi
Den sentralafrikanske republikk
Djibouti
Egypt
Ekvatorial-Guinea
Elfenbenskysten
Eritrea
Etiopia
Gabon
Gambia
Ghana
Guinea
Guinea-Bissau
Kamerun
Kapp Verde
Kenya
Komorene
Kongo-Brazzaville
Kongo-Kinshasa
Lesotho
Liberia
Libya
Madagaskar
Malawi
Mali
Marokko
Mauritania
Mauritius
Mosambik
Namibia
Niger
Nigeria
Rwanda
São Tomé og Príncipe
Senegal
Seychellene
Sierra Leone
Somalia
Sør-Afrika
Sør-Sudan
Sudan
Swaziland
Tanzania
Togo
Tsjad
Tunisia
Uganda
Vest-Sahara
Zambia
Zimbabwe

Sudan er et land i dyp krise. Det store flertallet av befolkningen lever under fattigdomsgrensen, regimet har bare delvis klart å kvitte seg med merkelappen som «bandittstat», og borgerkrigen deler nærmest landet i to. Samtidig kan 2002 markere begynnelsen på en positiv utvikling.

I april inngikk regjeringen i Khartoum og opprørsbevegelsen Sudan People’s Liberation Movement/Army (SPLM/A) en begrenset fredsavtale for Nuba-fjellene. Avtalen holder fremdeles i skrivende stund. Videre innledet myndighetene og SPLM/A generelle fredsforhandlinger i juni. Allerede i den første forhandlingsrunden kom partene til enighet om hvordan spørsmål omkring «stat og religion» og «selvbestemmelse» skal løses, men vanskelige spørsmål som makt- og ressursfordeling, gjenstår.

Politisk er Sudan to land. Regjeringen i Khartoum (GOS) kontrollerer det meste av Nord-Sudan og de største byene i Sør-Sudan. SPLM/A kontrollerer resten av Sør-Sudan. Sammen med sine allierte i National Democratic Alliance (NDA), kontrollerer de også grenseområdene rett vest for Eritrea og Etiopia.

Ny elite
Regjeringen i Khartoum kom til makten i et militærkupp i 1989. Kuppet ble gjennomført i samarbeid med deler av den islamistiske bevegelsen. De første årene tok regimet i bruk ekstreme midler for å befeste sin stilling. Politiske motstandere ble fengslet og i mange tilfeller torturert, eller mistet jobbene sine i forvaltningen, hæren eller ved universitetene. Medlemmer av bevegelsen fikk ulike fordeler, som politiske posisjoner og lukrative kontrakter.

Privatisering av statlige eiendommer og virksomheter var et av virkemidlene som ble brukt for å bygge en ny økonomisk elite. Regjeringen håndhevet islamske lover mye strengere enn tidligere regjeringer, og ikke-muslimer fortsatte å være underlagt islamske lover i alt annet enn privatsfæren. President al-Bashir erklærte midt på 1990-tallet at borgerkrigen var en jihad (hellig krig). Regjeringen førte også en aggressiv utenrikspolitikk, blant annet ved å støtte islamistiske grupper i naboland. Denne politikken førte til stor grad av internasjonal isolasjon.

Internasjonale sanksjoner
Fordi Sudan ikke ville utlevere personer som var anklaget for å ha deltatt i attentatet mot Egypts presiden Mubarak i 1995, vedtok FNs sikkerhetsråd i 1996 sanksjoner mot Sudan. Allerede i 1993 hadde USA ført Sudan opp på listen over land som støtter internasjonal terrorisme. I 1997 innførte Washington egne sanksjoner mot Sudan. GOS har de siste årene arbeidet hardt for å bedre sitt internasjonale rykte. FN opphevet sine sanksjoner i 2001, men USAs sanksjoner står ved lag.

Militærjuntaen forsøkte ved visse politiske grep å tilegne seg mer legitimitet. Et midlertidig parlament ble utpekt i 1992. Året etter utnevnte det militære Revolutionary Command Council kuppets leder Hassan Omar al-Bashir til Sudans president, før rådet oppløste seg selv. I 1996 fant både parlaments- og presidentvalg sted. I realiteten kunne bare kandidater fra det regjerende partiet, National Congress, stille. Valgene ga derfor verken partiet eller presidenten mer legitimitet. Parlamentet vedtok i 1998 en lov som åpnet for at grupper innenfor opposisjonen kunne registrere egne partier. Den politiske liberaliseringen stoppet opp da al-Bashir i desember 1999 satte deler av grunnloven til side og innførte unntakslover. Al-Bashir ble i 2000 gjenvalgt for en femårsperiode.

Maktkamp
Maktkampen mellom den militære og den sivile fløyen av den islamistiske alliansen kom klart til uttrykk på slutten av nittitallet. I kraft av sin stilling som talsmann (speaker) i parlamentet, forsøkte Hassan al-Turabi, islamistenes fremste ideolog, å svekke presidentens makt. Blant annet ville al-Turabi at parlamentet skulle utnevne en statsminister (presidenten var og er leder for regjeringen) og delstatsguvernører. Al-Bashir svarte med å innføre unntakstilstand, oppløse parlamentet og ekskludere al-Turabi fra National Congress. Al-Turabi opprettet sitt eget parti, Popular National Congress, men ble arrestert for å ha inngått en avtale med SPLM/A før han fikk tid til å bygge opp en reell trussel mot regjeringen.

