Afrika.no Meny

Landprofil 2010-2011

São Tomé og Príncipe

São Tomé og Principe er to små øyer innerst i Guineabukta, og det nest minste landet i Afrika. Små oljefunn, og forventninger om mer, utenfor kysten av øyene har gitt framtidshåp hos befolkningen og brakt internasjonal interesse. Hva slags konsekvenser oljen vil ha for det delte og politisk ustabile politiske systemet på øyene er imidlertid uklart, spesielt siden det ennå er usikkert om det noensinne vil bli kommersiell oljeproduksjon på øyene.

Algerie Angola Benin Botswana Burkina Faso Burundi Kamerun Kapp Verde Den sentralafrikanske republikk Tsjad Komorene Kongo-Kinshasa Djibouti Egypt Ekvatorial-Guinea Eritrea Etiopia Gabon Gambia Ghana Guinea Guinea-Bissau Elfenbenskysten Kenya Lesotho Liberia Libya Madagaskar Malawi Mali Mauritania Mauritius Marokko Mosambik Namibia Niger Nigeria Kongo-Brazzaville Rwanda São Tomé og Príncipe Senegal Sierra Leone Somalia Sør-Afrika Sudan Sør-Sudan Swaziland Tanzania Togo Tunisia Uganda Vest-Sahara Zambia Zimbabwe
Algerie
Angola
Benin
Botswana
Burkina Faso
Burundi
Den sentralafrikanske republikk
Djibouti
Egypt
Ekvatorial-Guinea
Elfenbenskysten
Eritrea
Etiopia
Gabon
Gambia
Ghana
Guinea
Guinea-Bissau
Kamerun
Kapp Verde
Kenya
Komorene
Kongo-Brazzaville
Kongo-Kinshasa
Lesotho
Liberia
Libya
Madagaskar
Malawi
Mali
Marokko
Mauritania
Mauritius
Mosambik
Namibia
Niger
Nigeria
Rwanda
São Tomé og Príncipe
Senegal
Seychellene
Sierra Leone
Somalia
Sør-Afrika
Sør-Sudan
Sudan
Swaziland
Tanzania
Togo
Tsjad
Tunisia
Uganda
Vest-Sahara
Zambia
Zimbabwe

Politikken i São Tomé og Príncipe har lenge vært dypt splittet. De siste årene har ingen partier fått flertall, og ulike ustabile koalisjoner har konkurrert om å være i regjeringsposisjon. På tross av episoder med intern uenighet og flere korrupsjonsskandaler, har koalisjonsregjeringen ledet av statsminister Joaquim Rafael Branco, leder av partiet Movimento de Libertação de São Tomé e Príncipe - Partido Social Demócrata (MLSTP-PSD), hatt en periode med relativ politisk stabilitet. Partido da Convergência Democrática (PCD) og Movimento Democrático Forças da Mudança/Partido Liberal (MDFM-PL) er koalisjonspartnere i regjeringen, men de er også sterkt avhengige av støtte fra det tredje største partiet, Acção Democrática Independente (ADI), for å få gjennomslag. Presidenten, Fradique de Menezes, har bidratt som en stabiliserende kraft i perioden, da president og statsminister for første gang var fra samme parti.   

Det er ventet noe økt politisk ustabilitet i 2010 og 2011, da landet skal gjennomføre tre valg - parlamentsvalg, lokalvalg og presidentvalg. Resultatet vil sannsynligvis bli nok en ustabil og kortlevd koalisjonsregjering, noe som vil gjøre det vanskelig å sette politiske tiltak ut i livet. Mye tyder dessuten på at valgene vil bli utsatt, da det ikke er sikret donorpenger til noen av valgene og velgerregistreringen allerede er forsinket, blant annet på grunn av et innbrudd hos valgkommisjonen, hvor datamaskiner med velgerregistre ble stjålet. Forsinkelser av lokalvalgene vil kunne sette spørsmålstegn ved administrasjonens legitimitet – spesielt på øya Príncipe, hvor de regionale myndighetene truer med å trekke seg i protest ved flere forsinkelser. Forsinkelsene vil neppe være så upopulære blant befolkningen, som er lei av gjentatte regjeringsskifter de siste fem årene og har liten entusiasme for en ny politisk konkurranse. 

Korrupsjon har vært et tilbakevendende tema på øyene. Norge har vært involvert gjennom sitt Olje for utvikling-program for å sikre at fremtidige oljeinntekter blir brukt til utviklingsformål. I løpet av 2010 vil en ny politistyrke som skal etterforske økonomisk kriminalitet bli opprettet. 

Oljehåp og økonomi
På tross av sterk vekst de tre siste årene har São Tomé en liten økonomi som hovedsakelig har vært basert på eksport av kakao. Kakaoproduksjonen har falt drastisk de siste årene, som resultat av dalende kakaopriser og en landreform som har delt opp tidligere enorme gods i mindre landområder og dermed minsket effektiviteten. Økonomien begrenses også av et smalt hjemmemarked og geografisk isolasjon. Veksten har vært påvirket av den globale økonomiske krisen, men det forventes at investeringer vil øke med den oppdagelsen av vesentlige olje- og gassreserver i sonen mellom Nigeria og São Tomé. Landet trenger uansett å skape en mer allsidig økonomi, og redusere importen av mat, som nesten utgjorde en tredel av importen i 2006. Økonomien er også svært avhengig av bistandspenger, som utgjør omtrent 80 prosent av statsinntektene, ifølge The Economist. 

