Afrika.no Meny

Landprofil 2002-2003

Sierra Leone

Den 14. mai 2002 gikk Sierra Leone til valg for første gang siden 1996. Valget var viktig, men mer som ett skritt i en fortsatt skjør fredsprosess, enn som tegn på at demokratiet har slått rot. Det er derfor viktig at FN-innsatsen ikke avsluttes for tidlig.

Algerie Angola Benin Botswana Burkina Faso Burundi Kamerun Kapp Verde Den sentralafrikanske republikk Tsjad Komorene Kongo-Kinshasa Djibouti Egypt Ekvatorial-Guinea Eritrea Etiopia Gabon Gambia Ghana Guinea Guinea-Bissau Elfenbenskysten Kenya Lesotho Liberia Libya Madagaskar Malawi Mali Mauritania Mauritius Marokko Mosambik Namibia Niger Nigeria Kongo-Brazzaville Rwanda São Tomé og Príncipe Senegal Sierra Leone Somalia Sør-Afrika Sudan Sør-Sudan Swaziland Tanzania Togo Tunisia Uganda Vest-Sahara Zambia Zimbabwe
Algerie
Angola
Benin
Botswana
Burkina Faso
Burundi
Den sentralafrikanske republikk
Djibouti
Egypt
Ekvatorial-Guinea
Elfenbenskysten
Eritrea
Etiopia
Gabon
Gambia
Ghana
Guinea
Guinea-Bissau
Kamerun
Kapp Verde
Kenya
Komorene
Kongo-Brazzaville
Kongo-Kinshasa
Lesotho
Liberia
Libya
Madagaskar
Malawi
Mali
Marokko
Mauritania
Mauritius
Mosambik
Namibia
Niger
Nigeria
Rwanda
São Tomé og Príncipe
Senegal
Seychellene
Sierra Leone
Somalia
Sør-Afrika
Sør-Sudan
Sudan
Swaziland
Tanzania
Togo
Tsjad
Tunisia
Uganda
Vest-Sahara
Zambia
Zimbabwe

Valget skulle markere slutten på over ti års borgerkrig. Det regjerende partiet Sierra Leone Peoples Party (SLPP) og  deres presidentkandidat, Achmed Tejan Kabbah fikk rundt 70 prosent av stemmene, og All People's Congress (APC) ble det nest største partiet med 22 prosent. Den tidligere opprørsbevegelsen Revolutionary United Front Party (RUF) fikk bare 2 prosents oppslutning. Inn i parlamentet kom også tidligere kuppmaker og RUF-allierte, Johnny Paul Koroma.

En politisk elite
De politiske partiene er hovedsaklig redskaper for konkurrerende politiske og økonomiske eliter. SLPP er primært et parti for og av Medne-folket, mens APC er et talerør for det nordlige Sierra Leone og Temne-folket. Konsekvensen er at korrupsjon snarere er regelen enn unntaket. Både korrupsjonen og stridighetene mellom de konkurrerende økonomiske eliter er spørsmål som den nye regjeringen nå må handtere. Achmed Kabbah prøvde å få bukt med korrupsjonen uten å lykkes i sin første periode som president (1996-2002), men den gang var forsøket kortvarig. Spørsmålet er om han har evne og vilje til å lykkes denne gangen. Denne gangen kan i alle fall ikke regjeringen skylde på borgerkrigen. Hvis freden holder, må SLPP vise landets innbyggere at partiets program er mer enn ren retorikk. I den sammenheng vil media i Sierra Leone spille en viktig rolle. Landet har på tross av tiår med autoritært styre, borgerkrig og et tilnærmet anarki, fortsatt en livlig og selvstendig presse. Journalister og redaktører i aviser som For de People og Concord Times har med livet som innsats drevet undersøkende journalistikk som har avdekket overgrep, maktmisbruk og korrupsjon.
    Den tidligere så mektig lederen av RUF, Foday Sankoh, sitter nå fengslet, og en rettssak mot ham er i gang. Ssaken dreier seg om hans rolle i uroligheter i Freetown i mai 2000, hvor hans livvakter skjøt mot mennesker som protesterte mot RUF og Sankoh. Det er ventet at Sankoh sammen med andre RUF-ledere som sitter i fengsel også vil bli stilt for den kommende FN-domstolen for Sierra Leone. Hvorvidt Sankoh i dag er mentalt frisk nok til å stilles for retten er imidlertid et åpent spørsmål. Samtidig kan det også stilles spørsmål om objektiviteten til FN-domstolen hvis den kun kommer til å tiltale tidligere RUF-ledere. Det har blitt begått store overgrep og grusomheter i Sierra Leone, ikke bare av RUF, men også personer høyt opp i SLPP.
    Det har også vært snakk om å opprette sannhetskommisjoner á la de sørafrikanske i Sierra Leone. Det internasjonale samfunn har imidlertid ikke vært videre interessert i denne delen av forsoningsarbeidet i Sierra Leone. Mange mennesker har tatt del i kamphandlinger og overgrep, og det er et stort behov for å få snakket ut om hva som har hendt.

