Afrika.no Meny

Landprofil 2012-2013

Sør-Afrika

2012 startet med hundreårsjubileet for Afrikas første frigjøringsbevegelse, sørafrikanske ANC, men endte som Sør-Afrikas mest turbulente år siden 1994. Økonomisk optimisme er snudd til bekymring som følge av en omfattende streikebølge. Streikene er uttrykk for en økende frustrasjon over manglende velferdsutvikling, som ulmer under og over bakken.

Algerie Angola Benin Botswana Burkina Faso Burundi Kamerun Kapp Verde Den sentralafrikanske republikk Tsjad Komorene Kongo-Kinshasa Djibouti Egypt Ekvatorial-Guinea Eritrea Etiopia Gabon Gambia Ghana Guinea Guinea-Bissau Elfenbenskysten Kenya Lesotho Liberia Libya Madagaskar Malawi Mali Mauritania Mauritius Marokko Mosambik Namibia Niger Nigeria Kongo-Brazzaville Rwanda São Tomé og Príncipe Senegal Sierra Leone Somalia Sør-Afrika Sudan Sør-Sudan Swaziland Tanzania Togo Tunisia Uganda Vest-Sahara Zambia Zimbabwe
Algerie
Angola
Benin
Botswana
Burkina Faso
Burundi
Den sentralafrikanske republikk
Djibouti
Egypt
Ekvatorial-Guinea
Elfenbenskysten
Eritrea
Etiopia
Gabon
Gambia
Ghana
Guinea
Guinea-Bissau
Kamerun
Kapp Verde
Kenya
Komorene
Kongo-Brazzaville
Kongo-Kinshasa
Lesotho
Liberia
Libya
Madagaskar
Malawi
Mali
Marokko
Mauritania
Mauritius
Mosambik
Namibia
Niger
Nigeria
Rwanda
São Tomé og Príncipe
Senegal
Seychellene
Sierra Leone
Somalia
Sør-Afrika
Sør-Sudan
Sudan
Swaziland
Tanzania
Togo
Tsjad
Tunisia
Uganda
Vest-Sahara
Zambia
Zimbabwe

Det vanskelige året startet under hundreårsjubileet for stiftelsen av Den afrikanske nasjonalkongressen (ANC) i Bloemfontein i januar, da mye oppmerksomhet ble stjålet av konflikten mellom ANC og lederen av ANCs ungdomsparti, Julius Malema. Etter en rekke kontroversielle opptredener og politiske utspill ble Malema ekskludert for ikke å ha fulgt partiets disiplinære og etiske retningslinjer. Malema kom igjen i medienes søkelys da han forsøkte å bruke de tragiske hendelsene under gruvestreiken i Marikana i august til å styrke sin politiske posisjon. Det var neppe helt tilfeldig at det ble tatt ut en formell anklage mot Malema for omfattende korrupsjon kort tid etter disse utspillene.

Tragedien ved Lonmin-gruven i Marikana, der politiet drepte 34 streikende gruvearbeidere, handler om langt mer enn statlig vold og politibrutalitet, selv om det er alvorlig nok. Det handler om manglende ansvarliggjøring av globale selskaper og om en gruveindustri som fremdeles drives på skuldrene av grovt utnyttet arbeidskraft. Det handler også om nære bånd mellom en økonomisk og politisk elite i det nye Sør-Afrika og om fraksjonering og maktkamp i landets politiske maktkorridorer. Ikke minst handler det om en økende mistillit mellom grasrot og lederskap i fagbevegelsen så vel som i ANC, og en dyp frustrasjon som ulmer blant arbeidere og i fattige lokalsamfunn.

Maktkamp og populisme
President Jacob Zuma kom til makten i 2007 med støtte fra ungdomspartiet og fagbevegelsen. Hans posisjon er svekket, og før ANCs landsmøte i Mangaung i desember 2012 var det usikkert om han ville ha tilstrekkelig støtte til å bli valgt for en ny periode. Kontroversene rundt Julius Malema må ses i sammenheng med en intens maktkamp i forkant av landsmøtet, selv om mange mente Malema fikk mer oppmerksomhet enn han fortjener. Kgalema Motlanthe var Zumas utfordrer, og hans kandidatur ble fremmet blant annet av ungdomspartiet. Zuma gikk imidlertid seirende ut av maktkampen.

Fagbevegelsen er splittet i synet på Zuma og regjeringens politikk. Deler av Congress of South African Trade Unions (COSATU) er skuffet over at den radikale linjen fra ANC-landsmøtet i 2007 ikke er fulgt opp. Regjeringen har ikke gjennomført vedtak om å forby bemanningsbyråer, og har ikke gjort nok for å skape nye arbeidsplasser. Mens COSATU-president Sdumo Dlamini får kritikk for å være ettergivende i forhold til Zumas administrasjon, har generalsekretær Zwelinzima Vavi gått fra å være Zuma-tilhenger til å bli en av hans argeste kritikere. Denne spenningen i COSATU hindret likevel ikke at begge ble gjenvalgt uten opponenter på den siste kongressen. Men det har i etterkant vært rapportert om misnøye med Dlaminis støtte til Zuma.

En revitalisering av utviklingsstaten
Velfungerende institusjoner, et stabilt styresett og relativt god økonomi har gjort Sør-Afrika til et attraktivt land for utenlandske, inkludert norske, investeringer. En økende sammenblanding av partiets og statens interesser er likevel en dypt problematisk utvikling. Landet har vært rystet av flere korrupsjonssaker der sentrale ledere og regjeringsmedlemmer har vært innblandet. Investorers tillit til landet har dessuten fått seg en alvorlig knekk etter at store deler av gruveindustrien ble lammet av streiker høsten 2012. Dette kan få store ringvirkninger i Sør-Afrikas økonomi.

