Afrika.no Meny

Landprofil 2006-2007

Rwanda

2003 kom til å bli et viktig år for Rwanda. For første gang siden det tragiske folkemordet i 1994 kunne Rwandas folk stemme over grunnlov og velge politiske representanter i flerpartivalg. En historisk utvikling var at kvinners deltagelse i politikken ble vesentlig fremmet etter valget. Siden har de største utfordringene for Rwanda vært spørsmål knyttet til forsoning, kraftforsyning, utvikling av menneskelige ressurser, regional fredsbygging og oppbygging av internasjonal tillit.

Algerie Angola Benin Botswana Burkina Faso Burundi Kamerun Kapp Verde Den sentralafrikanske republikk Tsjad Komorene Kongo-Kinshasa Djibouti Egypt Ekvatorial-Guinea Eritrea Etiopia Gabon Gambia Ghana Guinea Guinea-Bissau Elfenbenskysten Kenya Lesotho Liberia Libya Madagaskar Malawi Mali Mauritania Mauritius Marokko Mosambik Namibia Niger Nigeria Kongo-Brazzaville Rwanda São Tomé og Príncipe Senegal Sierra Leone Somalia Sør-Afrika Sudan Sør-Sudan Swaziland Tanzania Togo Tunisia Uganda Vest-Sahara Zambia Zimbabwe
Algerie
Angola
Benin
Botswana
Burkina Faso
Burundi
Den sentralafrikanske republikk
Djibouti
Egypt
Ekvatorial-Guinea
Elfenbenskysten
Eritrea
Etiopia
Gabon
Gambia
Ghana
Guinea
Guinea-Bissau
Kamerun
Kapp Verde
Kenya
Komorene
Kongo-Brazzaville
Kongo-Kinshasa
Lesotho
Liberia
Libya
Madagaskar
Malawi
Mali
Marokko
Mauritania
Mauritius
Mosambik
Namibia
Niger
Nigeria
Rwanda
São Tomé og Príncipe
Senegal
Seychellene
Sierra Leone
Somalia
Sør-Afrika
Sør-Sudan
Sudan
Swaziland
Tanzania
Togo
Tsjad
Tunisia
Uganda
Vest-Sahara
Zambia
Zimbabwe

I mai 2003 ble det vedtatt ny grunnlov i Rwanda og tre måneder senere ble Paul Kagame fra det regjerende partiet Rwanda Patriotic Front gjenvalgt som president. I månedsskiftet september/oktober ble det valgt parlamentarikere til nasjonalforsamlingen, med det oppsiktsvekkende resultatet at hele 49 prosent av parlamentarikerne i Rwanda nå er kvinner. Det var flere uregelmessigheter i disse prosessene. Det regjerende partiet fremsatte trusler mot opposisjonen og dens tilhengere. Blant annet ble medlemmer av den forbudte organisasjonen Democratic Republican Movement arrestert.

I juni 2004 gikk nasjonalforsamlingen med på å undersøke den angivelige spredningen av en ”folkemordsideologi”. En kontroversiell rapport ble framlagt hvor ulike institusjoner, skoler, individer, samt nasjonale og internasjonale ikke-statlige organisasjoner ble beskyldt for å bidra til etnisk segregering, adskillelse og folkemordsideologi. Også noen religiøse organisasjoner ble nevnt i rapporten. Organisasjonen Rwandan League for the Promotion and Defence of Human Rights (Liprodhor), som hadde overvåket menneskerettighetstilstanden i landet, ble nødt til å instille sin aktivitet på grunn av trusler og vilkårlige arrestasjoner av sine ansatte.

Sosiale forhold
I 2004 ble det opprettet 8140 lokale gacaca-domstoler over hele Rwanda. Disse gacaca-domstolene, som først startet sin virksomhet i 2005, har som juristdiksjon å dømme i folkemordsaker. Selv om intensjonen med gacaca-prosessen var å tilrettelegge for fred og forsoning, kom ny informasjon om folkemordet fram etter hvert som saker ble ført for domstolene. Flere nye personer ble tiltalt og vitner ble truet og i noen tilfeller drept. Da 36.000 fanger i august 2005 ble løslatt, på grunnlag av at de erkjente sin delaktighet i folkemordet, øket spenningen mellom de to folkegruppene hutuer og tutsier ytterligere.

Rwandere i eksil lever i konstant frykt for å bli utvist av vertslandet. Videre kjenner hutuflyktninger som bor utenfor Rwanda seg urettvist stemplet som mordere og kriminelle. De kritiserer det rwandiske rettssystemet for å være partisk ved å ikke etterforske krigsforbrytelser begått av makthaverne. De underliggende etniske forskjellene mellom rwandere, og det at disse forskjellene som regel undertrykkes, er en vedvarende trussel mot forsoning, integrering og bærekraftig utvikling.

