Afrika.no Meny

Landprofil 2002-2003

Sør-Afrika

Selv om African National Congress (ANC) fremdeles sitter med en komfortabel majoritet i parlamentet etter siste valg (1999), har ANC-regjeringen store problemer med å innfri forventningene fra det svarte flertallet i landet. Gapet mellom rik og fattig synes endog å ha blitt større den siste tida. Foruten den økende ulikheten i samfunnet er den voksende hiv/aids- epidemien blant regjeringens største utfordringer. Så langt synes ikke myndighetene å ta hiv/aids--epidemien på alvor, med de katastrofale følger det kan få for den demografiske og økonomiske utviklingen i landet.

Algerie Angola Benin Botswana Burkina Faso Burundi Kamerun Kapp Verde Den sentralafrikanske republikk Tsjad Komorene Kongo-Kinshasa Djibouti Egypt Ekvatorial-Guinea Eritrea Etiopia Gabon Gambia Ghana Guinea Guinea-Bissau Elfenbenskysten Kenya Lesotho Liberia Libya Madagaskar Malawi Mali Mauritania Mauritius Marokko Mosambik Namibia Niger Nigeria Kongo-Brazzaville Rwanda São Tomé og Príncipe Senegal Sierra Leone Somalia Sør-Afrika Sudan Sør-Sudan Swaziland Tanzania Togo Tunisia Uganda Vest-Sahara Zambia Zimbabwe
Algerie
Angola
Benin
Botswana
Burkina Faso
Burundi
Den sentralafrikanske republikk
Djibouti
Egypt
Ekvatorial-Guinea
Elfenbenskysten
Eritrea
Etiopia
Gabon
Gambia
Ghana
Guinea
Guinea-Bissau
Kamerun
Kapp Verde
Kenya
Komorene
Kongo-Brazzaville
Kongo-Kinshasa
Lesotho
Liberia
Libya
Madagaskar
Malawi
Mali
Marokko
Mauritania
Mauritius
Mosambik
Namibia
Niger
Nigeria
Rwanda
São Tomé og Príncipe
Senegal
Seychellene
Sierra Leone
Somalia
Sør-Afrika
Sør-Sudan
Sudan
Swaziland
Tanzania
Togo
Tsjad
Tunisia
Uganda
Vest-Sahara
Zambia
Zimbabwe

Siden 16. juni 1999 har Thabo Mbeki vært valgt president i Sør-Afrika etter at Nelson Mandela gikk av (frivillig) som president. ANC befestet sin stilling som det klart største partiet ved valget tidligere samme måned. Det har utvilsomt vært mer strid og kontroverser rundt Mbeki og hans ANC-regjering, enn det var rundt Mandela i hans presidentperiode.

Mbekis popularitet er blitt satt på alvorlige prøver og hans autoritet kan på ingen måte sammenlignes med Mandelas. Det skyldes både at folk flest erfarer at myndighetene ikke greier å levere i den grad man hadde forventet, og Mbekis uheldige håndtering av en rekke viktige saker. Spesielt tre saker kan nevnes:

I 1999 inngikk ANC en meget omfattende våpenavtale til opprinnelig 29.7 milliarder rand (da nærmere 40 milliarder norske kroner). Avtalen skulle skaffe 65.000 direkte og indirekte jobber. Nå har avtalens kostnader økt til 54 milliarder rand, og det er sådd tvil om det virkelig vil bli skapt så mange nye jobber og industriforetak som våpenavtalen gir løfte om. Avtalen er blitt kraftig kritisert , ikke minst av dem som mener landets ressurser burde brukes på de mange uløste sivile oppgaver i landet. ANC er blitt beskyldt for maktarroganse, og for at våpenkjøpet har vært økonomisk gunstig for noen av de sentrale sørafrikanske deltakerne i våpenforhandlingene.

Mbekis holdning til hiv og aids har vakt stor nasjonal og internasjonal oppmerksomhet. Ved å stille spørsmålstegn ved det medisinske grunnlaget for aids har han ertet på seg den medisinske ekspertise (med svært få unntak), og forkjempere for aids-ofrene i Sør-Afrika og internasjonalt. Mbeki stiller seg tvilende til det medisinske forskningsråds (i Sør-Afrika) statistikk om at aids er den viktigste årsak til dødsfall i Sør-Afrika, og Mbeki hevder også at de tilgjengelige aids-medisiner kan være skadelige. Derfor har ANCs nasjonale eksekutivkomite avslått Mandelas krav om at visse aids-medisiner skulle gjøres tilgjengelig for alle. Avslaget kom til tross for massivt press fra lobbygrupper, fremtredende medlemmer i ANC, fagbevegelsen COSATU (Congress of South African Trade Unions), den politiske opposisjonen og helsepersonell.