Det portugisiske finansdepartementet vil tilrettelegge for et fastkurssystem mellom den lokale dobra og euro, som skal tre i kraft i løpet av 2010. Dette vil kunne redusere inflasjonen, som har vært svært høy de siste årene. Et fastkurssystem vil kunne tilrettelegge for utenlandsk handel og redusere importert inflasjon, men vil også i realiteten gi kontroll over pengepolitikken til den europeiske sentralbanken. 

Oljeletingen har stor innvirkning på øyenes økonomi. Selv om selve produksjonen ikke er ventet å starte før tidligst i 2011, har det siden 2005 vært en jevn pengestrøm inn i landet til borelisenser og andre investeringer. Mange har høye forhåpninger til inntekter fra utvinning, men det er fremdeles uklart hvor mye som kan utnyttes kommersielt. Selv i det best tenkelige scenario vil ikke næringsavgiftene bety noe for skattenivået på mange år, gitt den typiske tidsforsinkelsen mellom oppdagelse av utnyttbare felter og endelig utvinning. I tillegg kommer uenigheter rundt rettigheter til noen av feltene mellom Nigeria og São Tomé og Príncipe, som sannsynligvis ikke vil bli løst før en ny lisensrunde er gjennomført. 

Øyenes naturlige skjønnhet, tomme strender, stedsegne fuglearter og gamle plantasjebygninger utgjør et potensial for turisme. Turistindustrien har hittil vært begrenset av øyenes isolasjon, dyre flybilletter og dårlig infrastruktur.

Utenlandsk interesse
Flere land viser økt interesse for landet, motivert av strategiske interesser i oljeressursene. USA har etablert en radarovervåkningsstasjon på øya São Tomé, og det ryktes at det planlegges en midlertidig militærbase her, for å beskytte stabiliteten i den oljerike Guineabukta. Nigeria og Angola konkurrerer om innflytelse i utviklingen av São Tomés oljeressurser gjennom delte utviklingssoner og ved å aktivt blande seg i øyenes politikk for å sikre egne interesser.  

Det historisk gode forholdet til Taiwan, som i lang tid har forsynt øyene med bistand i bytte mot diplomatisk anerkjennelse, kan bli mer problematisk framover, siden Kina har planer om å bli den største hovedinvestoren i øygruppa gjennom det kinesiske oljeselskapet Sinopec.   

En sammensatt og ung befolkning
São Tomé og Príncipe har en befolkning sammensatt av etterkommere etter portugisere, slaver og kontraktsarbeidere fra Kapp Verde, Angola og Mosambik, som ble brakt til øyene for å jobbe på de portugisiske plantasjene. Nesten halvparten av den lille befolkningen på knappe 150 000 er under 15 år. Befolkningen er generelt fattig, men FN plasserer São Tomé og Príncipe som det femte beste landet i Afrika sør for Sahara på indeksen over menneskelig utvikling (HDI). Forventet levealder er også relativt høy, med et gjennomsnitt på 65 år. Det er høy barnedødelighet, mye på grunn av den høye forekomsten av malaria, som er den hyppigste dødsårsaken. Hiv/aids-tallene er foreløpig relativt lave.  

Øyene har egen statlig tv-kanal og flere lokale aviser. Sensur og politisk undertrykking er ikke et tema. Det finnes også flere nettaviser, blant annet Téla Nón og Jornal de São Tomé e Príncipe. São Tomé er imidlertid i en dyp strømkrise. I september 2009 var over 70 prosent av landet uten strøm. Dette vanskeliggjør internettilgang, og det er ingen snarlige løsninger på problemet. 

Landfakta: 

Areal: 964 km2 (nest minst, nr. 53)

Folketall: 160 000

Befolkningstetthet: 166 per km2

Urban befolkning: 60 prosent

Største by: São Tomé - ca. 58 000

BNP per innbygger: 1108 USD

Økonomisk vekst: 5,8 prosent

HDI-plassering: 131


Andre landprofiler:
2012-2013, 2008-2009, 2006-2007, 2000-2001
Algerie Angola Benin Botswana Burkina Faso Burundi Kamerun Kapp Verde Den sentralafrikanske republikk Tsjad Komorene Kongo-Kinshasa Djibouti Egypt Ekvatorial-Guinea Eritrea Etiopia Gabon Gambia Ghana Guinea Guinea-Bissau Elfenbenskysten Kenya Lesotho Liberia Libya Madagaskar Malawi Mali Mauritania Mauritius Marokko Mosambik Namibia Niger Nigeria Kongo-Brazzaville Rwanda São Tomé og Príncipe Senegal Sierra Leone Somalia Sør-Afrika Sudan Sør-Sudan Swaziland Tanzania Togo Tunisia Uganda Vest-Sahara Zambia Zimbabwe
Algerie
Angola
Benin
Botswana
Burkina Faso
Burundi
Den sentralafrikanske republikk
Djibouti
Egypt
Ekvatorial-Guinea
Elfenbenskysten
Eritrea
Etiopia
Gabon
Gambia
Ghana
Guinea
Guinea-Bissau
Kamerun
Kapp Verde
Kenya
Komorene
Kongo-Brazzaville
Kongo-Kinshasa
Lesotho
Liberia
Libya
Madagaskar
Malawi
Mali
Marokko
Mauritania
Mauritius
Mosambik
Namibia
Niger
Nigeria
Rwanda
São Tomé og Príncipe
Senegal
Seychellene
Sierra Leone
Somalia
Sør-Afrika
Sør-Sudan
Sudan
Swaziland
Tanzania
Togo
Tsjad
Tunisia
Uganda
Vest-Sahara
Zambia
Zimbabwe