Afrika.no Meny

Landprofil 2000-2001

Sudan

Sudan har på hele 1990-tallet vært styrt av National Islamic Front (NIF), nå omdøpt til National Congress (NC). Situasjonen i landet bærer preg av en tilsynelatende uløselig borgerkrig som binder opp ufattelig store menneskelige og materielle ressurser. I følge Det internasjonale pengefondet (IMF) kan Sudan vise til en betydelig økonomisk vekst de siste par årene, men med Sudans krigsøkonomi kommer ikke denne veksten den vanlige kvinne og mann til gode.

Algerie Angola Benin Botswana Burkina Faso Burundi Kamerun Kapp Verde Den sentralafrikanske republikk Tsjad Komorene Kongo-Kinshasa Djibouti Egypt Ekvatorial-Guinea Eritrea Etiopia Gabon Gambia Ghana Guinea Guinea-Bissau Elfenbenskysten Kenya Lesotho Liberia Libya Madagaskar Malawi Mali Mauritania Mauritius Marokko Mosambik Namibia Niger Nigeria Kongo-Brazzaville Rwanda São Tomé og Príncipe Senegal Sierra Leone Somalia Sør-Afrika Sudan Sør-Sudan Swaziland Tanzania Togo Tunisia Uganda Vest-Sahara Zambia Zimbabwe
Algerie
Angola
Benin
Botswana
Burkina Faso
Burundi
Den sentralafrikanske republikk
Djibouti
Egypt
Ekvatorial-Guinea
Elfenbenskysten
Eritrea
Etiopia
Gabon
Gambia
Ghana
Guinea
Guinea-Bissau
Kamerun
Kapp Verde
Kenya
Komorene
Kongo-Brazzaville
Kongo-Kinshasa
Lesotho
Liberia
Libya
Madagaskar
Malawi
Mali
Marokko
Mauritania
Mauritius
Mosambik
Namibia
Niger
Nigeria
Rwanda
São Tomé og Príncipe
Senegal
Seychellene
Sierra Leone
Somalia
Sør-Afrika
Sør-Sudan
Sudan
Swaziland
Tanzania
Togo
Tsjad
Tunisia
Uganda
Vest-Sahara
Zambia
Zimbabwe

NIF/NC kom til makten ved et statskupp i 1989 etter å ha kastet det demokratisk valgte styret til Sadiq el-Mahdi. President og statsminister Omar Hassan Ahmad al-Bashir sitter fremdeles ved makten. Den politiske ledelsen i nord er i utgangspunktet islamske fundamentalister og NC/NIFs politisk program og mål har vært å institusjonalisere islam over hele landet. Siden motstandsbevegelsen i sør, Sudan People’s Liberation Army (SPLA), blant annet ønsker en sekulær stat i et frigjort Sudan, er ikke borgerkrigen kommet nærmere sin løsning selv om det har vært utallige fredsinitiativ og forhandlinger.

Avtalebrudd og maktkamp

I 1997 undertegnet NIF-regimet The Khartoum Peace Agreement med en utbrytergruppe fra SPLA med Riak Machar i spissen. Avtalen ble imidlertid brutt fordi Machar ikke var tilfreds med NIF/NC-regimets gjennomføring av avtalen. Avtalens skjebne er symptomatisk for alle de brustne forhåpninger og avtalebrudd som har gjennomsyret denne konflikten.

I januar 1999 ble et såkalt flerpartisystem innført til stor skepsis fra de fleste opposisjonspartier og politikere. Selv om de viktigste opposisjonspartiene boikottet valgene, ble en rekke lokalvalg avholdt våren 1999. Så langt synes NC-regimet å ha beholdt sitt faste grep på makten i nord trass interne stridigheter. President Bashir har styrket sin maktposisjon i løpet av de siste par årene på bekostning av Hassan-al-Turabi, generalsekretær for Muslim Brotherhood siden 1964. Konflikten har dreid seg om konstitusjonelle reformer foreslått av Turabi, som Bashir har ment ville redusere presidentens makt til fordel for den lovgivende forsamlingen.

