Afrika.no Meny

Landprofil 2012-2013

Somalia

Etter 11 år uten en samlende sentralregjering fikk Somalia i august 2012 en ny nasjonalforsamling. Hassan Sheikh Mohamud ble valgt til president, og han utpekte Abdi Farah Shirdon Saaid til statsminister. Det nye lederskapet gir grunn til en forsiktig optimisme, selv om den islamistiske opprørsgruppen Al Shabab fortsatt har stor innflytelse i flere byer og den økonomiske sitasjonen i landet byr på enorme utfordringer.

Algerie Angola Benin Botswana Burkina Faso Burundi Kamerun Kapp Verde Den sentralafrikanske republikk Tsjad Komorene Kongo-Kinshasa Djibouti Egypt Ekvatorial-Guinea Eritrea Etiopia Gabon Gambia Ghana Guinea Guinea-Bissau Elfenbenskysten Kenya Lesotho Liberia Libya Madagaskar Malawi Mali Mauritania Mauritius Marokko Mosambik Namibia Niger Nigeria Kongo-Brazzaville Rwanda São Tomé og Príncipe Senegal Sierra Leone Somalia Sør-Afrika Sudan Sør-Sudan Swaziland Tanzania Togo Tunisia Uganda Vest-Sahara Zambia Zimbabwe
Algerie
Angola
Benin
Botswana
Burkina Faso
Burundi
Den sentralafrikanske republikk
Djibouti
Egypt
Ekvatorial-Guinea
Elfenbenskysten
Eritrea
Etiopia
Gabon
Gambia
Ghana
Guinea
Guinea-Bissau
Kamerun
Kapp Verde
Kenya
Komorene
Kongo-Brazzaville
Kongo-Kinshasa
Lesotho
Liberia
Libya
Madagaskar
Malawi
Mali
Marokko
Mauritania
Mauritius
Mosambik
Namibia
Niger
Nigeria
Rwanda
São Tomé og Príncipe
Senegal
Seychellene
Sierra Leone
Somalia
Sør-Afrika
Sør-Sudan
Sudan
Swaziland
Tanzania
Togo
Tsjad
Tunisia
Uganda
Vest-Sahara
Zambia
Zimbabwe

Somalia er mest kjent for sin nærmest uavbrutte borgerkrig, som har pågått siden 1977, og for terrorvirksomhet knyttet til Al Qaida og den Al Qaida-støttede gruppen Al Shabab. Et sentralisert sosialistisk styre under Muhammed Siad Barre satt ved makten fra 1970 til 1991, men da han ble kastet av rivaliserende klanledere i 1991, klarte man ikke å enes om en ny ledelse, og Somalia har vært uten fungerende regjering siden da. En serie fredskonferanser, i hovedsak drevet fram av det internasjonale samfunnet med Somalias nabostater i spissen, førte til en overgangsregjering som kontrollerte kun deler av landet. Al Shabab har kontrollert store deler av Sentral- og Sør-Somalia.

Den nye ledelsen
To av fire presidentkandidater som kom videre til den andre valgrunden i september 2012 valgte å gi seg og valget sto dermed mellom lederen av overgangsregjeringen, Sheikh Sharif Ahmed, og Mohamud. Mohamud seiret, og valget var et tydelig signal om at nasjonalforsamlingen ønsket fornyelse.

Mohamud er en relativt ukjent akademiker og sivilsamfunnsrepresentant. Han er tilhenger av en føderalstat og har varslet et skifte når det gjelder forholdet mellom Somalia og det internasjonale samfunnet, hvor somalisk eierskap skal styrkes. Mohamud utpekte den politiske nykommeren Saaid til statsminister. Saaid har vært forretningsmann i Kenya og er gift med Asha Haji Elmi, en innflytelsesrik somalisk fredsaktivist. De fire hovedklanene (Hawiye, Darood, Dir og Digil-Mirifle) samt småklanene er representert med to statsråder hver.

Den nye grunnloven
En ny grunnlov, som trådte i kraft den 1. august 2012 med endelig ratifisering gjennom en folkeavstemning planlagt i 2016, slår fast at Somalia er en føderalstat. Denne statsmodellen ble jobbet fram gjennom flere år og er meget omdiskutert, men sies å passe godt for et land som mangler nasjonale institusjoner og hvor tradisjonelle somaliske klanstrukturer har overtatt det meste av statens funksjoner. Somalia fremstår i dag som et lappeteppe av delvis selvstyrte områder. Det nordvestlige området, Somaliland, har erklært sin uavhengighet i 1991 og har ikke villet bli innlemmet i Somalia selv etter at landet ble en føderalstat. Den nordøstlige regionen Puntland forblir en del av Somalia, og regionen Khatumo, som våren 2012 erklærte seg som en ny stat innenfor rammen av Somalia, har ikke blitt anerkjent av den nye regjeringen.

Andre viktige momenter i den nye grunnloven er at det skal etableres en sannhets- og forsoningskommisjon, og at befolkningen skal ha rett til utdanning til og med videregående skole. Skolen har vært privatisert under den lange borgerkrigen, noe som betyr at kun de med penger har klart å skaffe seg utdanning.

Grunnloven forbyr dessuten omskjæring av kvinner. En undersøkelse utført av helsemyndighetene i Somalia viser at 96 prosent av somaliske kvinner har gjennomgått omskjæring, og en undersøkelse utført av UNICEF viser at 98 prosent av disse har gjennomgått en type 3 omskjæring, som betyr at hele den ytre delen av kjønnsorganet er fjernet. Også en overordnet erklæring om at alle har samme rettigheter uansett klantilhørighet og religion vil i hvert fall i teorien medføre store endringer for kvinnens situasjon.

