Afrika.no Meny

Landprofil 2002-2003

Somalia

7. desember 2000 presenterte FNs Generalsekretær en usedvanlig optimistisk rapport om den humanitære situasjonen i Somalia. Rapporten var stor grad basert på at landet nå hadde fått en nasjonal overgangsregjering. I ettertid er det vanskelig å forstå grunnlaget for optimismen.

Algerie Angola Benin Botswana Burkina Faso Burundi Kamerun Kapp Verde Den sentralafrikanske republikk Tsjad Komorene Kongo-Kinshasa Djibouti Egypt Ekvatorial-Guinea Eritrea Etiopia Gabon Gambia Ghana Guinea Guinea-Bissau Elfenbenskysten Kenya Lesotho Liberia Libya Madagaskar Malawi Mali Mauritania Mauritius Marokko Mosambik Namibia Niger Nigeria Kongo-Brazzaville Rwanda São Tomé og Príncipe Senegal Sierra Leone Somalia Sør-Afrika Sudan Sør-Sudan Swaziland Tanzania Togo Tunisia Uganda Vest-Sahara Zambia Zimbabwe
Algerie
Angola
Benin
Botswana
Burkina Faso
Burundi
Den sentralafrikanske republikk
Djibouti
Egypt
Ekvatorial-Guinea
Elfenbenskysten
Eritrea
Etiopia
Gabon
Gambia
Ghana
Guinea
Guinea-Bissau
Kamerun
Kapp Verde
Kenya
Komorene
Kongo-Brazzaville
Kongo-Kinshasa
Lesotho
Liberia
Libya
Madagaskar
Malawi
Mali
Marokko
Mauritania
Mauritius
Mosambik
Namibia
Niger
Nigeria
Rwanda
São Tomé og Príncipe
Senegal
Seychellene
Sierra Leone
Somalia
Sør-Afrika
Sør-Sudan
Sudan
Swaziland
Tanzania
Togo
Tsjad
Tunisia
Uganda
Vest-Sahara
Zambia
Zimbabwe

Somalia er like oppsplittet som landet har vært i over et tiår. Overgangsregjeringen, TNG (Transitional National Government) blir av de fleste somaliere ansett som nok et tilskudd til de mange fraksjonene i landet.

Ny regjering
TNG kontrollerer i realiteten kun noen kvartaler av hovedstaden Mogadishu og noen små omkringliggende områder. Likevel har den fått en slags legitimitet gjennom FN, ikke minst av Sikkerhetsrådet med Norge i spissen. Ett eksempel er en erklæring fra Sikkerhetsrådet av 28. mars 2002, der det hoppes elegant bukk over det faktum at to store områder av landet, for lengst har erklært seg som uavhengige områder. Somaliland og Puntland har de facto fungert som selvstendige stater de siste årene. Ironisk nok erklærte enda et område av Somalia seg som uavhengig bare noen dager senere med hovedsete i Baidoa.

Til manges overraskelse resulterte det fire måneder lange møtet i Arta, Djibouti, sommeren 2000 i at et parlament og en president ble valgt og etablerte seg i Mogadishu. Mange av hovedpersonene under konferansen var gamle generaler og politikere fra diktatoren Mohamed Siad Barres tid. De kom til å prege regjeringen til den utnevnte presidenten: Abdiqasim Salad av Habr Gedir klanen. Salad har selv en fortid i Barres tidligere regjeringer, blant annet som innenriksminister. Han utnevnte flere av sine tidligere kolleger i topposisjonene i den regjeringen som er blitt kjent som TNG. Statsminister ble Barres tidligere industriminister Ali Khalif Galayr. Første visestatsminister ble tidligere fiskeriminister Osman Jama Ali, og så videre.

Regjeringen har på sitt meste hatt hele 83 ministre. Mange har kommet og gått i likhet med medlemmene av parlamentet. Kun omkring fjerdeparten av de opprinnelige parlamentsmedlemmene som ble valgt i Arta, skal fortsatt være på plass. Mange har gått over til grupper eller allianser som er motstandere av TNG. Statsminister Ali Khalif ble sittende i om lag ett år før han måtte gå av, delvis som følge av en større korrupsjonsskandale. Han er blitt etterfulgt av Hassan Abshir Farah, Mogadishus ordfører under Barre.

De uavhengige områdene
Etter nesten ti år med indre fred, kom det til stridigheter i Puntland sommeren 2001. President Abdillahi Yusuf nektet å fratre da hans mandatperiode løp ut. Yusuf ble tvunget til å gå i indre eksil i sin hjemby Galkayo. Han kjempet seg imidlertid tilbake og har igjen makten i det meste av Puntland.