Diamanter for de rike
Fra naturens side er Sierra Leone et av verdens rikeste land. Jorda er fruktbar, og landet har en av verdens største forekomster av diamanter. Diamantforekomstene har imidlertid ikke vært en velsignelse, men snarere en forbannelse. Inntektene fra diamantutvinningen har aldri kommet grasrotbefolkningen til gode, men har beriket en liten politisk og økonomisk elite.
    Til tross for enorme naturressurser er Sierra Leone regnet som et av verdens fattigste land. Landet har den laveste rangeringen av samtlige land som er med i UNDPs Human Development Index. Gjennomsnittlig levealder er 39 år. Bare 38 prosent av befolkningen kan lese og skrive, og bruttonasjonalprodukt (BNP) per capita er ikke større enn 490 amerikanske dollar. De mange årene med vanstyre, korrupsjon og borgerkrig har lagt økonomien i ruiner. På tross av borgerkrigens slutt smugles det fortsatt store mengder diamanter ut av landet. Disse finner ofte veien til Liberia og videre til Abidjan i Elfenbenskysten, før de sendes videre til Øst-Europa eller Midtøsten. Omsider dukker de opp med falske papirer i sentrum av den internasjonale diamanthandelen, Antwerpen i Belgia.
    Så langt har ikke regjeringen tatt noen seriøse skritt for å bringe denne handelen under nasjonal kontroll. Det er to årsaker til dette. For det første deltar byråkrater og politikere selv i denne handelen, og for det andre ligger de statlige institusjoner som skulle kunne hanskes med dette fortsatt radbrukket. Det finnes i skrivende stund ingen institusjonell struktur i Sierra Leone som har stor nok kapasitet til å organisere diamantutvinning og handel på en effektiv og gjennomsiktig måte. Den manglende evnen og viljen fra regjeringens side til å bygge opp en slik institusjonell struktur, fører til enda større mistillit i befolkningen til landets politiske klasse.

Det regionale konfliktbildet
Konflikten i Sierra Leone ble etter hvert som borgerkrigen bredde om seg en del av den liberiske borgerkrigen og tilsvarende. I dag er det relativt fredelig i Sierra Leone, men rett over grensen i Liberia har krigen igjen blusset opp. Tidligere opprørere og militssoldater fra Sierra Leone kjemper nå både for Liberias president, Charles Taylor, og for hans motstandere. Denne andre delen av den liberiske borgerkrigen kan fort igjen spre seg over til Sierra Leone, og hvis så skjer er det ikke utenkelig at også Guinea trekkes inn. Dette fordi regimet i Guinea støtter motstandere av Charles Taylor og tillater at de angriper Liberia fra baser i Guinea.

Fremtidsutsikter
Sierra Leone er mer fredelig i dag enn på mange år, men fallgruvene og utfordringene er mange. Korrupsjonen må tøyles, og de unge generasjoner, og spesielt de mange ungdommene som har deltatt i borgerkrigen, må få tilbake troen på samfunnet. De må bli overbevist om at det er andre veier til inntekt enn gjennom bruk av våpen. Dette innebærer at regjeringen er nødt til å se på bakgrunnen for krigen, og spesielt den sosiale urettferdigheten. Hvis man ikke tar opp slike spørsmål til seriøs diskusjon er det ikke umulig at en av verdens største FN-operasjoner har vært helt bortkastet.

*Morten Bøås er forsker ved Fafo AIS. Bøås har i flere år arbeidet med borgerkrig og konflikt i Vest- og Sentral Afrika. Han har nylig gitt ut boken Internasjonal Politikk og Utenrikspolitikk i Afrika sør for Sahara sammen med Karin Dokken.


Algerie Angola Benin Botswana Burkina Faso Burundi Kamerun Kapp Verde Den sentralafrikanske republikk Tsjad Komorene Kongo-Kinshasa Djibouti Egypt Ekvatorial-Guinea Eritrea Etiopia Gabon Gambia Ghana Guinea Guinea-Bissau Elfenbenskysten Kenya Lesotho Liberia Libya Madagaskar Malawi Mali Mauritania Mauritius Marokko Mosambik Namibia Niger Nigeria Kongo-Brazzaville Rwanda São Tomé og Príncipe Senegal Sierra Leone Somalia Sør-Afrika Sudan Sør-Sudan Swaziland Tanzania Togo Tunisia Uganda Vest-Sahara Zambia Zimbabwe
Algerie
Angola
Benin
Botswana
Burkina Faso
Burundi
Den sentralafrikanske republikk
Djibouti
Egypt
Ekvatorial-Guinea
Elfenbenskysten
Eritrea
Etiopia
Gabon
Gambia
Ghana
Guinea
Guinea-Bissau
Kamerun
Kapp Verde
Kenya
Komorene
Kongo-Brazzaville
Kongo-Kinshasa
Lesotho
Liberia
Libya
Madagaskar
Malawi
Mali
Marokko
Mauritania
Mauritius
Mosambik
Namibia
Niger
Nigeria
Rwanda
São Tomé og Príncipe
Senegal
Seychellene
Sierra Leone
Somalia
Sør-Afrika
Sør-Sudan
Sudan
Swaziland
Tanzania
Togo
Tsjad
Tunisia
Uganda
Vest-Sahara
Zambia
Zimbabwe