Afrika.no Meny

Landprofil 2000-2001

Senegal

To saker har preget Senegals politikk og diskusjon i de siste tre-fire årene: For det første konflikten i Casamance sør i landet, i grenseområdene mot Guinea Bissau. For det andre prosessene som førte til at Abdou Diouf og hans Parti Socialiste (PS) måtte gi fra seg makten til en koalisjon av opposisjonspartier etter et fritt og demokratiske valg.

Algerie Angola Benin Botswana Burkina Faso Burundi Kamerun Kapp Verde Den sentralafrikanske republikk Tsjad Komorene Kongo-Kinshasa Djibouti Egypt Ekvatorial-Guinea Eritrea Etiopia Gabon Gambia Ghana Guinea Guinea-Bissau Elfenbenskysten Kenya Lesotho Liberia Libya Madagaskar Malawi Mali Mauritania Mauritius Marokko Mosambik Namibia Niger Nigeria Kongo-Brazzaville Rwanda São Tomé og Príncipe Senegal Sierra Leone Somalia Sør-Afrika Sudan Sør-Sudan Swaziland Tanzania Togo Tunisia Uganda Vest-Sahara Zambia Zimbabwe
Algerie
Angola
Benin
Botswana
Burkina Faso
Burundi
Den sentralafrikanske republikk
Djibouti
Egypt
Ekvatorial-Guinea
Elfenbenskysten
Eritrea
Etiopia
Gabon
Gambia
Ghana
Guinea
Guinea-Bissau
Kamerun
Kapp Verde
Kenya
Komorene
Kongo-Brazzaville
Kongo-Kinshasa
Lesotho
Liberia
Libya
Madagaskar
Malawi
Mali
Marokko
Mauritania
Mauritius
Mosambik
Namibia
Niger
Nigeria
Rwanda
São Tomé og Príncipe
Senegal
Seychellene
Sierra Leone
Somalia
Sør-Afrika
Sør-Sudan
Sudan
Swaziland
Tanzania
Togo
Tsjad
Tunisia
Uganda
Vest-Sahara
Zambia
Zimbabwe

I president - og parlamentsvalget 2000 ble President Abdou Diouf slått av Abdoulaye Wade. Før valget hadde Wade og Landing Savané blitt fengslet. Savané er leder for det tredje største opposisjonspartiet And-Jëf/Parti Africain pour la Démocratie et le Socialisme (AJ/PADS). Begge ble sluppet fri etter seks måneder, ikke minst på grunn av press fra befolkningen. Det var tydelig at de hadde blitt fengslet på bagrunn av falske anklager. Etter løslatelsen aksepterte Wade en ministerpost uten portefølje i Dioufs regjering, og det var en utbredt oppfatning at han var i ferd med å miste taket som opposisjonsleder. Men før valgkampen gikk han ut av regjeringen og sto fram som kandidat til presidentvalget for Parti Democratique Senegalaise (PDS).

Abdoulaye Wade og PDS seiret med sitt slagord sopi, som betyr forandring på språket wolof. Det senegalesiske folket – og særlig de unge – feiret seieren overalt. Mange så valgseieren som et tegn på at demokratiet hadde overlevd i Senegal.

Et vannskille

Parti Socialiste har spilt en svært dominerende rolle i Senegals politisk liv. Mellom det svært kontroversielle valget i 1993 og valget i 2000 har partiet vært utsatt for konstant press og massiv kritikk fra opposisjonen. Etter hvert har også opposisjonen innenfor partiet stått fram. I 1998 og 1999 brøt flere sentrale kritikere ut, dannet nye politiske partier og bidro til full splittelse i sosialistpartiet. Dette hjalp selvsagt til valgseieren og bidro til dannelsen av samlingsregjeringen med Wade som leder.

Sosialistpartiets dominerende rolle henger ikke minst sammen med dets evne til å oppnå støtte fra næringslivet så vel som fra de mektige marabout-lederne for de muslimske brorskapene og fra det katolske kirkesamfunnet. PDS har sterkest støtte fra de unge velgerne i de store byene. Valgseieren betyr trolig også en svekkelse av maraboutismen – de religiøse ledernes og brorskapenes grep om politikken. Flere framtidsrettede senegalesiske analytikere ser på dette som den mest positive effekten av valget på lengre sikt. Maraboutene utgjør en svært konservativ kraft.

Tilspissing av konflikt

Et militært mytteri i nabolandet i sør, Guinea-Bissau, medførte i 1998 en svært alvorlig vending i konflikten i Casamance. Innbyggerne i grenseområdet anerkjenner ikke de kolonialt opptrukne grensene. Senegal intervenerte og plasserte 2.000 soldater i landet for å støtte Guinea-Bissaus president Vieira.

