Afrika.no Meny

Landprofil 2008-2009

Somalia

Årsskiftet 2006/2007 ble et nytt dramatisk vendepunkt i Somalias ulykkelige historie. I løpet av få dager ble det som så ut til å bli en sterk islamistisk stat i Sør-Somalia knust av etiopiske styrker som støttet overgangsregjeringen TFG. Siden har denne delen av landet gjennomgått nok en periode med vold og krig.

Algerie Angola Benin Botswana Burkina Faso Burundi Kamerun Kapp Verde Den sentralafrikanske republikk Tsjad Komorene Kongo-Kinshasa Djibouti Egypt Ekvatorial-Guinea Eritrea Etiopia Gabon Gambia Ghana Guinea Guinea-Bissau Elfenbenskysten Kenya Lesotho Liberia Libya Madagaskar Malawi Mali Mauritania Mauritius Marokko Mosambik Namibia Niger Nigeria Kongo-Brazzaville Rwanda São Tomé og Príncipe Senegal Sierra Leone Somalia Sør-Afrika Sudan Sør-Sudan Swaziland Tanzania Togo Tunisia Uganda Vest-Sahara Zambia Zimbabwe
Algerie
Angola
Benin
Botswana
Burkina Faso
Burundi
Den sentralafrikanske republikk
Djibouti
Egypt
Ekvatorial-Guinea
Elfenbenskysten
Eritrea
Etiopia
Gabon
Gambia
Ghana
Guinea
Guinea-Bissau
Kamerun
Kapp Verde
Kenya
Komorene
Kongo-Brazzaville
Kongo-Kinshasa
Lesotho
Liberia
Libya
Madagaskar
Malawi
Mali
Marokko
Mauritania
Mauritius
Mosambik
Namibia
Niger
Nigeria
Rwanda
São Tomé og Príncipe
Senegal
Seychellene
Sierra Leone
Somalia
Sør-Afrika
Sør-Sudan
Sudan
Swaziland
Tanzania
Togo
Tsjad
Tunisia
Uganda
Vest-Sahara
Zambia
Zimbabwe

I Somaliland i nordvest og Puntland i nordøst har forholdene imidlertid fortsatt vært ganske fredelige. Men situasjonen for hele den somaliske sivilbefolkningen er blitt forverret i løpet av 2008, som følge av økte matvarepriser.

Somalias formelt anerkjente overgangsregjering, Transitional Federal Government (TFG), ble satt under hardt press i 2006. President Abdullahi Yusuf og TFG-regjeringen ble tvunget i et slags indre eksil i småbyene Baidoa og Jowhar, fordi krigsherrene i hovedstaden Mogadishu opererte helt uavhengig av TFG, til tross for at flere formelt var parlamentsmedlemmer og endog hadde ministerposter.

Vil ha islamsk stat
Da Unionen av islamske domstoler (UIC) tok makten fra krigsherrene i Mogadishu, var dette dermed ikke nødvendigvis en ulempe for TFG-regjeringen. Men UIC hadde ikke tenkt å nøye seg med hovedstaden. De hadde uttrykt ambisjoner om å innføre en islamsk stat i hele det sørlige Somalia. Forskjellige nye islamske grupper har i løpet av 2008 kunnet notere seg for viktige militære seire og har, periodevis i hvert fall, overtatt kontrollen over flere sentrale byer.

FNs sikkerhetsråd vedtok at afrikanske fredsstyrker kunne settes inn i Somalia i begynnelsen av desember 2006. Men leder for TFG, Abdullahi Yusuf, valgte uansett å tilkalle hjelp fra sine etiopiske allierte, som lenge hadde stått klare ved grensa. Men TFG og etiopiernes aksjon var ikke ukontroversiell. Selv mange av somalierne som støttet TFG syntes det var nedverdigende å bli «frigjort» av Etiopia, Somalias tradisjonelle fiende.

Etiopisk frykt for islamister
Etiopia har alltid ansett radikale islamister som en stor trussel, siden store deler av landets befolkning er muslimer, mens lederskapet er kristent. Mange av muslimene er etniske somaliere og har sin egen militante frigjøringsfront, Ogaden National Liberation Front (OPLF). UICs leder Shekh Hassan Dahir Aways støttet åpent ONLF og gikk høsten 2006 så langt som til å true med å innta etiopisk territorium med sin islamske jihad. Dessuten er det klart at islamistene har mottatt betydelig støtte fra Eritrea, som Etiopia lenge har hatt en alvorlig grensekonflikt med.

I tillegg så USA på UIC som en terrororganisasjon. Shekh Aways selv og flere av hans medarbeidere står på FNs liste over internasjonale terrorister. For å gjøre bildet enda mer komplisert, oppnådde islamistene direkte eller indirekte støtte fra muslimske land som Iran, Saudi-Arabia og Egypt. Denne støtten er basert på en gammel frykt for at Etiopia skal kunne påvirke vanntilførselen til Nilen, Egypts hovedpulsåre.