SPLM/A er primært en militær frigjøringsbevegelse. Den militære slagkraften ble betydelig svekket i 1991 da flere ledende kommandanter brøt med John Garang, som er formann for begge «armene» av bevegelsen. Utbryterne dannet sine egne opprørsbevegelser. Mens Garang helt siden 1983 har hatt som mål gjennomføre dyptgående endringer i hele Sudan, var utbryterne mer uttalte i kravet om et selvstendig Sør-Sudan. Utbryterne mistet imidlertid enhver legitimitet da de midt på 1990-tallet underskrev fredsavtaler med regjeringen. Støtten de opparbeidet seg i årene 1991-1995 viste at kravet om løsrivelse hadde bred oppslutning. Selv innenfor Garangs SPLM/A er det sterke krefter som foretrekker løsrivelse fremfor fortsatt union.

Vinteren 2002 brøt en av utbryterne, Riak Machar, med GOS og sluttet seg til SPLM/A: Befolkningen i Sør-Sudan er derfor nå langt på vei samlet mot regjeringen. SPLM/A la i 1994 grunnlaget for en mer demokratisk bevegelse, men vedtakene som ble fattet på den første nasjonale konvensjonen (National Convention) har bare i liten grad blitt fulgt opp.

Krigens konsekvenser
Det store flertallet av Sudans befolkning lever under elendige sosiale forhold. Verst er det nærmest frontlinjene. Særlig rundt oljefeltene i Sør-Kordofan/Nord Bahr al-Ghazal har terrorbombing drevet tusenvis på flukt. Enkelte steder har det i tillegg skjedd en oppblomstring av slaveri. I alt så mange som to millioner mennesker kan ha mistet livet som følge av krigen. Det er anslått at Sudan har mer enn fire millioner er flyktninger i eget land. I tillegg er flere hundre tusen sudanesere flyktninger i naboland. Mange bor også frivillig i eksil.

I Sør-Sudan var det på 1990-tallet flere sultkatastrofer. Matvaresituasjonen er fortsatt usikker flere steder. Regjeringen har vært restriktiv med å gi Operation Lifeline Sudan (OLS) og hjelpeorganisasjoner flytillatelse. Til tider har det hersket et generelt flyforbud. Områder som ikke kontrolleres av GOS, mottar nødhjelp fra baser i Kenya og Uganda. Den begrensede fredsavtalen i Nuba-fjellene fra april 2002 resulterte i en umiddelbar bedring av de sosiale forholdene der. En norsk general står i spissen for den internasjonale fredsbevarende styrken.

I hele landet er det en mangel på helsetilbud. Mange landsbyer mangler adgang til rent vann. Skolevesenet er også meget dårlig. Regjeringen åpnet på 90-tallet et stort antall nye universiteter, men ressursene har fullstendig manglet for å gjøre dem til virkelige sentre for høyere utdanning. Samtidig er undervisningen i de etablerte universitetene sterkt forringet.

Oljeressurser
Sudans økonomi fortsetter å være meget svak, til tross for at regjeringen i 1997 innførte reformer som skulle sikre rask vekst. Jordbrukssektoren er preget av underinvestering, og produktiviteten er lav. De aller fleste bankene er insolvente. Med unntak av oljesektoren investerer verken det private næringsliv eller det offentlige i industri og infrastruktur.

I de første årene etter kuppet i 1989 var den årlige inflasjonen svært høy, i enkelte år over 100 prosent. Verdien på den sudanske valutaen falt tilsvarende. På slutten av 1990-tallet ble det anslått at mer enn 90 prosent av befolkningen levde under fattigdomsgrensen. Den økonomiske krisen er mest prekær i Sør-Sudan. Her har det meste av infrastruktur blitt ødelagt, og det er en nærmest fullstendig mangel på investeringer . I visse områder er folk helt avhengige av nødhjelp for å overleve.

Siden 2000 har eksport av olje gitt Sudan en positiv handelsbalanse. Statens økonomiske situasjon er også betydelig bedre enn på lenge. Oljeproduksjonen medfører både større inntekter i form av skatter og avgifter og færre utgifter til import/kjøp av petroleumsprodukter. Store deler av statens inntekter fra salg av olje brukes i dag til innkjøp av våpen og lignende. Fred vil åpne en mer produktiv bruk av knappe ressurser.

Sudans utenlandsgjeld er på rundt 20 milliarder dollar. Gjelden betjenes nå i noen grad med inntekter fra salg av olje. Sudan er en naturlig kandidat for gjeldsslette, men det er helt utelukket at USA og andre vestlige land vil gå med på å skrive av hele eller deler av gjelden før det er fred. IMF støtter det reformprogrammet som ble påbegynt i 1997. Sudan er i ferd med å gjenvinne fulle medlemsrettigheter i IMF, men nye lån vil også være avhengig av fred.

