Afrika.no Meny

Landprofil 2006-2007

Sør-Afrika

I 2004 feiret Sør-Afrika ti år med demokrati. Til tross for jevn økonomisk vekst, står utfordringene i kø. Mange sørafrikanere lever fremdeles i fattigdom. Landet er rystet av korrupsjonsskandaler som har avslørt splittelser i ANC. Landet vil på ny komme i rampelyset som vertskap for fotball-VM 2010.

Algerie Angola Benin Botswana Burkina Faso Burundi Kamerun Kapp Verde Den sentralafrikanske republikk Tsjad Komorene Kongo-Kinshasa Djibouti Egypt Ekvatorial-Guinea Eritrea Etiopia Gabon Gambia Ghana Guinea Guinea-Bissau Elfenbenskysten Kenya Lesotho Liberia Libya Madagaskar Malawi Mali Mauritania Mauritius Marokko Mosambik Namibia Niger Nigeria Kongo-Brazzaville Rwanda São Tomé og Príncipe Senegal Sierra Leone Somalia Sør-Afrika Sudan Sør-Sudan Swaziland Tanzania Togo Tunisia Uganda Vest-Sahara Zambia Zimbabwe
Algerie
Angola
Benin
Botswana
Burkina Faso
Burundi
Den sentralafrikanske republikk
Djibouti
Egypt
Ekvatorial-Guinea
Elfenbenskysten
Eritrea
Etiopia
Gabon
Gambia
Ghana
Guinea
Guinea-Bissau
Kamerun
Kapp Verde
Kenya
Komorene
Kongo-Brazzaville
Kongo-Kinshasa
Lesotho
Liberia
Libya
Madagaskar
Malawi
Mali
Marokko
Mauritania
Mauritius
Mosambik
Namibia
Niger
Nigeria
Rwanda
São Tomé og Príncipe
Senegal
Seychellene
Sierra Leone
Somalia
Sør-Afrika
Sør-Sudan
Sudan
Swaziland
Tanzania
Togo
Tsjad
Tunisia
Uganda
Vest-Sahara
Zambia
Zimbabwe

Den tidligere frigjøringsbevegelsen African National Congress (ANC) har styrt Sør-Afrika siden de første frie valgene i 1994. Partiet har et samarbeid med kommunistpartiet og fagbevegelsen i en trepartiallianse. Siden 1996 har ANC-regjeringen ført en nyliberal økonomisk politikk, som fikk store negative konsekvenser og ble møtt med folkelig motstand. Ideer om deltagende demokrati og statlig intervensjon i økonomien ble erstattet av verdensbankinspirerte økonomiske reformer som bidro til privatisering av offentlig tjenesteyting og økt ulikhet. Dette har skapt spenninger i alliansen og i ANC.

Men bildet er ikke bare dystert. Landet har en økende middelklasse blant den svarte befolkningen, og flere får muligheter til jobb og utdanning. Den økonomiske veksten nærmer seg målet om seks prosent årlig økning i BNP, og veksten har gitt økte investeringer i offentlige tjenester og infrastruktur. Arbeidsledigheten har gått ned, men veksten skjer hovedsakelig i servicenæringen og innenfor sektorer som krever faglært arbeidskraft. Dette ekskluderer mange fra det formelle arbeidsmarkedet.

Skandaler og splittelser
Flere skandaler rundt den populære politikeren og visepresident Jacob Zuma har satt ANC og alliansepartnerne på en ny prøve. I 2005 ble det rullet opp en korrupsjonssak mot forretningsmannen Shabir Shaik. Dommen mot Shaik slo fast at Zuma hadde vært involvert i et korrupt forhold til forretningsmannen. Zuma ble sparket som landets visepresident, men beholdt sin stilling som visepresident i ANC. Senere ble Zuma tiltalt for voldtekt av datteren til en familievenn og ble suspendert fra stillingen i ANC. Han ble gjeninnsatt i denne stillingen da han ble frikjent for voldtektsanklagen.
 
