Afrika.no Meny

Landprofil 2012-2013

Rwanda

Med fortsatt sterk økonomisk vekst er Rwanda et av få land i regionen som ligger an til å nå flere av FNs tusenårsmål innen 2015. Prisen er en autoritær utviklingsstrategi definert av en politisk elite med liten demokratisk legitimitet. Rwandas sterke president Paul Kagame har tatt fatt på sin andre og siste presidentperiode, men valget i 2010 bød på uventede utfordringer for Kagame og regjeringspartiet Rwandas patriotiske front (RPF).

Algerie Angola Benin Botswana Burkina Faso Burundi Kamerun Kapp Verde Den sentralafrikanske republikk Tsjad Komorene Kongo-Kinshasa Djibouti Egypt Ekvatorial-Guinea Eritrea Etiopia Gabon Gambia Ghana Guinea Guinea-Bissau Elfenbenskysten Kenya Lesotho Liberia Libya Madagaskar Malawi Mali Mauritania Mauritius Marokko Mosambik Namibia Niger Nigeria Kongo-Brazzaville Rwanda São Tomé og Príncipe Senegal Sierra Leone Somalia Sør-Afrika Sudan Sør-Sudan Swaziland Tanzania Togo Tunisia Uganda Vest-Sahara Zambia Zimbabwe
Algerie
Angola
Benin
Botswana
Burkina Faso
Burundi
Den sentralafrikanske republikk
Djibouti
Egypt
Ekvatorial-Guinea
Elfenbenskysten
Eritrea
Etiopia
Gabon
Gambia
Ghana
Guinea
Guinea-Bissau
Kamerun
Kapp Verde
Kenya
Komorene
Kongo-Brazzaville
Kongo-Kinshasa
Lesotho
Liberia
Libya
Madagaskar
Malawi
Mali
Marokko
Mauritania
Mauritius
Mosambik
Namibia
Niger
Nigeria
Rwanda
São Tomé og Príncipe
Senegal
Seychellene
Sierra Leone
Somalia
Sør-Afrika
Sør-Sudan
Sudan
Swaziland
Tanzania
Togo
Tsjad
Tunisia
Uganda
Vest-Sahara
Zambia
Zimbabwe

Stemmegivningen i Rwandas andre presidentvalg siden folkemordet i 1994 ble som forventet en formalitet, med 93 prosent av stemmene til Paul Kagame. Men flere stygge voldsepisoder i opptakten til valget stilte spørsmål ved landets stabilitet, 16 år etter folkemordet. En bølge av granatangrep i hovedstaden Kigali var en påminnelse om at freden fortsatt er skjør. Myndighetene anklaget rutinemessig hutu-opprørsgrupper i Kongo for å stå bak, men hevdet samtidig at høytstående avhoppere fra Rwandas militære var innblandet i angrepene. Til tross for enkelte arrestasjoner har spredte granatangrep fortsatt, senest i Kigali i januar 2012.

Dalende pressefrihet
I opptakten til presidentvalget ble en regimekritisk journalist og visepresidenten i et opposisjonsparti drept i to separate hendelser. I samme periode suspenderte myndighetene to av de viktigste uavhengige avisene for en periode på seks måneder. Journalister blir jevnlig arrestert i landet, og i 2011 ble ytterligere en regimekritisk rwandisk journalist drept i nabolandet Uganda. Mangel på pressefrihet er en tilbakevendene kritikk mot regimet, og på Reportere uten grenser sinindeks for pressefriheti 2011 er Rwanda rangert som nummer 156 av 179.

Myndighetenes autoritære dreining for å sikre gjenvalg i 2010 og måten de håndterte økende press fra høytstående avhoppere og nye opposisjonsgrupper på førte til internasjonale reaksjoner. Blant annet advarte den profilerte og tidligere regimevennlige journalisten Stephen Kinzer om at regimets autoritære fremferd risikerte å sette landets stabilitet på spill.

I tillegg til et betydelig antall høytstående avhoppere fra militæret, er den politiske aktiviteten blant rwandere i eksil i ferd med å øke. Sist ut med å stifte et politisk parti og erklære sin intensjon om å vende tilbake og vinne makten med fredelige midler er Faustin Twagiramungu, som var Rwandas første statsminister etter folkemordet.

Etnisitet og folkemord
De belgiske koloniherrene forsterket og institusjonaliserte skillene mellom Rwandas to store etniske grupper, anslagsvis 85 prosent hutuer og 14 prosent tutsier, og sådde dermed frøene som gjorde folkemordet i 1994 mulig. Bølger av politisk massevold regissert av politikere som spilte på hutuers hevnlyst etter tiår med politisk avmakt jagde hundretusener av tutsier i eksil i nabolandene. RPF, dominert av etterkommere av flyktninger i Uganda, invaderte Rwanda i 1990 med krav om rett til hjemkomst og deltakelse i det politiske liv. Den påfølgende borgerkrigen, i kombinasjon med økonomiske nedgangstider, overbefolkning og intern misnøye, samt eksterne bestrebelser for demokratisering, presset de daværende makthaverne opp i et hjørne. Løsningen for regimet var igjen å fyre opp under rasisme og frykt for tutsiene, en strategi som endte i historiens mest effektive folkemord, da opptil en million tutsier og ”moderate” hutuer ble drept i løpet av rundt 100 dager i 1994.

