Afrika.no Meny

Landprofil 2002-2003

Rwanda

I mars 2000 gikk president Pasteur Bizimungu (hutu) av på grunn av uenighet om sammensetningen av det nye kabinettet. Han beskyldte parlamentet for å bruke hutuer som skyteskive i anti-korrupsjonsetterforskning. Måneden etter valgte ministre og medlemmer av parlamentet den daværende visepresident Paul Kagame (tutsi) til ny president. Året etter fikk Rwanda nytt flagg, ny nasjonalsang og et nytt statsvåpen. Formålet var å fremme nasjonal enhet og forsoning.

Algerie Angola Benin Botswana Burkina Faso Burundi Kamerun Kapp Verde Den sentralafrikanske republikk Tsjad Komorene Kongo-Kinshasa Djibouti Egypt Ekvatorial-Guinea Eritrea Etiopia Gabon Gambia Ghana Guinea Guinea-Bissau Elfenbenskysten Kenya Lesotho Liberia Libya Madagaskar Malawi Mali Mauritania Mauritius Marokko Mosambik Namibia Niger Nigeria Kongo-Brazzaville Rwanda São Tomé og Príncipe Senegal Sierra Leone Somalia Sør-Afrika Sudan Sør-Sudan Swaziland Tanzania Togo Tunisia Uganda Vest-Sahara Zambia Zimbabwe
Algerie
Angola
Benin
Botswana
Burkina Faso
Burundi
Den sentralafrikanske republikk
Djibouti
Egypt
Ekvatorial-Guinea
Elfenbenskysten
Eritrea
Etiopia
Gabon
Gambia
Ghana
Guinea
Guinea-Bissau
Kamerun
Kapp Verde
Kenya
Komorene
Kongo-Brazzaville
Kongo-Kinshasa
Lesotho
Liberia
Libya
Madagaskar
Malawi
Mali
Marokko
Mauritania
Mauritius
Mosambik
Namibia
Niger
Nigeria
Rwanda
São Tomé og Príncipe
Senegal
Seychellene
Sierra Leone
Somalia
Sør-Afrika
Sør-Sudan
Sudan
Swaziland
Tanzania
Togo
Tsjad
Tunisia
Uganda
Vest-Sahara
Zambia
Zimbabwe

Konflikten mellom Rwanda og Kongo, som har røtter tilbake til folkemordet i Rwanda i 1994, er nå formelt bilagt gjennom en fredsavtale fra 30. juli 2002.

En måned tidligere startet International Court of Justice i Haag å se på et søksmål fra Kongo om folkemord, væpnet aggresjon og menneskerettighetsovergrep.

800 000 tutsier, men også moderate hutuer, ble massakrert av hutuer i løpet av borgerkrigen i 1994. I oppgjøret som fulgte, tok tutsiene makten i Rwanda. Rundt en million hutuer flyktet til Kongo (som på det tidspunkt bar navnet Zaïre). Deretter kom en rwandisk invasjon i Kongo, og i årene som fulgte skaffet rwanderne seg kontroll over en tredjedel av Kongos territorium.

Et «nytt» Rwanda
Rwanda tok sine første steg mot demokratisering etter folkemordet i mars 2001, da lokalvalg ble avholdt. Valget ble kritisert på grunn av utstrakt innblanding fra myndighetenes side. Mange snakker nå om byggingen av «det nye Rwanda».

Omfattende reformer er gjennomført, men måten det er skjedd på har forsterket en allerede eksisterende misnøye. Dette gjelder særlig blant hutuene. Det viktigste opposisjonspartiet er den hutudominerte Mouvement Democratique Republicain (MDR), som har fire medlemmer i koalisjonsregjeringen. Mest bekymringsfullt er det likevel at en økende andel tutsier også går imot regimets reformarbeid.

Offentlige stillinger reflekterer i stor grad RPFs dominerende posisjon, hvor tutsier har de fleste ledende stillinger. Militæret representerer den sterkeste interessegruppen, mens den katolske kirken, som normalt har hatt stor innflytelse, har mistet mye av sin legitimitet grunnet sentrale kirkelederes medvirkning, eller passivitet, under folkemordet.

Man har sett fremskritt når det gjelder å bringe de ansvarlige bak folkemordet i Rwanda for retten, men det går svært tregt. Per 23. juli 2002 hadde FNs internasjonale krigsforbrytertribunal for Rwanda (ICTR) domfelt 8 personer, mens det totale antall anklagede er 73. Tusenvis av mistenkte sitter i overfylte fengsel og venter på rettergang.

Dette forsøker man å finne en løsning på ved å opprette gacaca-domstoler, som ble offisielt lansert 18. juni i år. Gacaca er en slags folkedomstol basert på lokale konflikthåndteringstradisjoner. Her skal man forsøke å føre sak mot 120 000 mistenkte. Gacaca-domstolene skal behandle alle typer forbrytelser som fant sted under krigen, med unntak av sakene mot de ansvarlige for planlegging av, og de som ga ordre til, folkemordet. Disse skal ICTR og det regulære rettsapparatet ta seg av.

