Afrika.no Meny

Landprofil 2008-2009

Sør-Afrika

Politiske konflikter, energikrise og konsekvensene av globale nedgangstider har preget nyhetsbildet i Sør-Afrika. Samtidig går forberedelsene til fotball-VM i 2010 fremover for fullt, med bygging av nye stadioner og forbedringer av infrastruktur. Vil landet kunne samle seg rundt en av sine nasjonalidretter ett år etter det som kan bli et politisk vanskelig nasjonalvalg i 2009?

Algerie Angola Benin Botswana Burkina Faso Burundi Kamerun Kapp Verde Den sentralafrikanske republikk Tsjad Komorene Kongo-Kinshasa Djibouti Egypt Ekvatorial-Guinea Eritrea Etiopia Gabon Gambia Ghana Guinea Guinea-Bissau Elfenbenskysten Kenya Lesotho Liberia Libya Madagaskar Malawi Mali Mauritania Mauritius Marokko Mosambik Namibia Niger Nigeria Kongo-Brazzaville Rwanda São Tomé og Príncipe Senegal Sierra Leone Somalia Sør-Afrika Sudan Sør-Sudan Swaziland Tanzania Togo Tunisia Uganda Vest-Sahara Zambia Zimbabwe
Algerie
Angola
Benin
Botswana
Burkina Faso
Burundi
Den sentralafrikanske republikk
Djibouti
Egypt
Ekvatorial-Guinea
Elfenbenskysten
Eritrea
Etiopia
Gabon
Gambia
Ghana
Guinea
Guinea-Bissau
Kamerun
Kapp Verde
Kenya
Komorene
Kongo-Brazzaville
Kongo-Kinshasa
Lesotho
Liberia
Libya
Madagaskar
Malawi
Mali
Marokko
Mauritania
Mauritius
Mosambik
Namibia
Niger
Nigeria
Rwanda
São Tomé og Príncipe
Senegal
Seychellene
Sierra Leone
Somalia
Sør-Afrika
Sør-Sudan
Sudan
Swaziland
Tanzania
Togo
Tsjad
Tunisia
Uganda
Vest-Sahara
Zambia
Zimbabwe

Sør-Afrika har vært gjennom en svært turbulent periode sosialt, økonomisk og politisk, som kulminerte i Thabo Mbekis avgang som president 22. september 2008. Samtidig nærmer fotball-VM seg med stormskritt, et arrangement som kan ta fokuset noe vekk fra interne konflikter og økonomiske nedgangstider. Voldsbølgen våren 2008 fortalte likevel sørafrikanerne og resten av verden at de underliggende spenningene og store sosiale utfordringene landet står overfor, ikke kan forbli uløst.

Sør-Afrika har opplevd en jevn økonomisk vekst de siste årene. Til tross for fortsatt stor sosioøkonomisk ulikhet, har det vokst frem en stadig sterkere svart middelklasse. Flere svarte flytter inn i bedrestilte nabolag, og townshiper som Soweto, den største i landet, opplever en boligboom i enkelte områder. Samtidig er sørafrikanere, også store deler av middelklassen, sårbare for økonomiske svingninger og stagnasjon, noe man ikke minst har sett i kjølvannet av den globale krisen i 2008. Økte priser på olje og mat har skapt problemer både for middelklassen og ikke minst for millioner av fattige.

Sør-Afrikas økonomiske utvikling har også blitt svekket av energikrise og kutt i strømforsyningen. Det er særlig gruvedriften som har fått problemer. Veksten for 2008 ser ut til å bli godt under 5 prosent. Det er fortsatt en anselig vekst, men langt lavere enn forventet.

Spillet om ANCs sjel
I 2008 avholdt ANC sin nasjonalkongress i Polokwane. Møtet var preget av sterke politiske spenninger. Den kontroversielle politikeren Jacob Zuma, som ble sparket som landets visepresident i 2005 på grunn av anklager om korrupsjon, stilte til valg som ny ANC-leder. Thabo Mbeki, president og ANC-leder, valgte å stille til gjenvalg for en tredje periode, til tross for at han da ikke kunne være partiets presidentkandidat ved de kommende valgene, fordi man kun kan sitte i to perioder.

Beslutningen om gjenvalg gjenspeiler at Mbeki-fløyen ikke hadde klart å finne en samlende arvtager som kunne være et reelt alternativ til Zuma. Mbeki hadde samtidig mistet mye popularitet, og ble oppfattet som en leder som hadde liten kontakt med det som beveger seg i det sørafrikanske samfunnet.

Han sto dermed i sterk kontrast til Zuma, som er en populær og karismatisk politiker med sterk støtte i fagbevegelsen COSATU, i ungdomsorganisasjonen ANC Youth League og i kommunistpartiet SACP. Samtidig hang korrupsjonsanklagene som en mørk sky over Zuma, selv om retten avviste tiltalen som ble reist mot ham i 2005.

Partidemokrati
Ledervalget var en kamp mellom elite og partimedlemmer, mellom høyrefløy og venstrefløy i partiet. Jacob Zuma vant avstemningen, og mange Mbeki-allierte mistet sine posisjoner i det nasjonale lederskapet. De politiske spenningene som kom til overflaten under kongressen hadde ulmet lenge. Likevel viste kongressen at ANC fremdeles har et fungerende organisasjonsdemokrati. Til tross for anklagene mot Zuma og kontroversene rundt ham, var Zuma grasrotas kandidat, med liten støtte i den politiske eliten. Eliten klarte likevel ikke å hindre at Zuma ble valgt, og med et større flertall enn forventet.