Det nåværende regimets strategi for å håndtere spørsmålet om etnisitet er å fornekte skillet mellom hutu og tutsi. Paul Kagames budskap er ”ett Rwanda, ett folk, en fremtid,” og det er forbudt å klassifisere folk etter etnisk tilhørighet. Så langt har forsoningsprosessen imidlertid gjort små fremskritt, og i den ellers så polariserte debatten om Rwanda forenes Kagames tilhengere og kritikere om én ting: Rwanda er fortsatt et samfunn på kanten av stupet. Et grunnleggende spørsmål er om framgang mot forsoning er mulig uten en liberalisering av det politiske systemet, ettersom mange oppfatter dagens regime som sterkt tutsi-dominert.

Økonomi og Visjon 2020
Rwandas økonomi har vokst raskt i flere år, og landet hylles av Verdensbanken for sine store fremskritt i å tilrettelegge for investorer. Samtidig fortsetter gjennomføringen av Rwandas ambisiøse langsiktige utviklingsplan, Visjon 2020, som tar sikte på å gjøre Rwanda til et mellominntektsland innen 2020. Sentralt i strategien står en sterk satsing på informasjonsteknologi, og FN har allerede kåret Rwanda til Øst-Afrikas fremste IKT-land. Dette er ledd i et forsøk på å gi landets økonomi et mer variert grunnlag og gjøre det mindre avhengig av landbrukssektoren, som fortsatt sysselsetter det store flertallet av befolkningen. Satsingen må også ses i sammenheng med Rwandas inntreden i det regionale samarbeidsorganet Det østafrikanske fellesskap (EAC)i 2007. Med få naturressurser og overbefolkningsproblemer håper Rwanda å eksportere høyt kvalifiserte menneskelige ressurser til det stadig mer integrerte arbeidsmarkedet i Øst-Afrika.

Et grunnleggende moment i Visjon 2020 er målsettingen om å modernisere landsbygda og å skape en overgang fra småskala til industrielt landbruk. Myndighetene har iverksatt storstilte programmer for å flytte familier som er avhengige av småskalalandbruk til nye, konstruerte småbyer, for å frigjøre land til industrielt landbruk. Samtidig har de kunngjort at samtlige stråhytter i landet skal rives. I flere tilfeller har folks hjem blitt revet uten at nye hus har stått klare. Denne typen hendelser understreker avstanden mellom den politiske eliten som formulerer planene og de berørte, som har få muligheter til å påvirke politikken. Den politiske eliten kjennetegnes i stor grad av at de bor i hovedstaden, har høye inntekter, kjennskap til engelsk og, ifølge mange observatører, tilhører tutsi-gruppen, mens de tvangsflyttede i stor grad er rurale, fransktalende, fattige småbønder som tilhører hutu-gruppen.

Internasjonale relasjoner
Flere forsøk på å drepe og spionere på rwandere i eksil har ført til anstrengte diplomatiske forbindelser de siste årene. Drapsforsøk og anklager om spionasje har forekommet i både Sør-Afrika, Storbritannia og Sverige. Rwandas forhold til Frankrike er imidlertid i bedring, etter et turbulent forhold siden folkemordet, da Frankrike støttet folkemordregimet. I 2012 publiserte franske etterforskere en rapport som slår fast at Paul Kagame ikke sto bak nedskytingen av tidligere president Habyarimanas fly over Kigali i 1994, en hendelse som er ansett som den utløsende årsaken til folkemordet. Hvem som var ansvarlig for nedskytingen er blant de aller bitreste historiske stridsspørsmålene i Rwanda.

Rwanda er sterkt bistandsavhengig, og får skryt av generøse bistandsgivere for godt styresett som kommer til uttrykk i desentraliseringsreformer, relativt lavt korrupsjonsnivå, økt rom for sivilsamfunnet i utviklingsprosesser og relativt beskjedne lønninger og frynsegoder til makthavere. Flere analytikere trekker paralleller mellom Rwandas utviklingsmodell og de øst-asiatiske ”tigrene” og land som Etiopia, som alle er såkalte utviklingsstater. Regimets mange kritikere tegner imidlertid et annet bilde og peker på regjeringspartiets totale dominans av det politiske rom, lite troverdige valg, manglende ytrings- og pressefrihet samt karakterdrap på potensielle alternative lederskikkelser og kritikere.


Algerie Angola Benin Botswana Burkina Faso Burundi Kamerun Kapp Verde Den sentralafrikanske republikk Tsjad Komorene Kongo-Kinshasa Djibouti Egypt Ekvatorial-Guinea Eritrea Etiopia Gabon Gambia Ghana Guinea Guinea-Bissau Elfenbenskysten Kenya Lesotho Liberia Libya Madagaskar Malawi Mali Mauritania Mauritius Marokko Mosambik Namibia Niger Nigeria Kongo-Brazzaville Rwanda São Tomé og Príncipe Senegal Sierra Leone Somalia Sør-Afrika Sudan Sør-Sudan Swaziland Tanzania Togo Tunisia Uganda Vest-Sahara Zambia Zimbabwe
Algerie
Angola
Benin
Botswana
Burkina Faso
Burundi
Den sentralafrikanske republikk
Djibouti
Egypt
Ekvatorial-Guinea
Elfenbenskysten
Eritrea
Etiopia
Gabon
Gambia
Ghana
Guinea
Guinea-Bissau
Kamerun
Kapp Verde
Kenya
Komorene
Kongo-Brazzaville
Kongo-Kinshasa
Lesotho
Liberia
Libya
Madagaskar
Malawi
Mali
Marokko
Mauritania
Mauritius
Mosambik
Namibia
Niger
Nigeria
Rwanda
São Tomé og Príncipe
Senegal
Seychellene
Sierra Leone
Somalia
Sør-Afrika
Sør-Sudan
Sudan
Swaziland
Tanzania
Togo
Tsjad
Tunisia
Uganda
Vest-Sahara
Zambia
Zimbabwe