Afrika.no Meny

Landprofil 2010-2011

Rwanda

Rwandas ambisiøse utviklingsprosjekt fortsetter med full styrke idet president Paul Kagame går inn i det grunnloven slår fast er hans siste presidentperiode. Men mens landets økonomi vokser raskt og skyskrapere bygges i hovedstaden, er det økende bekymring for at store grupper ikke nyter godt av fremgangen. Et liknende paradoks finnes i politikken: Til tross for at Kagames regime hylles for ”godt styresett,” er det lite som tyder på at regimet vil åpne seg i en mer demokratisk retning i nær fremtid.

Algerie Angola Benin Botswana Burkina Faso Burundi Kamerun Kapp Verde Den sentralafrikanske republikk Tsjad Komorene Kongo-Kinshasa Djibouti Egypt Ekvatorial-Guinea Eritrea Etiopia Gabon Gambia Ghana Guinea Guinea-Bissau Elfenbenskysten Kenya Lesotho Liberia Libya Madagaskar Malawi Mali Mauritania Mauritius Marokko Mosambik Namibia Niger Nigeria Kongo-Brazzaville Rwanda São Tomé og Príncipe Senegal Sierra Leone Somalia Sør-Afrika Sudan Sør-Sudan Swaziland Tanzania Togo Tunisia Uganda Vest-Sahara Zambia Zimbabwe
Algerie
Angola
Benin
Botswana
Burkina Faso
Burundi
Den sentralafrikanske republikk
Djibouti
Egypt
Ekvatorial-Guinea
Elfenbenskysten
Eritrea
Etiopia
Gabon
Gambia
Ghana
Guinea
Guinea-Bissau
Kamerun
Kapp Verde
Kenya
Komorene
Kongo-Brazzaville
Kongo-Kinshasa
Lesotho
Liberia
Libya
Madagaskar
Malawi
Mali
Marokko
Mauritania
Mauritius
Mosambik
Namibia
Niger
Nigeria
Rwanda
São Tomé og Príncipe
Senegal
Seychellene
Sierra Leone
Somalia
Sør-Afrika
Sør-Sudan
Sudan
Swaziland
Tanzania
Togo
Tsjad
Tunisia
Uganda
Vest-Sahara
Zambia
Zimbabwe

Rwandas ambisiøse utviklingsmål, formulert i strategien ”Visjon 2020,” er å bli et mellominntektsland innen 2020. Sentralt i denne strategien står en sterk satsing på informasjonsteknologi, og Rwanda er allerede kåret til Øst-Afrikas fremste ikt-land av FN. Dette er ledd i et forsøk på å gi landets økonomi et mer variert grunnlag og gjøre det mindre avhengig av landbrukssektoren, som fortsatt sysselsetter den store majoriteten av befolkningen. I dette arbeidet nyter Rwanda godt av en relativt lese- og skrivekyndig befolkning. Det er imidlertid bekymring for hvilke konsekvenser overgangen fra fransk til engelsk vil ha for utdanningssystemet - en utfordring illustrert av at rektoren ved landets største universitet ikke snakker det nye undervisningsspråket.

Mange mener Rwanda har satt seg et urealistisk mål. Men at det i det hele tatt er mulig å diskutere slike mål er nærmest et mirakel, tatt i betraktning hvor landet befant seg i etterkant av folkemordet i 1994. Arkitekten bak Rwandas gjenfødsel er Paul Kagame, som ledet opprørsbevegelsen Rwandan Patriotic Front (RPF), som i dag er regjeringsparti, i en borgerkrig mot folkemordregimet fra 1990 til 1994. Etter seks år i kulissene som forsvarsminister og visepresident tok Kagame over presidentposten etter at den skjøre samlingsregjeringen falt i 2000, og startet for alvor arbeidet for å sette ut i livet sine visjoner for landets utvikling. Men den relative stabiliteten Rwanda har opplevd det siste tiåret er skjør. Under den rolige overflaten eksisterer fortsatt sterke etniske motsetninger og faren for en ny apokalypse.

Etnisitet og folkemord
De belgiske koloniherrene forsterket og institusjonaliserte skillene mellom Rwandas to store etniske grupper - anslagsvis 85 prosent hutuer og 14 prosent tutsier - og sådde dermed frøene som gjorde folkemordet i 1994 mulig. Bølger av politisk massevold regissert av politikere som spilte på hutuers hevnlyst etter tiår med politisk avmakt jaget hundretusener av tutsier i eksil i nabolandene. RPF, dominert av etterkommere av flyktninger i Uganda, invaderte Rwanda i 1990 med krav om rett til hjemkomst og deltakelse i det politiske liv. Den påfølgende borgerkrigen, i kombinasjon med økonomiske nedgangstider, overbefolkning og intern misnøye, samt eksternt press for demokratisering, presset de daværende makthaverne opp i et hjørne. Løsningen for det hardt pressede regimet var igjen å fyre opp under rasisme og frykt for tutsiene, en strategi som endte i historiens mest effektive folkemord, da opptil en million tutsier og ”moderate” hutuer ble drept i løpet av rundt 100 dager i 1994.

Det nåværende regimets strategi for å håndtere spørsmålet om etnisitet er å fornekte skillet mellom hutu og tutsi. Paul Kagames budskap er ”ett Rwanda, ett folk, en fremtid,” og det er forbudt å klassifisere folk etter etnisk tilhørighet. Denne tilnærmingen er imidlertid mer ønsketenking enn realitet. Så langt har forsoningsprosessen gjort små fremskritt, og i den ellers så polariserte debatten om Rwanda forenes Kagames tilhengere og kritikere om én ting: Rwanda er fortsatt et samfunn på kanten av stupet. Om det grandiose utviklingsprosjektet skal ha noen mulighet til å lykkes, er det avgjørende at Rwanda gjør fremskritt mot forsoning og fredelig sameksistens. Et grunnleggende spørsmål er om fremgang på dette feltet er mulig uten en liberalisering av det politiske systemet, ettersom mange oppfatter dagens regime som sterkt tutsi-dominert.