The International Criminal Tribunal for Rwanda (ICTR) makter ikke å sørge for rettferdighet for begge partene i den rwandiske konflikten. ICTR tar blant annet ikke for seg brudd på internasjonale lover som er begått utenfor Rwandas grenser, ei heller lovbrudd som ikke ligger innenfor tidsrommet 1. januar 1994 til 31. desember 1994. Man kan derfor med rette fremme tvil om tribunalets iboende partiskhet, og om i hvilken grad ICTR kan skape forsoning i Rwanda.

Kvinner rekrutteres
Kvinner innehar fortsatt underordnede posisjoner i alle sfærer av Rwandas offentlige liv. Framskritt er blitt gjort med å rekruttere kvinner til stillinger som beslutningstagere. Myndighetene fremmer aktivt likestilling og kvinners frigjøring, spesielt gjennom Kjønns og kvinnedepartementet (Ministry of Gender and Women in Development). Dette departementets mandat er å avskaffe kjønnsbasert ubalanse i alle deler av det rwandiske samfunnet. Men, rangert etter kjønnsrelatert utvikling havner Rwanda som land nummer 122 av 140 mulige land i FNs Human Development Report (2005).

Hiv/aids-situasjonen kan best beskrives som alvorlig. I kampen mot hiv og aids mottar Rwanda betydelige midler fra Global Fund og Verdensbanken. Fra African Economic Outlook (2005-2006) meldes det om en registrert nedgang i andelen smittede i den voksne befolkningen.

Når det gjelder utdanningssektoren, har andelen som begynner på offentlige og private grunnskoler steget fra 54 prosent i 2003 til 60 prosent i 2005. Hvis denne utviklingen vedvarer ligger Rwanda an til å oppnå allmenn grunnskoleutdanning innen 2015. Det er verdt å merke seg at denne veksten har ført til et underskudd på kvalifiserte lærere. Skolesystemet er derfor preget av store klasser og en ordning der lærerne må jobbe doble skift.

Økonomiske forhold
Ugunstige værforhold i 2003 og 2004 førte til reduserte jordbruksavlinger og dermed lavere eksportinntekter fra landbruket. Kaffesektoren kunne imidlertid rapportere om vekst, på tross av lite nedbør i 2004. Den økonomiske veksten tok seg opp igjen i 2005, grunnet bedre forhold for landbruket. Fallende eksport, sviktende elektrisitetsforsyning og høy oljepris står som viktige utfordringer for fremtidig økonomisk utvikling. Rwandas avhengighet av internasjonal bistand er også bekymringsverdig.

Utviklingen over de siste tre årene har vist at å gjenforene et splittet rwandisk samfunn vil kreve stor innsats fra både hutuer og tutsier. I et klima hvor det sivile samfunn og den politiske opposisjonen undertrykkes, er det uvisst om Rwandas flyktninger i Great Lakes-regionen, ellers i Afrika, og i andre deler av verden, kan vende tilbake til hjemlandet. Selv om Rwandas framtid fortsatt er usikker, kan den nåværende regjeringens forsøk på å skape fred og tillit i Rwanda paradoksalt nok gi inntrykk av at det er en rimelig sjanse for at fred, sikkerhet og stabilitet i Rwanda i årene som kommer. 

*Gaudencia Mutema, Ph.D. er forsker ved Senter for kvinne- og kjønnsforskning (SKOK) ved Universitetet i Bergen.


Algerie Angola Benin Botswana Burkina Faso Burundi Kamerun Kapp Verde Den sentralafrikanske republikk Tsjad Komorene Kongo-Kinshasa Djibouti Egypt Ekvatorial-Guinea Eritrea Etiopia Gabon Gambia Ghana Guinea Guinea-Bissau Elfenbenskysten Kenya Lesotho Liberia Libya Madagaskar Malawi Mali Mauritania Mauritius Marokko Mosambik Namibia Niger Nigeria Kongo-Brazzaville Rwanda São Tomé og Príncipe Senegal Sierra Leone Somalia Sør-Afrika Sudan Sør-Sudan Swaziland Tanzania Togo Tunisia Uganda Vest-Sahara Zambia Zimbabwe
Algerie
Angola
Benin
Botswana
Burkina Faso
Burundi
Den sentralafrikanske republikk
Djibouti
Egypt
Ekvatorial-Guinea
Elfenbenskysten
Eritrea
Etiopia
Gabon
Gambia
Ghana
Guinea
Guinea-Bissau
Kamerun
Kapp Verde
Kenya
Komorene
Kongo-Brazzaville
Kongo-Kinshasa
Lesotho
Liberia
Libya
Madagaskar
Malawi
Mali
Marokko
Mauritania
Mauritius
Mosambik
Namibia
Niger
Nigeria
Rwanda
São Tomé og Príncipe
Senegal
Seychellene
Sierra Leone
Somalia
Sør-Afrika
Sør-Sudan
Sudan
Swaziland
Tanzania
Togo
Tsjad
Tunisia
Uganda
Vest-Sahara
Zambia
Zimbabwe