Situasjonen i Somaliland har hatt en langt mer positiv utvikling. Hargeysa blir betegnet som Afrikas roligste og sikreste by av de som kjenner kontinentet godt. Det todelte parlamentariske systemet med et representantskapshus bestående av valgte kandidater og et parallelt forum (guurti) bestående av tradisjonelle klanledere eller «eldre», synes å fungere godt. I 2001 ble det holdt folkeavstemning om hvorvidt Somaliland fortsatt skulle gå inn for selvstendighetslinjen. 97% stemte for å forbli en uavhengig stat. Problemet for somalilanderne er at ingen nasjon har anerkjent landet, til tross for at det er det eneste somaliske området som kan sies å ha en fungerende statsstruktur.

Et tegn på den stabiliteten som preger Somaliland, er tidligere visepresident Dahir Riyale Kahins udramatiske overtakelse av presidentembedet i mai 2002, etter president Mohamed Ibrahim Egals plutselige død. Her ble spillereglene, med andre ord grunnloven, fulgt til punkt og prikke. Mange hadde fryktet at den dominerende Isaaq-klanen, som Egal tilhørte, ville motsette seg en president fra den mye mindre Gadabursi-klanen der Kahin har sine røtter. Dette har imidlertid ikke skjedd.

Situasjonen i Somalias ferskeste uavhengige stat, Southwest, kan dessverre ikke omtales like positivt. Presidenten der, Hassan Mohamed Nuur 'Shatiguduud' har vært i alvorlig konflikt med sine to nestledere med blodige kamper i Baidoa som resultater.

Somalia – et Al Qaida-rede?
Flyangrepene i USA 11. september 2001 har faktisk indirekte også rammet Somalia. En stund så det endog ut til at Somalia skulle etterfølge Afghanistan som bombemål for amerikanske fly. Bakgrunnen var at enkelte amerikanere mente at Somalia kunne være et ideelt skjulested for bin Laden og hans medsammensvorne. Amerikanerne antydet dessuten at organisasjoner tilknyttet Al Qaida opererte i landet.

Spekulasjonene om at bin Laden – om han lever - skulle ønske å skjule seg i Somalia ga seg ganske raskt. Antakeligvis ville et flertall av somalierne være langt mer interessert i å få utbetalt løsepengene på hans hode enn å beskytte ham. Derimot er det et visst holdepunkt for å anta at det finnes fundamentalistiske grupperinger som muligens sympatiserer med Al Qaida. Disse er imidlertid meget små og har ingen støtte blant landets mange krigsherrer og politiske grupperinger. Allerede på 1980-tallet etablerte en islamsk bevegelse, al-Ittihad al-Islamiya (den Islamske Enhet), seg i landet. Den kom i første rekke som en reaksjon mot Mohamed Siad Barres repressive og sekulære styresett.

Amerikanerne anklager imidlertid al-Ittihad for å stå bak foretak som formidler penger til Al Qaida. Ett av disse foretakene er al-Barakat, som var en av de organisasjonene Kripos aksjonerte mot i Oslo i oktober 2001. al-Barakat har fått sine kontorer stengt i USA og i en rekke andre vestlige land. Problemet for den jevne somalier er at al-Barakat er en organisasjon som, av mangel på banker, overfører penger fra slektninger i utlandet.

Sosioøkonomiske forhold
Somalia er et land uten et sentralt styresett. Store deler av landet er helt uten myndigheter og kontrolleres til dels av bandittlignende krigsherrer uten omsorg for andre enn seg selv og sine nærmeste. I et slikt perspektiv er Somalia materielt sett relativt velstående. I følge UNDPs  Human Development Report 2001 er gjennomsnittsinntekten 795 dollar per innbygger, betydelige høyere enn i for eksempel Tanzania eller Etiopia. Den mest synlige indikatoren på denne relative velstanden er det omfattende telenettverket som private entreprenører har bygget opp etter Barres fall i 1991. Mobiltelefoner er vanlige, og bruk av internett er en selvfølge for mange av de litt utdannede gruppene.

Problemet er at de sistnevnte etter hvert er blitt ganske få. Uten myndigheter er det intet skolevesen. Antall barn som går på skole, er blant de laveste i verden. Andelen analfabeter har økt betydelig det siste tiåret. De få skolene som finnes, er private, og få har råd til å sende barna sine dit. Høyere utdanning har vært en saga blott i Somalia siden 1990, bortsett fra i Somaliland, der man nylig har etablert to universiteter.

Fraværet av myndigheter har også satt sitt preg på helsetilstanden. Når det ikke finnes et offentlig helsevesen, må en betale for helsetjenestene, noe som igjen er forbeholdt de mer velstående. Som en konsekvens er barnedødeligheten i Somalia nesten 60 prosent høyere enn i det fattigere Tanzania. Dødeligheten blant mødre er tre ganger så høy.

Enkelte grupper står også i fare for å lide sultedøden. Somalia har alltid vært utsatt for periodisk tørke. Noen områder rammes imidlertid hardere enn andre. I 2001/2002 er det særlig regionene i sørøst mot Kenya og Etiopia (Gedo og Bakool) som har blitt hardest rammet. Periodiske kamphandlinger i områdene har ikke gjort saken bedre. Ifølge FN kan så mange som 200 000 mennesker stå i fare for ikke å få nok mat.