Den afrikanske union (AU) og Den arabiske liga fordømte Etiopias inngripen og ba landet trekke styrkene sine tilbake snarest. FNs sikkerhetsråd var splittet. Enkelte land ville fordømme Etiopia, andre uttrykte tilfredshet med at islamistene hadde lidd nederlag. USA deltok endog aktivt i militære luftoperasjoner i håp om å ta livet av flyktende al-Qaeda-medlemmer som de mente hadde holdt til i de UIC-kontrollerte områdene.

Norske diplomater utvist
Norge var leder for den internasjonale kontaktgruppen for Somalia, og det norske standpunktet hadde hele tiden vært at TFG, som hadde invitert etiopierne inn, var Somalias anerkjente regime. Så da statssekretær Raymond Johannessen i januar 2007 kom med en sterk fordømmelse av Etiopias aksjon, var det overraskende for mange. Uttalelsen var utvilsomt med på å forverre forholdet mellom Etiopia og Norge, og var en av grunnene til at Etiopia i juli 2007 utviste sju av ni norske diplomater ved ambassaden i Addis Abeba.

Etiopia på sin side lovte å trekke tilbake styrkene så raskt som mulig, og i hvert fall så snart en panafrikansk fredsstyrke var på plass. I midten av 2008 var tallet på afrikanske fredsstyrker kommet opp i 1.800.  Dette er en dråpe i havet i forhold til de nærmere 30.000 etiopiske soldatene som fortsatt er inne i Somalia. Høsten 2008 annonserte riktignok den etiopiske presidenten Meles Zenawi at etiopierne skulle trekkes ut av Somalia, men kort tid etter kom en ny etiopisk militær offensiv.

Islamistenes opprør
UIC må nå sies å være en saga blott. Den heller skjøre alliansen av moderate og radikale islamister var splittet i etterkant av nederlaget. Blant de siste oppsto flere grupperinger som har startet en aktiv geriljakrig mot etiopierne og TFG. Den mest aktive grupperingen er kjent som al-shabab al-islamiya – den islamske ungdommen. De ble ledet av fanatikeren Aden Hashi Ayro, en nær alliert av Shekh Aways. Allerede i mars 2007 innledet opprørerne en storoffensiv i Mogadishu. Det var store tap på begge sider. Siden har det knapt gått en dag uten trefninger av ulike slag i det sørlige Somalia. Ayro selv ble drept i et amerikansk rakettangrep i april 2008.

Forsøk på å få i stand forhandlinger mellom TFG og islamistene har til nå ikke vært vellykket, delvis på grunn av uenigheter islamistene imellom om hvem som egentlig representerer opposisjonen, og delvis fordi de mest militante av dem ikke ønsker forhandlinger. Også på TFGs side har det vært interne splittelser. Uenighetene mellom TFGs president Abdullahi Yusuf og hans egen statsminister Ali Mohamed Ghedi ble etter hvert så store at sistnevnte ble avskjediget. Han ble erstattet med daværende generalsekretær i Somalias Røde Halvmåne, Nur Hassan Hussein, i november 2007, men allerede et drøyt år senere forlangte president Yusuf at Hussein og hans regjering skulle gå av.

En krigsrammet befolkning
Som så ofte før de siste par tiårene er det sivilbefolkningen som lider. De fleste familier kan fortelle om en eller flere slektninger som har vært offer for voldshandlinger de siste årene, som oftest fordi de har vært på feil sted til feil tid, og blitt rammet av en kule eller en granatsplint. De fleste, særlig barn, dør imidlertid av sult og sykdommer. Halvveis i 2008 anslo FN at nærmere to millioner innbyggere var avhengige av nødhjelp for å kunne overleve.

Krigshandlingene har sendt hundretusener på flukt fra byene i sør. Det store flertallet forblir internflyktninger, siden de fleste land, også nabolandene, stenger grensene for dem. I desperasjon prøver enkelte å ta seg over Aden-bukta til Jemen, i morkne og overfylte båter sammen med mer økonomiske flyktninger fra Etiopia. Bare de første seks månedene i 2008 omkom minst 500 under slike hasardiøse overfater.

Det tragiske er at det er svært vanskelig å yte hjelp på grunn av sikkerhetssituasjonen. De fleste utenlandske hjelpearbeidere, FN-personell innbefattet, er basert i Kenya og drar inn i Sør-Somalia noen få dager av gangen. Deres lokale somaliske medarbeidere har på sin side i økende grad blitt utsatt for angrep som har kostet flere av dem livet. Blant andre ble den lokale lederen for FNs utviklingsprogram UNDP myrdet i Mogadishu i juli 2008. Målrettede attentater på hjelpearbeidere er en helt ny trend i Somalias allerede blodige hverdag.