Rettssaken skapte likevel store bølger. Zuma har en sterk posisjon blant grasrota i ANC og i fagbevegelsen. Nesten alle så på Zuma som Mbekis arvtager, men ryktet om Zumas politiske død kan vise seg å være overdrevet. Flere sentrale miljøer jobber for å revitalisere Zumas kandidatur som Mbekis etterfølger. Debatten vil prege sørafrikansk politikk frem mot president og parlamentsvalget i 2009.

Mbekis ettermæle sikres
ANC fikk et overveldende flertall ved nasjonalvalget i 2004. Det største opposisjonspartiet Democratic Alliance (DA) fikk større oppslutning enn i 1999, men det eksisterer ikke noe reelt politisk alternativ til ANC som regjeringsparti. Zuma-sakene har eksponert en økende spenning mellom grasrot og elite i partiet, som på sikt kan bety at det vil vokse frem politiske alternativer. Men foreløpig nyter ANC sterk legitimitet. 
 
Thabo Mbeki jobber for å sikre sitt ettermæle på det innenrikspolitiske og utenrikspolitiske plan. Mbeki innledet sin siste presidentperiode med å sette klare mål for tjenesteyting, og han har fokusert på å styrke lokale myndigheters kapasitet. Han har tatt en aktiv rolle som fredsmegler i flere av Afrikas konflikter. Samtidig blir han også kritisert for å være mer opptatt av å løse problemer utenfor Sør-Afrika, og for ikke å ta klar avstand fra Mugabes regime i Zimbabwe. De siste årene har Mbeki også fått kritikk for at han samler for mye politisk makt i presidentembetet på bekostning av parlamentet.

Sosiale bevegelser
Da Sør-Afrika introduserte en nyliberal økonomisk politikk i 1996, fikk det store negative sosiale konsekvenser. Dette har gitt grobunn for nye sosiale bevegelser, som mobiliserer rundt mangel på og privatisering av vann og elektrisitet, boligmangel og utkastelser. Noen av de viktigste bevegelsene er Anti-Privatisation Forum (APF), Anti-eviction Campaign (AEC) og Treatment Action Campaign (TAC). Bevegelsene har oppnådd mye. Men interne splittelser om strategivalg har skapt problemer, spesielt om hvordan man skal forholde seg til staten, det partipolitiske systemet, ANC og fagbevegelsen.
 
I 2005 opplevde Sør-Afrika en ny bølge protester. Disse protestene gjenspeilte delvis noe nytt, og var ikke direkte knyttet til de radikale sosiale bevegelsene mot privatisering. Protestene har hovedsakelig rettet seg mot lokalstaten og lokale politikere. Lokalstaten er pålagt en helt sentral oppgave i å realisere rettferdig fordeling og deltakende demokrati, men sliter med å oppfylle disse rollene.
 
Folk er frustrerte over manglende tjenesteyting og tomme løfter. Myndighetene møtte flere av protestene med gummikuler og tåregass, og bilder fra protestene minnet om scener fra kampen mot apartheid. Myndighetene innrømmet senere at de hadde et problem, men dette ble definert som et ”kommunikasjonsproblem” heller enn et problem i regjeringens overordnede politikk.

Lokalvalget 2006
Lokalvalget 1. mars 2006 markerte slutten på en historisk epoke, da det tidligere apartheidpartiet National Party (omdøpt til New National Party) sluttet å eksistere. Partiet trakk seg ut av alliansepartiet DA i 2001 og dannet allianse med ANC. Kort tid etter meldte mange sentrale medlemmer seg inn i ANC, og natt til valgdagen i mars 2006 la partiet ned seg selv.
 
Western Cape er den eneste provinsen der ANC har reell politisk opposisjon, og ble sett på som en prøvestein for ANC ved lokalvalget. I provinsen bor ca 48 prosent fargede, 19 prosent hvite og 31 prosent svarte, noe som betyr at spørsmål om rase preger politikken i større grad enn i andre provinser. Til sammenligning er den nasjonale fordelingen 79,4 prosent svarte, 9,3 prosent hvite, 8,8 prosent fargede og 2,5 prosent asiatisk opprinnelse. ANC har ikke klart å bygge opp et sterkt ståsted blant den fargede delen av befolkningen og tapte valget for DA.
 