Myndighetene i regionene Western Cape og KwaZulu- Natal har åpent trosset de sentrale myndigheter, og bare i Western Cape er det åpnet 80 behandlingssentra for aids-ofre. Endog i Gauteng (i ANCs maktsentrum) trosset Gautengs provinsleder ANC sentralt ved å utvide provinsens program for å hindre at barn får overført aids fra moren. Aids-aktivister har begynt å importere aids-medisiner illegalt fra Brasil, og i den siste tiden har store selskaper som DaimlerChrysler, Anglo American og De Beers intervenert ved å gi sine medarbeidere sterkt subsidierte aids-medisiner.

Mbeki er også blitt sterkt kritisert for ikke å øve nok press på president Robert Mugabe i nabolandet Zimbabwe i forbindelse med presidentvalget i 2002. Ikke minst etter det meget kontroversielle og til tider parodiske valget har kritikken hardnet til fordi ANC-regjeringen har bagatellisert rapporter om grove brudd på de mest elementære, demokratiske spilleregler under gjennomføringen av valget i mars 2002. Mbeki blir anklaget for å ha latt det lidende folket i Zimbabwe i stikken.

Opposisjon og demokrati
Siden ANC vant en overveldende seier ved valget i 1999, er opposisjonens parlamentariske tyngde liten. Også i Sør-Afrikas siste lokalvalg (desember 2000) var ANC den store seierherren. Democratic Alliance vant Cape Town Metro City, mens de seks andre storbyene gikk til ANC. ANC vant totalt 170 valgkretser, 36 gikk til Inkatha Freedom Party (IFP), 18 til Democratic Alliance og en til United Democratic Movement (UDM).

Likevel er den lille opposisjonen i parlamentet særdeles aktiv, artikulert og kritisk og spiller slik sett en viktig rolle som vaktbikkje i et land med få demokratiske tradisjoner.

Imidlertid ser man tendenser til arroganse og maktmisbruk i ANC. Det er grunn til bekymring over et partipolitisk styrkeforhold som gjør at ANC mer eller mindre kan gjøre som det vil, uten at opposisjonen kan stoppe dem. Det er uro i en rekke kretser, også innen regjeringsalliansen, over krefter i ANC som er mindre opptatt av demokrati og mer opptatt av makt. Det er bekymring over at utviklingen i Zimbabwe vil kunne smitte over på Sør-Afrika dersom ikke demokrati-tilhengerne i ANC, innen opposisjonen og i media er på vakt.

Fagforeninger og folkelige bevegelser
Alliansen mellom ANC på den en siden og COSATU og South African Communist Party (SACP) på den andre, er fremdeles preget av store spenninger. Det har lenge vært spekulert i et brudd mellom de tre partene, ikke minst på grunn av den økonomiske politikken (gjennom det økonomiske programmet Growth, Employment and Redistribution, GEAR), hvis markedsliberale politikk står i sterk kontrast til ideologien til de to alliansepartene.

Myndighetenes hiv/aids-politikk (eller mangel på sådan) har bidratt til en sterk mobilisering av grasrota i kampen mot hiv og aids, men fremdeles har ikke mobiliseringen ført til en mer offensiv politikk fra myndighetenes side. Lederen for Treatment Action Campaign, Zackie Achmat , som selv er hiv-positiv, nekter å motta medisinsk behandling så lenge ikke aids- medisinene er tilgjengelig for alle.

Mediesituasjonen
Ifølge grunnloven er det media- og pressefrihet i Sør-Afrika. De fleste aviser og magasiner eies av avisselskaper som Independent Newspapers (som har de fleste avisene), Media 24, CTP/Caxton og Johnicc publishing. En rekke aviser holder en høy standard og er ikke redd for å kritisere maktapparatet. Det er liten tvil om at ukeaviser som Mail and Guardian, The Sunday Times og Sunday Independent (og mer lokale dagsaviser som Cape Argus, Cape Times, The Star) spiller en viktig rolle i demokratiseringsprosessen. Men det er også stadige tegn til irritasjon fra myndighetene over avisenes overvåking av makteliten.