Sjørøvere
Den selverklærte republikken Somaliland i nordvest har stort sett vært fredelig siden midten av 1990-tallet. Det samme kan til dels sies om Puntland i nordøst, som også påberoper seg selvstendighet, dog innenfor et føderalt Somalia. Myndighetene i de to selvstendige områdene har imidlertid ikke kontroll over alle deler av sine territorier. Fra Puntlands kyst opererer sjørøvere mer eller mindre som de vil og har blitt en alvorlig trussel for internasjonal skipstrafikk. Blant annet er flere skip med hjelpesendinger blitt kapret av sjørøverne.

Somaliland er bedre organisert enn Puntland, og det er innført et relativt velfungerende demokratisk styresett. Men heller ikke Somalilands valgte president har full kontroll over sitt territorium. Områdene helt i øst er hovedsakelig befolket av folk fra darod-klanen, som ikke ønsker å underkaste seg den isaaq-dominerte regjeringen i Somaliland. De føler mer lojalitet til Puntland, der flesteparten tilhører darod. Resultatet er at grenseområdene mellom Somaliland og Puntland til tider har vært gjenstand for væpnet konflikt. Begge områdene ble dessuten rammet av koordinerte selvmordsaksjoner 29. oktober 2008 som man mener radikale islamister sto bak.

Økonomien
På tross av de kaotiske tilstandene i Somalia de siste to tiårene fungerer økonomien på et vis. Handel, ikke minst eksport av buskap, tradisjonelt Somalias viktigste ressurs, pågår til enhver tid der det er mulig. I et land som ikke har hatt banker på mange år, sirkulerer pengene gjennom hawala-systemet, som blant annet sikrer at mange somaliske familier får livsviktige inntekter fra slektninger i utlandet.

Bortsett fra nomadene, som har melk som hovedingrediens i dietten, spiser de fleste somaliere mest ris og pasta til daglig. Verken ris eller hvete dyrkes i Somalia, derfor blir befolkningen ekstra sårbar overfor matvareprisene på verdensmarkedet.

Dystre framtidsutsikter
Når vil somalierne kunne leve sammen i fred igjen? Svaret de fleste vil gi er: Neppe i overskuelig framtid, i hvert fall ikke som en samlet nasjon innenfor det som i sin tid var republikken Somalia. Delvis er landet i altfor stor grad berørt av eksterne forhold, fra regionalpolitiske forhold som konflikten mellom Etiopia og Eritrea, til globale motsetninger, som islamistisk terrorisme og USAs velkjente krig mot terror.

De interne klanmotsetningene er samtidig roten til mange av konfliktene, selv når det er snakk om kampen mellom TFG-regimet og de radikale islamistene. De som inntil nederlaget ved årsskiftet 2006-2007 formelt ledet UIC er blitt splittet, i stor grad lands klanlinjer, i dette tilfellet underklaner av den store hawiye-klanen. Forhandlinger som i utgangspunktet var mellom to parter er dermed blitt svært vanskelige.

Det er ingen tilfeldighet at det er i de områdene som er mest homogene klanmessig, Somaliland og Puntland, at forholdene har vært mest fredelige. Men også her truer mørke skyer i horisonten.


Algerie Angola Benin Botswana Burkina Faso Burundi Kamerun Kapp Verde Den sentralafrikanske republikk Tsjad Komorene Kongo-Kinshasa Djibouti Egypt Ekvatorial-Guinea Eritrea Etiopia Gabon Gambia Ghana Guinea Guinea-Bissau Elfenbenskysten Kenya Lesotho Liberia Libya Madagaskar Malawi Mali Mauritania Mauritius Marokko Mosambik Namibia Niger Nigeria Kongo-Brazzaville Rwanda São Tomé og Príncipe Senegal Sierra Leone Somalia Sør-Afrika Sudan Sør-Sudan Swaziland Tanzania Togo Tunisia Uganda Vest-Sahara Zambia Zimbabwe
Algerie
Angola
Benin
Botswana
Burkina Faso
Burundi
Den sentralafrikanske republikk
Djibouti
Egypt
Ekvatorial-Guinea
Elfenbenskysten
Eritrea
Etiopia
Gabon
Gambia
Ghana
Guinea
Guinea-Bissau
Kamerun
Kapp Verde
Kenya
Komorene
Kongo-Brazzaville
Kongo-Kinshasa
Lesotho
Liberia
Libya
Madagaskar
Malawi
Mali
Marokko
Mauritania
Mauritius
Mosambik
Namibia
Niger
Nigeria
Rwanda
São Tomé og Príncipe
Senegal
Seychellene
Sierra Leone
Somalia
Sør-Afrika
Sør-Sudan
Sudan
Swaziland
Tanzania
Togo
Tsjad
Tunisia
Uganda
Vest-Sahara
Zambia
Zimbabwe