Valgresultatet i Western Cape tyder på at NNP sine velgere ikke har blitt med på lasset etter at partiet meldte overgang til ANC. DA gjenvant i stedet kontrollen over kommunestyret i Cape Town med et knapt flertall, gjennom en allianse med flere småpartier. Dette har skapt spenninger i forhold til den ANC-kontrollerte provinsen og sentralstaten, noe som i verste fall kan hindre utvikling og fordeling av viktige ressurser der myndighetene er avhengig av samarbeid.
 
Lokale myndigheter har opplevd økt press som følge av den nyliberale økonomiske politikken og manglende ressurser til å løse den økte andelen oppgaver de pålegges. Misnøyen over manglende tjenesteyting har ført til en sterk mistillit til det lokale demokratiet. Valgdeltagelsen ved lokalvalg er lav sammenlignet med nasjonale valg, og lå på 48,4 prosent ved valget i 2006.

Boligkrise
I Cape Town begynte protestbølgen i 2005 delvis som spontane protester mot fordeling av boliger til ofre for en brann i en uformell bosetning som gjorde ca 12.000 mennesker hjemløse. Cape Town er i en boligkrise, som ble forsterket av brannen. Krisen blir forklart med skiftende politisk ledelse og sterke konflikter, kombinert med et ineffektivt byråkrati som stadig er under reorganisering.
 
Da myndighetene lanserte sitt flaggskip ("N2 Gateway") for å løse boligkrisen, ga den politiske ledelsen (ANC) signal om at ofrene fra brannen ville prioriteres. Dette ble møtt med sterke protester fra folk som har bodd i Cape Town i mange år, og som mente de ble forbigått av de hovedsakelig svarte nykommerne i byen. Mange har stått på venteliste for bolig i årevis, og flertallet av disse er fargede. Derfor ble de første protestene sett på som en konflikt mellom svarte og fargede. De politiske partiene spilte videre på dette og bidro til å rasifisere spørsmålet i forkant av lokalvalgene.
 
Det var de fattige selv som gjennom mobilisering på tvers av befolkningsgruppene, synliggjorde at dette ikke handlet om rase, men om fattigdom. Demonstrasjonene spredte seg og tok en mer generell form rundt krav om bedre tjenesteyting og boligutbygging. De etablerte sosiale bevegelsene som AEC spilte etter hvert en viktig rolle i forbindelse med protestbølgen, ved å bygge nettverk mellom lokale grupperinger. I forkant av lokalvalgene gikk AEC sammen med andre bevegelser og oppfordret folk til ikke å stemme under slagordet No land, No house, No vote.

Kampen mot hiv/aids
Det anslås at 21,5 prosent av Sør-Afrikas voksne befolkning lever med hiv/aids. Til tross for at myndighetene har begynt å dele ut medisiner, går prosessen svært tregt. Mange har ennå ikke tilgang til medisinsk behandling. Sentrale politikere har med jevne mellomrom gitt uttrykk for kontroversielle syn på hiv og aids, og rettsaken mot Zuma er den siste av flere slike uttalelser. Zuma uttalte at han visste at kvinnen han hadde ubeskyttet sex med var hiv-positiv, men at han ikke var redd for å bli smittet fordi han dusjet etterpå. Uttalelsen har satt sinnene i kok hos aktivister og bevegelser som Treatment Action Campaign, som hevder Zuma har satt kampen mot hiv og aids mange år tilbake. 
 
TAC er en av få nye sosiale bevegelser som har klart å etablere seg som en viktig politisk aktør både nasjonalt og lokalt. Organisasjonen er i dag den viktigste aktøren i kampen mot hiv/aids og har gjennom sitt arbeid bidratt til å endre landets politikk på dette området.