Den offisielle TV- kanalen, South African Broadcasting Corporation (SABC) spiller en viktig rolle i folkeopplysningens tjeneste og tilbyr seks kanaler på elleve språk. SABC er imidlertid langt forsiktigere i sin kritikk av myndighetene enn de ovennevnte avisene, og har ligget svært lavt når det gjelder myndighetenes håndtering av blant annet hiv/aids-spørsmålet og forholdet til Zimbabwe.

Selv om det prinsipielt sett er både ytrings- og organisasjonsfrihet i Sør-Afrika, forekommer det til tider alvorlige brudd på disse rettighetene. I forbindelse med lokalvalget i desember i 2000 var det mye uro, spesielt i KwaZulu-Natal, der en rekke valgkandidater enten ble drept eller såret. Amnesty rapporterer om tilfeller av tortur og mishandling fra sikkerhetsstyrkene, og om fysiske angrep og dødstrusler på menneskerettighetsadvokater. Det har også forekommet brutal adferd fra politiet i forbindelse med illegale flyktninger fra andre afrikanske land.

Sosiale forhold
De store forskjellene mellom den store majoriteten fattige og underprivilegerte og en liten elite er en udetonert bombe som når som helst kan eksplodere. Ifølge en rapport fra FAFO sier 17 prosent av befolkningen i tre provinser at de ofte er sultne på grunn av matmangel, i hvert fall en gang i uka. Mellom 20 og 24 prosent er sultne («go hungry») en gang i måneden. 60 prosent av de spurte i de store byene og 52 prosent i de små urbane sentra sier at de aldri er sultne, mens 40 prosent på landsbygda får tilfredsstilt sine matbehov mot bare 19 prosent i de uformelle, urbane bosettingene.

Hvert år dør tusener av barn på grunn av feilernæring. Mindre enn halvparten av husholdningene har innlagt vann, og manglende tilgang på rent vann representerer et stort helseproblem. Tuberkulose og hiv/aids ved siden av feilernæring synes å være de største helseutfordringene. Per i dag er cirka 20 prosent av den voksne befolkningen hiv-smittet, 4.7 millioner lever med hiv og aids og 250.000 døde i 1999. Antallet aids-relaterte sykdommer blant unge voksne er ventet å nå en topp i 2010-2015 hvor en regner med anslagsvis 17 ganger så mange dødsfall blant personer mellom 15 og 34 som det ville ha vært uten aids. Det regnes med at omkring 660.000 barn er blitt foreldreløse på grunn av hiv og aids.

Tenåringsgraviditeter er også en kilde til stor bekymring. Sør-Afrika har en av de høyeste voldtektstall i verden, og annen kjønnsrelatert vold og misbruk av barn forekommer hyppig.

De fattigste ti prosent av husholdningene disponerer 1.4 prosent av bruttonasjonalinntekten, mens de rikeste ti prosent kontroller 42 prosent. Det er lite som tyder på at inntektsforskjellene i samfunnet som helhet har blitt mindre, og inntektsforskjellene innenfor både svarte og hvite befolkningsgrupper synes å ha økt. Ifølge ferske tall lever 50 prosent av befolkningen under fattigdomsgrensen.

Sør-Afrikas kriminalitet er blant verdens høyeste, og myndighetenes varslede storoffensiv ser ikke ut til å ha båret store frukter. Det kan imidlertid synes som om regjeringens offensiv i Johannesburg har ført til at noe av kriminaliteten har beveget seg fra Johannesburg til andre storbyer som Pretoria og Cape Town.

UtdanningDe sørafrikanske myndighetene har satset hardt på å endre det apartheid-orienterte utdanningssystemet etter 1994. «Curriculum 2005» kalles den nye mønsterplanen som i retorikken er klart anti-rasistisk og likhetsfremmende. Sør-Afrika bruker omtrent 22 prosent av nasjonalbudsjettet på utdanning, men størstedelen av budsjettet går til lønninger.

Selv om myndighetene kanaliserer flere midler til de tidligere underprivilegerte skolene enn til de rike, fortsetter ulikhetene fordi skolen fremdeles har lov til å kreve inn skolepenger i tråd med foreldrenes økonomi. 25 prosent av skolene har fremdeles ikke vann innen gåavstand, og 57 prosent har ikke elektrisk lys. I noen områder blir jentene trukket ut av skolen for å forberede seg til giftemål. For de som forblir i skolen er sjansene for seksuelt misbruk alarmerende høye.