Tørke kan også få store konsekvenser for landets økonomiske grunnlag. Ryggraden i Somalias økonomi er fortsatt husdyrhold, spesielt sauer, geiter og kameler. De største eksportinntektene kommer fra utførsel av levende dyr. Inntekten fra denne handelen har imidlertid gått drastisk ned som følge av at mange Gulf-stater har forbudt import av somaliske dyr. Man frykter at de skal bære med seg sykdommen Rift Valley fever, som kan overføres fra dyr til mennesker. Dette har særlig rammet Somaliland og Puntland og deres havnebyer Berbera og Bosaso. I sør er også eksport av bananer viktig. Som tidligere antydet, er overføringer av penger fra slektninger i utlandet et uhyre viktig innslag i økonomien i hele Somalia. Rundt 1 million eksilsomaliere (av en totalbefolkning på om lag 6 millioner) skal overføre så mye som 800 millioner dollar årlig til slektninger i hjemlandet. Av denne grunn ville det være katastrofalt om de uformelle overføringsorganisasjonene som al-Barakat, ikke skulle kunne fungere.

Truslene mot overføringsorganisasjonene har vært gjenstand for mye skriverier i de svært mange papir- og nettaviser som etter hvert har oppstått i de forskjellige områdene i Somalia – et underlig fenomen i et land med så høy grad av analfabetisme. Mange av avisene er riktignok kun små blekker med mer eller mindre propagandistiske uttalelser fra en bestemt politisk gruppe eller klan. Andre er mer seriøse og blir lest i nettutgaver, særlig av eksilsomalierne. Nyheter blir ellers formidlet av en rekke private og lokale radiostasjoner og etter hvert også TV-stasjoner. Noe av det som folk lytter mest til, er BBC Somali Service, selv om den etter sigende har blitt mindre objektiv de siste par årene. En årsak til dette skal være at nåværende leder for avdelingen er en nær slektning av TNGs leder Salad og derfor har en tendens til å fremme sistnevntes syn.

Fremtidsutsikter
Mange somaliere lever fortsatt i områder dominert av krigsherrer som ikke kvier seg for å bryte selv de mest fundamentale menneskerettigheter. TNG er neppe noen løsning. Gjennom massiv import av våpen er TNG i ferd med å bygge opp sin egen milits på linje med krigsherrene. Innførsel og smugling av våpen er og blir et hovedproblem i mange områder av Somalia. FN planlegger en fredskonferanse i Nairobi med TNG og grupperingene i Sør. Etter en rekke utsettelser er planen i skrivende stund at konferansen skal holdes i oktober 2002. På bakgrunn av tidligere erfaringer ville det imidlertid være overraskende om konferansen vil kunne føre til en stabilisering av områdene i sør.

Situasjonen ser lysere ut i de «uavhengige statene». Unntaket er Southwest som ser ut til å ha startet sin oppbygging på en særdeles tragisk måte. Puntland har neppe noen fordel av at Abdullahi Yusuf tviholder på makten. Situasjonen der er usikker, men det meste som er bygget opp i løpet av 90-tallet, består. Det store lyspunktet er utvilsomt Somaliland, som på egen hånd har overkommet interne stridigheter, og etterhvert har bygget opp en statsstruktur praktisk talt uten hjelp utenfra. Neste korsvei er presidentvalget i januar 2003, der ni partier så langt har annonsert at de stiller kandidater.


Algerie Angola Benin Botswana Burkina Faso Burundi Kamerun Kapp Verde Den sentralafrikanske republikk Tsjad Komorene Kongo-Kinshasa Djibouti Egypt Ekvatorial-Guinea Eritrea Etiopia Gabon Gambia Ghana Guinea Guinea-Bissau Elfenbenskysten Kenya Lesotho Liberia Libya Madagaskar Malawi Mali Mauritania Mauritius Marokko Mosambik Namibia Niger Nigeria Kongo-Brazzaville Rwanda São Tomé og Príncipe Senegal Sierra Leone Somalia Sør-Afrika Sudan Sør-Sudan Swaziland Tanzania Togo Tunisia Uganda Vest-Sahara Zambia Zimbabwe
Algerie
Angola
Benin
Botswana
Burkina Faso
Burundi
Den sentralafrikanske republikk
Djibouti
Egypt
Ekvatorial-Guinea
Elfenbenskysten
Eritrea
Etiopia
Gabon
Gambia
Ghana
Guinea
Guinea-Bissau
Kamerun
Kapp Verde
Kenya
Komorene
Kongo-Brazzaville
Kongo-Kinshasa
Lesotho
Liberia
Libya
Madagaskar
Malawi
Mali
Marokko
Mauritania
Mauritius
Mosambik
Namibia
Niger
Nigeria
Rwanda
São Tomé og Príncipe
Senegal
Seychellene
Sierra Leone
Somalia
Sør-Afrika
Sør-Sudan
Sudan
Swaziland
Tanzania
Togo
Tsjad
Tunisia
Uganda
Vest-Sahara
Zambia
Zimbabwe