Et siste viktig moment i den nye grunnloven er at landkonflikter med naboland som Kenya og Etiopia skal løses på en fredelig måte. Dette kan bidra til en stabilisering av Afrikas horn.

Den nye politikken
Forventningene til den nye regjeringen er store, men kapasiteten til den nye regjeringen er svært lav. Det internasjonale samfunnet er mer enn villig til å hjelpe til å gjenoppbygge Somalia, men dette kan lett medføre at det er det internasjonale samfunnet som dikterer somalisk politikk. Presidenten har lagt fram en sekspunktsplan som består av politisk stabilisering, nasjonal enhet, økonomisk gjenoppbygging, fredsbygging, levering av basistjenester samt bedring av Somalias internasjonale forbindelser. Statsministeren har lansert en antikorrupsjonspolitikk.

Levering av kortsiktige basistjenester vil imidlertid måtte stå i sentrum av politikken, siden 43 prosent av befolkningen har mindre enn 1 dollar dagen å rutte med. 1,4 millioner er internt fordrevne, mens det ifølge FNs høykommissær for flyktninger (UNHCR) fortsatt er omtrent 670 000 mennesker som har flyktet til nabolandene og regionen. Sultkatastrofer er et tilbakevendende problem, og det mangler drikkevann til både mennesker og buskap. Halve befolkningen har ikke tilgang til egnete sanitærinstallasjoner.

Al Shabab
Den Al Qaida-støttede islamistgruppen Al Shabab, eller “ungdommen” på arabisk, er den største militante organisasjonen i Somalia. Gruppen utgjorde tidligere den militante delen av alliansen av islamske råd, Islamic Court Union (ICU), som kontrollerte Sentral- og Sør-Somalia fra juni/juli 2006. Det internasjonale engasjementet i Somalia er direkte knyttet til krig mot terror. AMISOM, de FN-støttede fredsbevarende styrkene fra Den afrikanske union (AU), har sammen med Somalias hær samt militære fra Uganda, Burundi, Kenya, Djibouti og Etiopia kjempet mot Al Shabab. Al Shabab på sin side har angrepet mange antatte AU-allierte både i Somalia og i nabolandene. Al Shabab har siden slutten av 2012 blitt drevet ut av de største byene, og har gått over til en sabotasje- og nålestikkstaktikk, en geriljakrigføring de er ekstremt veltrente i.

Al Shabab anser selv at de kjemper en kamp for å fremme lov og orden, og de må ikke knyttes til piratvirksomheten som vanligvis foregår i Sentral-Somalia og Puntland. Piratvirksomhet anses som uislamsk. Samtidig ser det ut til at det er en sammenheng mellom Somalias overtakelse av havnebyen Kismayu i 2012, der Al Shabab hadde kontrollen, og nedgang i antall bortførte fartøyer i området.

Utviklingspotensialet
Grunnpilarene i Somalias økonomi er husdyrhold, fiskeri, landbruk og pengeoverføringer fra slektninger bosatt i utlandet. På grunn av tørke i Sentral- og Sør-Somalia er disse delene av landet vanskeligere å utvikle, mens Somaliland og Puntland opplever en viss økonomisk oppgangstid. Det finnes olje både i Somaliland og utenfor Kenya som ifølge FNs havkonvensjon fra 1982 tilhører Somalia. Men Somaliland bruker oljeforekomsten som enda et argument for å underbygge sitt krav om uavhengighet, og Kenya fortsetter å selge somaliske konsesjoner utenfor sin kyst, selv om Somalia har varslet represalier.

Med det endrede sikkerhetsbildet i Somalia vil både nødhjelp og bistand øke. Det er for tidlig å si om Mohamud vil klare å holde fast ved sitt annonserte somaliske paradigmeskifte. Prognoser for landet peker fortsatt i mange retninger.


Algerie Angola Benin Botswana Burkina Faso Burundi Kamerun Kapp Verde Den sentralafrikanske republikk Tsjad Komorene Kongo-Kinshasa Djibouti Egypt Ekvatorial-Guinea Eritrea Etiopia Gabon Gambia Ghana Guinea Guinea-Bissau Elfenbenskysten Kenya Lesotho Liberia Libya Madagaskar Malawi Mali Mauritania Mauritius Marokko Mosambik Namibia Niger Nigeria Kongo-Brazzaville Rwanda São Tomé og Príncipe Senegal Sierra Leone Somalia Sør-Afrika Sudan Sør-Sudan Swaziland Tanzania Togo Tunisia Uganda Vest-Sahara Zambia Zimbabwe
Algerie
Angola
Benin
Botswana
Burkina Faso
Burundi
Den sentralafrikanske republikk
Djibouti
Egypt
Ekvatorial-Guinea
Elfenbenskysten
Eritrea
Etiopia
Gabon
Gambia
Ghana
Guinea
Guinea-Bissau
Kamerun
Kapp Verde
Kenya
Komorene
Kongo-Brazzaville
Kongo-Kinshasa
Lesotho
Liberia
Libya
Madagaskar
Malawi
Mali
Marokko
Mauritania
Mauritius
Mosambik
Namibia
Niger
Nigeria
Rwanda
São Tomé og Príncipe
Senegal
Seychellene
Sierra Leone
Somalia
Sør-Afrika
Sør-Sudan
Sudan
Swaziland
Tanzania
Togo
Tsjad
Tunisia
Uganda
Vest-Sahara
Zambia
Zimbabwe