Vold mot kvinner en utfordring
Da Thabo Mbeki utpekte Phumzile Mlambo-Ngcuka til Zumas etterfølger som visepresident, ble det sett på som et viktig signal. Hun har vært en kontroversiell politiker, men hennes inntreden var likevel positiv sett fra et kjønnsperspektiv.
 
Til tross for det sterke fokuset på likestilling i den sørafrikanske konstitusjonen og politikk, er det langt igjen. Utfordringene ble aktualisert i løpet av voldtektssaken mot Zuma. Forsvarerne brettet ut kvinnens seksualhistorie og forsvarte Zumas handlinger med henvisning til kjønnsrollemønstre med røtter i zulukultur og identitet. Denne typen patriarkalske mønstre går igjen blant alle befolkningsgruppene i Sør-Afrika. Kampen for å endre disse holdningene fortsetter og er avgjørende for at visjonen om likestilling skal bli virkelighet.
 
Vold mot kvinner er et enormt problem. I 2004/05 ble det anmeldt over 55.000 voldtekter. Mørketallene er antakelig store, fordi mange voldtekter aldri blir rapportert. 40 prosent av voldtektene involverer barn, som ofte blir misbrukt av nære familiemedlemmer. En viktig oppgave for mange lokale organisasjoner handler nettopp om å kjempe mot vold mot kvinner og barn i lokalsamfunnene. Disse organisasjonene jobber ofte med svært begrensede midler og baserer seg helt på frivillig innsats. 

Fotball-VM i 2010?
Hele Sør-Afrika feiret da de ble utnevnt til vertsland for VM i fotball i 2010. Fotball er en av de store folkeidrettene i landet. Forberedelsene til mesterskapet er i gang, men ikke helt uten problemer. Et vellykket mesterskap vil bety mye for Sør-Afrika både økonomisk, politisk og sosialt. Sør-Afrika har kapasiteten som trengs for å arrangere mesterskapet, men må i løpet av fire år løse en rekke utfordringer. Landet forbereder en kraftig oppsving i offentlige investeringer i infrastruktur og transport, for at landet skal være klar til å ta i mot en hel fotballverden om fire år.

*Marianne Millstein er doktorgradsstipendiat i samfunnsgeografi ved Universitetet i Oslo hvor hun forsker på sosiale bevegelser, boligpolitikk og demokratisering i Cape Town, Sør-Afrika.


Algerie Angola Benin Botswana Burkina Faso Burundi Kamerun Kapp Verde Den sentralafrikanske republikk Tsjad Komorene Kongo-Kinshasa Djibouti Egypt Ekvatorial-Guinea Eritrea Etiopia Gabon Gambia Ghana Guinea Guinea-Bissau Elfenbenskysten Kenya Lesotho Liberia Libya Madagaskar Malawi Mali Mauritania Mauritius Marokko Mosambik Namibia Niger Nigeria Kongo-Brazzaville Rwanda São Tomé og Príncipe Senegal Sierra Leone Somalia Sør-Afrika Sudan Sør-Sudan Swaziland Tanzania Togo Tunisia Uganda Vest-Sahara Zambia Zimbabwe
Algerie
Angola
Benin
Botswana
Burkina Faso
Burundi
Den sentralafrikanske republikk
Djibouti
Egypt
Ekvatorial-Guinea
Elfenbenskysten
Eritrea
Etiopia
Gabon
Gambia
Ghana
Guinea
Guinea-Bissau
Kamerun
Kapp Verde
Kenya
Komorene
Kongo-Brazzaville
Kongo-Kinshasa
Lesotho
Liberia
Libya
Madagaskar
Malawi
Mali
Marokko
Mauritania
Mauritius
Mosambik
Namibia
Niger
Nigeria
Rwanda
São Tomé og Príncipe
Senegal
Seychellene
Sierra Leone
Somalia
Sør-Afrika
Sør-Sudan
Sudan
Swaziland
Tanzania
Togo
Tsjad
Tunisia
Uganda
Vest-Sahara
Zambia
Zimbabwe