Befolkningsvekst
De sosiale problemene som landet sliter med er store etter den lange voldsperioden. Rwanda er det tettest befolkede landet i Afrika og har en av verdens raskest voksende befolkninger. Matproduksjonen er ikke tilstrekkelig, og det samme gjelder antall bosteder. I UNDPs Human Development Index fra 2002 ender Rwanda på 162. plass av i alt 173 land.

 I 2000 var vi vitne til en tørkeperiode som hadde katastrofale følger for deler av befolkningen. Mange frykter at det samme vil skje i år. Hjemvendte flyktninger har behov for et sted å bo, og ikke minst sikkerhet mot hevnangrep. Som følge av krig, folkemord og aids er anslagsvis 100 000 barn foreldreløse. Ifølge UNICEFs representant i Rwanda bor rundt 7000 av disse på gata. Aids utgjør et stort problem – Rwanda har et av de høyeste antall smittede i verden. Gjennomsnittlig levealder er 43 år for menn og 44 for kvinner.

Familier kan ta del i tilskuddsordninger gjennom et statlig system. Det finnes også et velferdsfond som sikrer medisinsk støtte. I tillegg omfattes alle lønnstakere av et sosialtrygdsystem. Skolegang er gratis og i utgangspunktet obligatorisk for alle barn mellom 7 og 15. I 1997 fulgte 78% i den relevante aldersgruppen undervisning, og lese- og skrivekyndigheten lå på 63% (noe som er høyere enn gjennomsnittet for Afrika sør for Sahara).

Jordbruksøkonomi
Rundt 92% av Rwandas befolkning bor i rurale områder. Jordbruk og dyrehold er den viktigste inntektskilden for majoriteten. Økonomien har hovedsakelig bestått av jordbruk, kaffeproduksjon og noe mineralutvinning. Selv om man finner gull, tinnmalm og diamanter i Rwanda, har eksporten først og fremst blitt utvunnet innenfor Kongos territorium. Voldssykluser, inkludert folkemordet i 1994, sammen med jorderosjon og avskoging har hatt svært negative effekter på økonomien.

Tusenvis av flyktninger fant sine eiendommer overtatt av RPA/RPF-styrker, noe som gjorde dem avhengig av utenlandsk hjelp. Verdensbankens strukturtilpasningsprogram startet i 1990, men internasjonale donorer har generelt nølt med å gi hjelp fordi de har fryktet at midlene ble brukt til militære formål. Særlig ble denne frykten forsterket da Rwanda ble involvert i borgerkrigen i Kongo og ikke minst i et våpenkappløp mot Uganda i 2000.

Valg i 2003
Utarbeidelsen av en ny konstitusjon er iverksatt, og i 2003 vil valg bli gjennomført der folket kan ta stilling til forslaget. Samme år er det også varslet valg på ny nasjonalforsamling og muligens også presidentvalg.

Kringkastingen er statsstyrt, men i juni 2002 ble en lov vedtatt som åpner opp for lisens til private aktører. Selv om man observerer en rekke nye aviser, ser det ut til at regjeringen til en viss grad styrer disse og/eller at det forventes en stor grad av selvsensur.

Fredsavtalen som ble undertegnet 30. juli 2002 av Kongos president Joseph Kabila og Rwandas Paul Kagame, innebærer blant annet at Rwanda skal trekke 30 000 soldater ut av Kongo. Flere analytikere er pessimistiske til avtalen, særlig når det gjelder tidsfristen for å oppfylle den og avvæpningen av hutu-militsen. La oss håpe at de ulike partene er seg sitt ansvar bevisst slik at de negative spådommene blir gjort til skamme.


Algerie Angola Benin Botswana Burkina Faso Burundi Kamerun Kapp Verde Den sentralafrikanske republikk Tsjad Komorene Kongo-Kinshasa Djibouti Egypt Ekvatorial-Guinea Eritrea Etiopia Gabon Gambia Ghana Guinea Guinea-Bissau Elfenbenskysten Kenya Lesotho Liberia Libya Madagaskar Malawi Mali Mauritania Mauritius Marokko Mosambik Namibia Niger Nigeria Kongo-Brazzaville Rwanda São Tomé og Príncipe Senegal Sierra Leone Somalia Sør-Afrika Sudan Sør-Sudan Swaziland Tanzania Togo Tunisia Uganda Vest-Sahara Zambia Zimbabwe
Algerie
Angola
Benin
Botswana
Burkina Faso
Burundi
Den sentralafrikanske republikk
Djibouti
Egypt
Ekvatorial-Guinea
Elfenbenskysten
Eritrea
Etiopia
Gabon
Gambia
Ghana
Guinea
Guinea-Bissau
Kamerun
Kapp Verde
Kenya
Komorene
Kongo-Brazzaville
Kongo-Kinshasa
Lesotho
Liberia
Libya
Madagaskar
Malawi
Mali
Marokko
Mauritania
Mauritius
Mosambik
Namibia
Niger
Nigeria
Rwanda
São Tomé og Príncipe
Senegal
Seychellene
Sierra Leone
Somalia
Sør-Afrika
Sør-Sudan
Sudan
Swaziland
Tanzania
Togo
Tsjad
Tunisia
Uganda
Vest-Sahara
Zambia
Zimbabwe