Skiftende allianser og popularitet

Det siste halve året har vært spesielt urolig etter at Bashir erklærte unntakstilstand og oppløste kabinettet i desember 1999. Bashir og hans støttespillere styrket seinest sin maktposisjon i mai, da Bashir mobiliserte NC-tilhengere i forbindelse med det forestående presidentvalget i oktober. Turabi og hans tilhengere samt lederne for partiet i de forskjellige delstatene, ble ekskludert fra partiet. Turabi har startet sitt eget Popular National Congress og snakker nå varmt om menneskerettigheter, demokrati, kvinners rettigheter og frie valg, og at det ikke er verdt å dø for oljen i sør. Turabi har for øvrig nylig sendt ut følere til lederen av SPLA, John Garang, om samarbeid i "kampen mot araberne". Eksemplet Turabi viser til fulle hvor skiftende de politiske alliansene i Sudan er og hvor uforutsigbar situasjonen er.

NC-regimet, som altså aldri har vært valgt etter demokratiske prinsipper, synes å ha liten støtte i nord. Dette skyldes ikke minst den svært upopulære borgerkrigen som krever én million USD per dag. I sør er NC-regimet utpekt som den store fiende ingen har tillit til.

Opposisjon: SPLA og NDA

Siden 1983 har SPLA ført en omfattende gerilja-krig mot regjeringen i nord. SPLA har frigjort store områder i sør, og gikk i 1995 sammen med de to store opposisjonspartiene i nord, UMMA-partiet og Democratic Unionist Party (DUP), i en samlet front kalt National Democratic Alliance (NDA) mot NC/NIF-regimet. NDA-alliansen er en skjør allianse, der eneste samlingspunkt har vært motstanden mot NC/NIF. Eksil-UMMA, som ledes av Sadiq el-Mahdi, gikk ut av NDA våren 2000.

NDA har gjennomført militære operasjoner mot regjeringen både i nordøst og i sør, og per 20. august 2000 har SPLA og NDA kontroll over størstedelen av Sør- og Øst-Sudan (bortsett fra de største byene). Et slikt militært overtak over nord har opposisjonen kanskje aldri tidligere hatt. Kampene står nå om oljefeltene i Bentiu-området, og om Nuba-fjellene. Det gjenstår å se om NC-regimet kan reise seg til en motoffensiv etter regntida, eller om SPLA/NDA vil konsolidere stillingen og eventuelt koordinere framganger i sør og øst med en folkelig oppstand i Khartoum.

Levekår

Sudan er et av de fattigste og minst "utviklede" land i verden. Borgerkrigen i sør, som har vart i over 30 år, har praktisk talt stoppet opp all utvikling i den sørlige del av landet. Infrastruktur og rettslige strukturer eksisterer knapt. Folk i sør er avhengig av jordbruk og kveghold til livsopphold, men i perioder lider mange mennesker og ikke minst barn på landsbygda av alvorlig underernæring. De hyppige hungerskatastrofene skyldes først og fremst den vedvarende borgerkrigen, men er blitt forsterket av tørke og andre naturkatastrofer. Nærmere to millioner mennesker er drept som følge av krigen og krigsrelaterte handlinger.

I nord er virkningene av borgerkrigen alvorlige. Arbeidsløsheten er svært høy (offisielt 30 prosent) og prisene på konsumvarer er så høye at vanlige folk har store problemer med å livnære seg. Misnøyen med krigen i nord henger også sammen med at nesten hver eneste familie har sendt en sønn i krigen. Fremtidsutsiktene er så dårlige at et stort antall av de ungdommene som har mulighet til det, reiser ut av landet.

Menneskerettigheter

Sudan er et diktatur der tradisjonelle menneskerettigheter har trange vilkår. Forsamlings- og ytringsfriheten blir systematisk krenket gjennom arrestasjoner og forbud mot møter, demonstrasjoner og uregistrerte organisasjoner. Det juridiske systemet brukes mot politiske opponenter og mot både muslimske og kristne minoriteter. Sharia-lovgivningen er per definisjon et stort menneskerettslig problem, og er kanskje det største hinderet for en reell dialog mellom nord og sør. Konvertering fra islam til kristendom kan medføre kraftige sanksjoner.

Fengselsforholdene er elendige, og tortur av fanger forekommer med jevne mellomrom.