Kort tid etter ANC-kongressen gjenopptok påtalemyndigheten korrupsjonstiltalen mot Zuma. En eventuell dom ville hindre ham fra å bli valgt til president, og støttespillerne mente Zuma var utsatt for et politisk komplott. Korrupsjonssaken fikk en foreløpig avklaring 12. september 2008, da retten støttet Zuma i at saken måtte avvises fordi påtalemyndigheten ikke hadde gitt ham anledning til å uttale seg før det ble reist ny tiltale. Dommeren antydet også at det kunne være politiske motiver bak beslutningen om å reise ny tiltale, og ga dermed Zuma-tilhengerne delvis rett i sine konspirasjonsbeskyldninger.

Den nye ANC-ledelsen satte deretter i gang en prosess for å få Mbeki fjernet som president, som endte med at Mbeki kunngjorde sin avgang etter at et enstemmig sentralstyre uttalte at de ønsket ham fjernet. Viseformann i ANC, Kgalema Motlanthe, ble utpekt til Mbekis etterfølger, frem til det skal holdes valg til ny nasjonalforsamling en gang i 2009.

Uavklart
Spørsmålet om Zumas skyld forblir uavklart, og de politiske spenningene som har utviklet seg gjør det vanskelig å reise ny tiltale innen rimelig tid. Noen mener at den største taperen i kontroversen rundt Zuma er rettssystemet selv.

Domsavsigelsen viser vel at Zuma-tilhengernes frykt for en partisk rettssak var ubegrunnet. Men dommerens hint om at det var politisk innblanding som førte til påtalemyndighetens gjenopptagelse, sammen med de gjensidige beskyldningene som har haglet fra Mbeki- og Zumafløyene, viser at presset på rettsystemet har vært enormt fra begge sider.

Flere argumenterer nå for at man må finne et politisk kompromiss for å håndtere anklagene mot mannen som skal bli Sør-Afrikas nye president, selv om det egentlig er en sak for rettsystemet.

Angrep mot innvandrere
11. mai 2008 ble innvandrere fra Malawi, Mozambik og Zimbabwe angrepet i bydelen Alexandria i Johannesburg. Episoden ble starten på en voldsbølge som spredte seg som ild i tørt gress. Da gemyttene roet seg, var anslagsvis 56 mennesker drept og 40.000 mennesker drevet fra hjemmene sine. Mange ble innlosjert i moskeer, kirker og samfunnshus, og flyktningleire ble satt opp i Johannesburg og Cape Town.

Sørafrikanske politikere og resten av verden reagerte med sjokk og vantro, og erkebiskop Desmond Tutu ba folket tenke på hvordan nabolandene ga beskyttelse til sørafrikanere på flukt fra apartheidregimet den gang de trengte det. Selv om man ikke kunne forutse voldsbølgen, var likevel ikke angrepene så overraskende. Det har lenge ulmet mellom sørafrikanere og innvandrere, og i 2006 ble 40 somaliere drept i Western Cape i løpet av ca to måneder.

Feilslått innvandringspolitikk
Angrepene som skjedde våren 2008 er delvis et resultat av stor ulikhet, fattigdom og fremmedfrykt. Men noe av forklaringen ligger også lenger tilbake og har røtter i apartheid og nasjonsbyggingsprosjektet på 1990-tallet. Apartheids viktigste våpen var å konstruere skiller. Det var derfor viktig å bygge nasjonalt fellesskap. Samtidig skapte kanskje ideen om Regnbuenasjonen et bilde av sørafrikanere som samlet i sin forskjellighet internt, men også som noe som var annerledes enn Afrika for øvrig.

Foreløpige rapporter viser at der det fantes sterke lokale organisasjoner, klarte man å minske volden og i noen tilfeller hindre angrepene. Men Sør-Afrika har en lang vei å gå for å gjøre noe med de grunnleggende sosioøkonomiske utfordringene, samtidig som det kreves holdningsendrende arbeid for å få bukt med den utbredte fremmedfrykten.

Sør-Afrika må se på egen innvandrings- og flyktningpolitikk, som er feilslått. Det må ryddes opp i behandlingen av asylsøknader, som i dag tar lang tid og gjør at mange ikke får den beskyttelsen og de rettighetene de har krav på.


Algerie Angola Benin Botswana Burkina Faso Burundi Kamerun Kapp Verde Den sentralafrikanske republikk Tsjad Komorene Kongo-Kinshasa Djibouti Egypt Ekvatorial-Guinea Eritrea Etiopia Gabon Gambia Ghana Guinea Guinea-Bissau Elfenbenskysten Kenya Lesotho Liberia Libya Madagaskar Malawi Mali Mauritania Mauritius Marokko Mosambik Namibia Niger Nigeria Kongo-Brazzaville Rwanda São Tomé og Príncipe Senegal Sierra Leone Somalia Sør-Afrika Sudan Sør-Sudan Swaziland Tanzania Togo Tunisia Uganda Vest-Sahara Zambia Zimbabwe
Algerie
Angola
Benin
Botswana
Burkina Faso
Burundi
Den sentralafrikanske republikk
Djibouti
Egypt
Ekvatorial-Guinea
Elfenbenskysten
Eritrea
Etiopia
Gabon
Gambia
Ghana
Guinea
Guinea-Bissau
Kamerun
Kapp Verde
Kenya
Komorene
Kongo-Brazzaville
Kongo-Kinshasa
Lesotho
Liberia
Libya
Madagaskar
Malawi
Mali
Marokko
Mauritania
Mauritius
Mosambik
Namibia
Niger
Nigeria
Rwanda
São Tomé og Príncipe
Senegal
Seychellene
Sierra Leone
Somalia
Sør-Afrika
Sør-Sudan
Sudan
Swaziland
Tanzania
Togo
Tsjad
Tunisia
Uganda
Vest-Sahara
Zambia
Zimbabwe