Fredsforhandlinger
GOS og SPLM/A innledet i juni nye fredsforhandlinger. Ved avslutningen av den første runden underskrev de den såkalte Machakos-protokollen, som fastsetter prinsippene som skal gjelde for forholdet mellom stat og religion og selvbestemmelse for Sør-Sudan. Før forhandlingene tok til, ville ikke SPLM/A godta kravet fra GOS om at sharia (islamsk lov) skal være en av flere lovkilder for nasjonale lover. Tilsvarende ville ikke GOS godta SPLM/S krav om at retten til selvbestemmelse også innebærer rett til selvstendighet.

I følge protokollen skal sharia ikke brukes som en lovkilde for nasjonale lover som gjelder i Sør-Sudan. Stater med ikke-muslimsk flertall kan vedta nye lover til erstatning for de nåværende islam-inspirerte lovene. På slutten av en overgangsperiode, det vil si seks og et halvt år etter inngåelsen av fredsavtalen, får befolkningen i Sør-Sudan rett til holde en folkeavstemning der de blant annet kan stemme for løsrivelse. Partene gikk også med på at det internasjonale samfunnet skal ha en viktig rolle både når det gjelder å overvåke implementeringen av fredsavtalen og folkeavstemningen.

Mye av grunnen til at partene kom til enighet om Machakos-protokollen skyldes at det internasjonale samfunnet de siste to årene har engasjert seg mye sterkere i å få en løsning på krigen i Sudan. Særlig har det skjedd en holdningsendring i USA. Mens president Clinton i stor grad gikk inn for å isolere NIF-regimet, har president Bush vært opptatt av å komme i dialog med Khartoum. EU har også innledet en kritisk dialog med Khartoum. Den politiske situasjonen etter 11. september gjorde Khartoum mye mer villig til å komme det internasjonale samfunnet, og da særlig USA, i møte.

Midt under den andre forhandlingsrunden, ble GOS-delegasjonen kalt tilbake til Khartoum. Den umiddelbare årsaken var at SPLM/A tok Torit, som er en av de strategisk viktigste byene i Sør-Sudan. Andre forhold spilte imidlertid også inn. Regjeringen hadde etter den først runden blitt kritisert for å ha vært for ettergivende overfor press fra SPLM/A og det internasjonale samfunnet. Al-Bashir måtte derfor vise at han ikke var villig til å strekke seg lengre enn det han allerede hadde gjort. Spørsmål som gjenstår før partene kan underskrive en fredsavtale, er ressursfordeling, maktfordeling mellom de forskjellige nivåene, den fremtidige statusen til Nuba-fjellene, Abyei og den sørlige delen av Den blå Nilen og det konstitusjonelle rammerverket. Det vil også være en utfordring å utvide fredsprosessen slik at andre politiske grupperinger enn de som sitter ved forhandlingsbordet, blir inkludert.

Fremtidsperspektiver
En fredsavtale mellom partene vil legge grunnlaget for en ny giv for Sudan, med hensyn til politikk så vel som økonomi. Hvis partene ikke kommer til enighet, vil krigen fortsette, og det vil ta lang tid før de får en ny anledning til å forhandle seg frem til en løsning på spørsmål knyttet til maktfordeling og ressursfordeling, som er konfliktens underliggende årsaker.


Andre landprofiler:
2012-2013, 2010-2011, 2008-2009, 2006-2007, 2000-2001
Algerie Angola Benin Botswana Burkina Faso Burundi Kamerun Kapp Verde Den sentralafrikanske republikk Tsjad Komorene Kongo-Kinshasa Djibouti Egypt Ekvatorial-Guinea Eritrea Etiopia Gabon Gambia Ghana Guinea Guinea-Bissau Elfenbenskysten Kenya Lesotho Liberia Libya Madagaskar Malawi Mali Mauritania Mauritius Marokko Mosambik Namibia Niger Nigeria Kongo-Brazzaville Rwanda São Tomé og Príncipe Senegal Sierra Leone Somalia Sør-Afrika Sudan Sør-Sudan Swaziland Tanzania Togo Tunisia Uganda Vest-Sahara Zambia Zimbabwe
Algerie
Angola
Benin
Botswana
Burkina Faso
Burundi
Den sentralafrikanske republikk
Djibouti
Egypt
Ekvatorial-Guinea
Elfenbenskysten
Eritrea
Etiopia
Gabon
Gambia
Ghana
Guinea
Guinea-Bissau
Kamerun
Kapp Verde
Kenya
Komorene
Kongo-Brazzaville
Kongo-Kinshasa
Lesotho
Liberia
Libya
Madagaskar
Malawi
Mali
Marokko
Mauritania
Mauritius
Mosambik
Namibia
Niger
Nigeria
Rwanda
São Tomé og Príncipe
Senegal
Seychellene
Sierra Leone
Somalia
Sør-Afrika
Sør-Sudan
Sudan
Swaziland
Tanzania
Togo
Tsjad
Tunisia
Uganda
Vest-Sahara
Zambia
Zimbabwe