Sudan har den største befolkning i verden som lever i internt eksil, ca. fire millioner, hvorav halvparten i Khartoum. Forholdene for disse menneskene er meget vanskelige, og grunnleggende menneskerettigheter krenkes. Krigsfanger fra sør blir sjelden internert, men etter all sannsynlighet summarisk henrettet. Det internasjonale Røde Kors har ikke fått anledning til å undersøke forholdene. NC-regimet har i lengre tid (seinest i august 2000) bombet sivile installasjoner som sykehus og nødhjelpsområder i sør, men påståtte gassangrep er ikke dokumentert. Myndighetene i Khartoum har erkjent at bortføring og tvangsarbeid finner sted, men benekter at slaveri som sådant eksisterer.

Ifølge en menneskerettighetsrapport fra 1999 blir også SPLA anklaget for grove menneskerettighetsbrudd som henrettelser uten lov og dom, tortur, kidnappinger, slaveri og arrestasjoner av utenlandske hjelpearbeidere uten tiltale. Barn rekrutteres til militærtjeneste i SPLA, og trakassering og plyndring av befolkningen i landsbyer i sør er et velkjent fenomen.

Helsesituasjonen

Dårlig hygiene, feilernæring, samt varierende økologiske forhold, har resultert i høye antall av infeksjonssykdommer med dødelig utfall. De vanligste sykdommene er malaria, dysenteri og tuberkulose. Sneglefeber er utbredt langs den hvite og den blå Nilen, mens sovesyke er forholdsvis utbredt i sør. Sykdommer som meslinger, hepatitt, syfilis og gonoré er ikke uvanlige, og aids-epidemien er på frammarsj. Forventet levealder er 54 år (menn) og 56 år (kvinner), og barnedødeligheten er 105 per 1.000 barn (ned fra 125 i 1990). Ca. en tredjedel av barn under fem år lider av feilernæring. Det er stor mangel på leger og helsepersonell, ikke minst på landsbygda.

Utdanning

Borgerkrigen er årsak til at to generasjoner barn i sør ikke har fått skolegang. Noen hjelpeorganisasjoner støtter opp om primærskoler og driver lærerkurs, men bare et fåtall kan benytte seg av disse tilbudene. Undervisningsspråket er en kime til konflikt: Folk fra sør føler seg diskriminert fordi arabisk nå i hovedsak har erstattet engelsk som undervisningsspråk ved både skoler og universitet. Selv om det er en økt satsing på teknisk utdanning, er det fremdeles stor mangel på utdannede innen landbruksfag, veterinærfag og andre relevante områder. Ifølge statistisk materiale fra 1998 kan 32 prosent av mennene og 57 prosent av kvinnene over 15 år verken lese eller skrive. Det er planer om å gjøre primærskolegang obligatorisk. Tre delstater har allerede innført ordningen.

Krigsøkonomi og ressursfordeling

Sudan er preget av krigsøkonomi og kronisk politisk ustabilitet. BNP er estimert til 31,2 milliarder dollar i 1998. Den eksterne gjelden ble i 1996 beregnet til 20,3 milliarder dollar, hvilket gjør at Sudan hører med til gruppen over sterkt gjeldstyngede fattige land (HIPC – Heavily Indebted Poor Countries).

Jordbruk beskjeftiger 80 prosent av befolkningen. Irrigerte områder rundt den hvite og den blå Nilen produserer størstedelen av landets kommersielle avlinger, samt bomull som er den viktigste varen. Sudan har et stort jordbrukspotensial, med anslagsvis 850 millioner mål dyrkbar jord, men bare 15 prosent er for tiden i bruk. Viktige produkter foruten bomull og mat, er tekstiler, matoljer, sukker, såpe og gummi.

Sudans industrielle sektor er relativt liten og bidrar til mindre enn ti prosent av BNP. Industrien beskjeftiger bare fire prosent av landets arbeidsstyrke. Oljeproduksjonen startet i 1999. Både mindre årlig regn, politisk ustabilitet og krigsøkonomien har holdt per capita inntekt på et lavt nivå. Dessuten har hyperinflasjon de siste årene økt konsumprisene utover det de fleste kan klare (inflasjonen synes imidlertid i det siste å ha stabilisert seg på et moderat nivå). Ett av stridsspørsmålene i borgerkrigen er den skjeve ressursfordelingen mellom nord og sør. Det er også en skjev fordeling internt i nord, der en liten elite av politikere og forretningsfolk sitter godt i det, ikke minst etter privatiseringen av offentlig sektor (se nedenfor).