Demokrati og menneskerettigheter
Rwanda har siden 2003 på papiret vært et flerpartidemokrati med demokratiske valg til parlamentet og presidentposten. Til tross for dette er landet de facto en ettpartistat, hvor andre politiske partier og offentlige institusjoner eksisterer og opererer på RPFs nåde. Mens kritikere viser til RPFs dominans av det politiske rom, lite troverdige valg, manglende ytrings- og pressefrihet samt karakterdrap på potensielle alternative lederskikkelser og kritikere, tegner regimets tilhengere et annerledes bilde. Rwanda hylles av sine generøse bistandsgivere for godt styresett, noe som kommer til uttrykk i desentraliseringsreformer, relativt lavt korrupsjonsnivå, økt rom for sivilsamfunnet i utviklingsprosjektet og relativt beskjedne lønninger og frynsegoder til makthavere.

Menneskerettigheter har vært et sensitivt tema i Rwanda siden 1994, delvis grunnet vestlig dobbeltmoral i etterkant av folkemordet. Amerikanske Human Rights Watch er blant regimets mest uttalte kritikere, og publiserer jevnlig rapporter om menneskerettighetsbrudd som utfordrer glansbildet regimet forsøker å tegne. I tillegg til andre vestlige kritikere har også en rapport fra det afrikanske initiativet NEPAD kritisert mangelen på politisk spillerom i Rwanda.

Internasjonale relasjoner
De siste årene har sett flere store hendelser for Rwandas diplomati. Et overraskende militært samarbeid mellom Rwanda og Den demokratiske republikken Kongo tok i januar 2009 sikte på å knekke opprørsbevegelsen Forces Démocratiques de Libération du Rwanda (FDLR) i Øst-Kongo. Operasjonen hadde begrenset militær suksess, men var et stort skritt på vei til å forbedre det anstrengte forholdet mellom nabolandene. Senere samme år ble Rwanda det andre medlemslandet uten britisk kolonihistorie som ble tatt opp i Samveldet, og Storbritannia har så langt vist sin begeistring ved å tilbakevise kritiske menneskerettighetsrapporter og fortsette sin generøse budsjettstøtte til Rwanda. Samtidig gjenåpnet Frankrike og Rwanda sine diplomatiske forbindelser, som ble fryst i 2008. Forholdet mellom landene har variert mellom kaldt og iskaldt siden 1994, grunnet Frankrikes betydelige støtte til regimet som regisserte folkemordet, men besøk fra utenriksminister Kouchner og president Sarkozy i løpet av kort tid understreket at landene er klare til å se fremover.

Veien videre
For et land som lå i grus i 1994 - ifølge Verdensbanken var Rwanda da verdens fattigste land – har Rwanda gjort nærmest utrolige fremskritt. Målet om å bli et mellominntektsland innen 2020 er muligens innen rekkevidde, men utfordringene er fortsatt enorme. Styresmaktene må sørge for at hittil neglisjerte grupper – som Twa-folket, ungdom og kvinner på landsbygda – får nyte godt av og ta del i det store utviklingsprosjektet. Den kanskje aller største utfordringen for Rwandas videre stabilitet og utvikling ligger imidlertid i det politiske systemet. I mangelen på forsoning og genuin sameksistens er det livsfarlig om politisk makt blir oppfattet som å tilhøre én etnisk gruppe. Samtidig er det reelle farer knyttet til politisk liberalisering, ettersom sterke krefter vil gripe nytt handlingsrom for å kaste Rwanda ut i et nytt mareritt.

Landfakta:

Areal: 26 338 km2 (46. størst)

Folketall: 9,7 millioner

Befolkningstetthet: 369 per km2

Urban befolkning: 18 prosent

Største by: Kigali - ca. 860 000

BNP per innbygger: 459 USD

Økonomisk vekst: 11,2 prosent

HDI-plassering: 167


Algerie Angola Benin Botswana Burkina Faso Burundi Kamerun Kapp Verde Den sentralafrikanske republikk Tsjad Komorene Kongo-Kinshasa Djibouti Egypt Ekvatorial-Guinea Eritrea Etiopia Gabon Gambia Ghana Guinea Guinea-Bissau Elfenbenskysten Kenya Lesotho Liberia Libya Madagaskar Malawi Mali Mauritania Mauritius Marokko Mosambik Namibia Niger Nigeria Kongo-Brazzaville Rwanda São Tomé og Príncipe Senegal Sierra Leone Somalia Sør-Afrika Sudan Sør-Sudan Swaziland Tanzania Togo Tunisia Uganda Vest-Sahara Zambia Zimbabwe
Algerie
Angola
Benin
Botswana
Burkina Faso
Burundi
Den sentralafrikanske republikk
Djibouti
Egypt
Ekvatorial-Guinea
Elfenbenskysten
Eritrea
Etiopia
Gabon
Gambia
Ghana
Guinea
Guinea-Bissau
Kamerun
Kapp Verde
Kenya
Komorene
Kongo-Brazzaville
Kongo-Kinshasa
Lesotho
Liberia
Libya
Madagaskar
Malawi
Mali
Marokko
Mauritania
Mauritius
Mosambik
Namibia
Niger
Nigeria
Rwanda
São Tomé og Príncipe
Senegal
Seychellene
Sierra Leone
Somalia
Sør-Afrika
Sør-Sudan
Sudan
Swaziland
Tanzania
Togo
Tsjad
Tunisia
Uganda
Vest-Sahara
Zambia
Zimbabwe