Intervensjonen vakte stor motstand i Senegal. Det var riktignok mulig å forstå regjeringens behov for å sikre et Dakar-vennlig styresett i Guinea-Bissau. Vieras hovedmotstander – den bissauiske hærsjefen Ansumane Mane – var nemlig utpekt som hovedmann i våpentrafikken mellom de to landene. Denne trafikken var igjen begrunnet med det faktum at innbyggerne i området aldri hadde anerkjent grensene. Det ble imidlertid reist berettiget tvil om den offisielle versjonen av hendelsene.

Fredsavtaler og tilbaketrekking av de senegalesiske troppene har nå tilsynelatende skapt ro i forholdet til Guinea Bissau.

Samtidig er det også i 1999 etablert en pause og en fredsavtale i konflikten i Casamance. Diamacoune Senghor, leder for separatistbevegelsen Mouvement des forces démocratiques de la Casamance (MFDC), framholder at fredsavtalen er virkelig, i motsetning til tidligere avtaler. MFDC er nå villig til å gi opp kravet om selvstendighet mot at regjeringen i Dakar satser seriøst på økonomisk og sosial utvikling i Casamance. En av de viktigste begrunnelsene for selvstendighetskravet er nemlig sentralregjeringens mangeårige neglisjering av Sør-Senegal, et område med spesielle kulturelle og religiøse særtrekk som den muslimsk-dominerte sentralregjeringen ikke anerkjenner.

Sentralisering

Peanøttproduksjon var tidligere en sentral inntektskilde for landet. En alternativ satsing i jordbruket og på utviklingen av andre industrigrener har foreløpig ikke gitt ønsket virkning. Vestlig finansiert industri er konsentrert i Dakar-området. Strukturtilpassingsprogram har gått ut over helse og skoleverk, og Senegal har stor arbeidsløshet og stor uformell sektor. Tusenvis av mennesker fra landsbygden har strømmet inn til Dakar, særlig etter devalueringen av CFA-francen i 1994. De er synlige i hele sentrumsområdet, som formidlere av uformell handel og tjenester eller som tiggere.

Privatiseringen av en del statsbedrifter har skapt store problemer for elektrisitetsforsyning og kollektivtransporten, men har vært nokså vellykket for telekommunikasjon og vannforsyning. Andre positive trekk er å finne i landets kjemiindustri. Turismen er et annet lyspunkt. Årlig trekkes hundretusenvis av turister til landet.

Optimisme

Tilgang til helsetjenester er noe bedre enn i nabolandene, men fremdeles er det langt fram før situasjonen er tilfredsstillende. Malaria og diaré tar flest barneliv, og minst ett av ti barn dør før fylte fem år. Forventet levetid ved fødselen er 50 år. Av positive tiltak kan det nevnes at regjeringen søker å minske helseskader og dødelighet blant kvinner ved å forby omskjæring. Landet har også greid å holde hiv/aids-epidemien i sjakk.

65 prosent av barna går i grunnskolen, mens bare 16 prosent fortsetter på videregående skole. Bare noen få prosent tar høyere utdanning.

Stemningen i Senegal er for tiden preget av optimisme. Landet har mange dyktige intellektuelle og en relativt fri presse, noe som gir håp om at demokratiet skal overleve.


Algerie Angola Benin Botswana Burkina Faso Burundi Kamerun Kapp Verde Den sentralafrikanske republikk Tsjad Komorene Kongo-Kinshasa Djibouti Egypt Ekvatorial-Guinea Eritrea Etiopia Gabon Gambia Ghana Guinea Guinea-Bissau Elfenbenskysten Kenya Lesotho Liberia Libya Madagaskar Malawi Mali Mauritania Mauritius Marokko Mosambik Namibia Niger Nigeria Kongo-Brazzaville Rwanda São Tomé og Príncipe Senegal Sierra Leone Somalia Sør-Afrika Sudan Sør-Sudan Swaziland Tanzania Togo Tunisia Uganda Vest-Sahara Zambia Zimbabwe
Algerie
Angola
Benin
Botswana
Burkina Faso
Burundi
Den sentralafrikanske republikk
Djibouti
Egypt
Ekvatorial-Guinea
Elfenbenskysten
Eritrea
Etiopia
Gabon
Gambia
Ghana
Guinea
Guinea-Bissau
Kamerun
Kapp Verde
Kenya
Komorene
Kongo-Brazzaville
Kongo-Kinshasa
Lesotho
Liberia
Libya
Madagaskar
Malawi
Mali
Marokko
Mauritania
Mauritius
Mosambik
Namibia
Niger
Nigeria
Rwanda
São Tomé og Príncipe
Senegal
Seychellene
Sierra Leone
Somalia
Sør-Afrika
Sør-Sudan
Sudan
Swaziland
Tanzania
Togo
Tsjad
Tunisia
Uganda
Vest-Sahara
Zambia
Zimbabwe