I følge IMF er økonomien på rett vei med en økonomisk vekst for 1999 på cirka seks prosent. Prognosene for 2000 og 2001 er en vekst på henholdsvis 7 prosent og 6 prosent. Dette baserer seg på optimistiske tall angående oljeproduksjonen og en reduksjon av SPLA/NDAs offensiv mot nord. Det er imidlertid et stort tankekors at veksten i økonomien ikke kan måles i økt velstand for befolkningen.

Forholdet til internasjonale låneinstitusjoner

Sudan har blitt tvunget til strukturtilpasninger som blant annet privatisering av statseide foretak og salg av aksjer. Dette har NC/NIF-ledelsen utnyttet til egen fordel ved svært gunstige oppkjøp. Sudan har siden februar 1997 gått med på en plan for tilbakebetaling av gjeld til IMF og har i følge IMF gjort framskritt når det gjelder å implementere makroøkonomiske og strukturelle endringer. Dette gjorde at IMF i august 1997 opphevet sin erklæring fra 1990 om å ikke samarbeide med Sudan. Den 1. august 2000 ble det kjent at IMF også har opphevet suspensjonen når det gjelder Sudans stemmerett i IMF, en suspensjon som ble iverksatt allerede i 1993.

Scenarier

Den altoverskyggende utfordring i Sudan er å få slutt på borgerkrigen. Minst tre fredsprosesser er på gang samtidig, noe som gjør bildet komplisert og uoversiktlig: SSI (Sudanese-Sudanese Initiative), LEI (Libyan-Egyptian Initiative) og Intergovernmental Authority on Development (IGAD), der vestlige land med blant annet Norge har spilt en viktig, indirekte rolle gjennom IGADs Partner Forum. Utfordringen blir å samle disse forskjellige initiativene i en fredsprosess som kan bringe demokrati, politisk stabilitet og fred til et land som er mer eller mindre ødelagt av mange tiårs borgerkrig. Om det forestående valget på president og lovgivende forsamling, som foreløpig er utsatt til slutten av år 2000, vil kunne påskynde en slik fredsprosess, er meget usikkert, ikke minst fordi opposisjonspartiene ser ut til å boikotte valget.

Kanskje er det vel så viktig for utsiktene til fred at Sudan nå er i ferd med å komme ut av den internasjonale isolasjonen. Vestlige regjeringer er i ferd med å oppgradere sine diplomatiske forbindelser, og det vurderes også å oppheve FN-sanksjonene mot landet, som ble iverksatt på grunn av Sudans påståtte medvirkning til internasjonal terrorisme.


Andre landprofiler:
2012-2013, 2010-2011, 2008-2009, 2006-2007, 2002-2003
Algerie Angola Benin Botswana Burkina Faso Burundi Kamerun Kapp Verde Den sentralafrikanske republikk Tsjad Komorene Kongo-Kinshasa Djibouti Egypt Ekvatorial-Guinea Eritrea Etiopia Gabon Gambia Ghana Guinea Guinea-Bissau Elfenbenskysten Kenya Lesotho Liberia Libya Madagaskar Malawi Mali Mauritania Mauritius Marokko Mosambik Namibia Niger Nigeria Kongo-Brazzaville Rwanda São Tomé og Príncipe Senegal Sierra Leone Somalia Sør-Afrika Sudan Sør-Sudan Swaziland Tanzania Togo Tunisia Uganda Vest-Sahara Zambia Zimbabwe
Algerie
Angola
Benin
Botswana
Burkina Faso
Burundi
Den sentralafrikanske republikk
Djibouti
Egypt
Ekvatorial-Guinea
Elfenbenskysten
Eritrea
Etiopia
Gabon
Gambia
Ghana
Guinea
Guinea-Bissau
Kamerun
Kapp Verde
Kenya
Komorene
Kongo-Brazzaville
Kongo-Kinshasa
Lesotho
Liberia
Libya
Madagaskar
Malawi
Mali
Marokko
Mauritania
Mauritius
Mosambik
Namibia
Niger
Nigeria
Rwanda
São Tomé og Príncipe
Senegal
Seychellene
Sierra Leone
Somalia
Sør-Afrika
Sør-Sudan
Sudan
Swaziland
Tanzania
Togo
Tsjad
Tunisia
Uganda
Vest-Sahara
Zambia
Zimbabwe