Den sørafrikanske presidenten har flere ganger vist beundring for Kinas statssentrerte utviklingsmodell. Det er ikke sikkert den kinesiske modellen er den beste løsningen, men uttalelsene signaliserer en aktiv statlig rolle i den økonomiske utviklingen. ANC har lagt vekt på investeringer i infrastruktur, helse og utdanning, og har økt budsjettene til velferdsordninger for de fattige. Det er likevel ikke noe klart brudd med en liberal økonomisk politikk, noe som også har bidratt til fagbevegelsens økende misnøyen med myndighetene. Investeringer i infrastrukturprosjekter kritiseres dessuten for å fokusere på behovene til den urbane middelklassen og eliten, på bekostning av de fattige i byenes randsoner.

Selv om den økonomiske veksten har vært positiv og andelen som lever i absolutt fattigdom har gått ned fortsetter den sosioøkonomiske ulikheten å øke. Vekstprognosene er langt lavere enn det analytikere mener er nødvendig for at Sør-Afrika skal nå sine velferds- og fordelingsmål. Den offisielle arbeidsledigheten var fremdeles på 23,9 prosent i 2011, så en av de største utfordringene er å etablere nye trygge arbeidsplasser. Staten har innført noen viktige velferdsytelser som barnetrygd og pensjon, men de sliter med å realisere løftene om tilstrekkelige sosiale tjenester for alle.

Lokalvalgene 2011
En undersøkelse fra Institutt for demokrati i Sør-Afrika (IDASA) viser at tilfredsheten med lokale myndigheter har falt dramatisk, fra 36,9 prosent i 2006 til 11 prosent i 2010. Noen av forklaringene på at lokaldemokratiet opplever en legitimitetskrise er korrupsjon, dårlig fungerende lokale institusjoner og manglende deltakelse. ANC mistet noe støtte ved lokalvalget, men det er vanskelig å si om dette er uttrykk for et langsiktig skifte i maktforholdet mellom partiene. Richard Calland skriver i avisen Mail and Guardian at tallene kunne tolkes som et mulig fundamentalt skifte der det største opposisjonspartiet, Den demokratiske alliansen (DA), vokser videre. Men han påpeker også at sementeringen av raseidentiteter som styrende for valg av parti tyder på at valget fulgte gamle mønstre: ANC klarte ikke å befeste sin stilling hos hvite og fargede, mens DA slet med å få støtte i den svarte arbeiderklassen.

Sivile rettigheter under press
Sør-Afrika har de siste årene opplevd et økende press på medienes frie rolle. Sentrale politikere har ved flere anledninger gått rettens vei for å hindre potensielt korrumperende nyhetsoppslag. Regjeringen ønsker å gå inn med flere reguleringer, og i 2011 skapte det kontroversielle lovforslaget Protection of State Information Bill debatt om ytringsfrihetens kår i landet. Regjeringen mente forslaget balanserte behovet for å beskytte rikets sikkerhet med nødvendig grad av ytringsfrihet, mens kritikere så det som et alvorlig angrep på sivile rettigheter der tilgang til informasjon, som er nødvendig for å kunne holde myndighetene ansvarlige, ville begrenses kraftig. Det ble også foreslått at personer kunne straffes med inntil 25 års fengsel for å avgi eller avsløre gradert informasjon, noe som ville stille varslere og journalister i en svært utsatt posisjon. Sivilsamfunnet mobiliserte brede protester mot forslaget, koordinert i kampanjen Right2Know. Det er gjort en del endringer til det bedre etter at lovforslaget først ble fremmet, men det er i skrivende stund uklart når et endelig lovforslag vil bli behandlet.


Algerie Angola Benin Botswana Burkina Faso Burundi Kamerun Kapp Verde Den sentralafrikanske republikk Tsjad Komorene Kongo-Kinshasa Djibouti Egypt Ekvatorial-Guinea Eritrea Etiopia Gabon Gambia Ghana Guinea Guinea-Bissau Elfenbenskysten Kenya Lesotho Liberia Libya Madagaskar Malawi Mali Mauritania Mauritius Marokko Mosambik Namibia Niger Nigeria Kongo-Brazzaville Rwanda São Tomé og Príncipe Senegal Sierra Leone Somalia Sør-Afrika Sudan Sør-Sudan Swaziland Tanzania Togo Tunisia Uganda Vest-Sahara Zambia Zimbabwe
Algerie
Angola
Benin
Botswana
Burkina Faso
Burundi
Den sentralafrikanske republikk
Djibouti
Egypt
Ekvatorial-Guinea
Elfenbenskysten
Eritrea
Etiopia
Gabon
Gambia
Ghana
Guinea
Guinea-Bissau
Kamerun
Kapp Verde
Kenya
Komorene
Kongo-Brazzaville
Kongo-Kinshasa
Lesotho
Liberia
Libya
Madagaskar
Malawi
Mali
Marokko
Mauritania
Mauritius
Mosambik
Namibia
Niger
Nigeria
Rwanda
São Tomé og Príncipe
Senegal
Seychellene
Sierra Leone
Somalia
Sør-Afrika
Sør-Sudan
Sudan
Swaziland
Tanzania
Togo
Tsjad
Tunisia
Uganda
Vest-Sahara
Zambia
Zimbabwe