Økonomiske forhold
Sør-Afrika er en økonomisk gigant sammenlignet med andre land i regionen. Landet har store naturressurser og er verdens største produsent av platina, gull, krom og jern. Stål- og diamantindustrien er også viktige næringer. På mange måter har Sør-Afrika velutviklete finans og juridiske sektorer samt gode kommunikasjons- og transportsystemer. Børsen er blant de ti største i verden, og en moderne infrastruktur som ble bygd opp under apartheidtiden sørger for en effektiv fordeling av varer til de store urbane senterne. Infrastrukturen utenfor de store byene er imidlertid adskillig mer variabel.

Sør-Afrika kan karakteriseres som et middelinntekts utviklingsland, men med økonomiske lommer som har karakteristiske trekk for utviklede land. Mens et lite (primært hvitt, men også et voksende svart) mindretall har en meget høy levestandard, lever folk på landsbygda på en måte som til forveksling ligner levemåten til landsbybeboere i andre afrikanske land.

Myndighetene hadde håpet at veksten gjennom GEAR skulle få bukt med arbeidsløsheten, men det har så langt ikke skjedd. Mens myndighetene definerer arbeidsløse som «de uten arbeid som aktivt søker arbeid» (20- 25 prosent), vil tallet på arbeidsløse øke dramatisk dersom en inkluderer arbeidsløse som har gitt opp å søke arbeid (nesten 40 prosent).

Sør-Afrikas økonomiske politikk er i stor grad dirigert av de internasjonale finansinstitusjonene, og det er neppe tvil om at disse har påtvunget landet en økonomisk liberalisering gjennom GEAR-programmet. I den seinere tid har handelssamkvemmet mellom Sør-Afrika og USA økt betydelig gjennom det såkalte African Growth and Opportunity Act- programmet (AGOA). Gjennom AGOA har USA redusert eller helt tatt vekk toll på 2000 produkter, og ifølge rapporten er nesten 90.000 sørafrikanere i jobber knyttet opp til industrier støttet av AGOA.

Framtidsutsikter
Sør-Afrika går en usikker framtid i møte, ikke minst på grunn av de store konsekvensene som hiv/aids-epidemien kan få. Den stadig økende strømmen av hvite som forlater landet er et annet demografisk problem som ikke lenger kan bagatelliseres. De hvite representerer en sårt tiltrengt kompetanse på vitale områder i den sørafrikanske økonomien. Randens stadig synkende verdi gir heller ingen grunn til stor optimisme. Tegn på «Zanu-fisering» (utvikling mot zimbabwsiske forhold) innen ANC er også bekymringsfull.

På den annen side har Sør-Afrika store menneskelige og materielle ressurser som gir landet komparative fordeler i forhold til de fleste andre land i regionen. Selv om mange sørafrikanerne er misfornøyde med den sittende regjering, er det få som tror at partiet vil miste makten allerede ved neste valg. Til det er opposisjonen for fragmentert og sprikende.


Algerie Angola Benin Botswana Burkina Faso Burundi Kamerun Kapp Verde Den sentralafrikanske republikk Tsjad Komorene Kongo-Kinshasa Djibouti Egypt Ekvatorial-Guinea Eritrea Etiopia Gabon Gambia Ghana Guinea Guinea-Bissau Elfenbenskysten Kenya Lesotho Liberia Libya Madagaskar Malawi Mali Mauritania Mauritius Marokko Mosambik Namibia Niger Nigeria Kongo-Brazzaville Rwanda São Tomé og Príncipe Senegal Sierra Leone Somalia Sør-Afrika Sudan Sør-Sudan Swaziland Tanzania Togo Tunisia Uganda Vest-Sahara Zambia Zimbabwe
Algerie
Angola
Benin
Botswana
Burkina Faso
Burundi
Den sentralafrikanske republikk
Djibouti
Egypt
Ekvatorial-Guinea
Elfenbenskysten
Eritrea
Etiopia
Gabon
Gambia
Ghana
Guinea
Guinea-Bissau
Kamerun
Kapp Verde
Kenya
Komorene
Kongo-Brazzaville
Kongo-Kinshasa
Lesotho
Liberia
Libya
Madagaskar
Malawi
Mali
Marokko
Mauritania
Mauritius
Mosambik
Namibia
Niger
Nigeria
Rwanda
São Tomé og Príncipe
Senegal
Seychellene
Sierra Leone
Somalia
Sør-Afrika
Sør-Sudan
Sudan
Swaziland
Tanzania
Togo
Tsjad
Tunisia
Uganda
Vest-Sahara
Zambia
Zimbabwe