Afrika.no Meny

Landprofil 2012-2013

Nigeria

2012 startet med oppblussende konflikter i nord og i sør, sosial uro, folkelig massemobilisering og generalstreik. På ulike vis kan alt kobles direkte til oljepolitikk, økonomisk vekst uten fordeling og frustrasjon over manglende reell demokratisk deltakelse.

Algerie Angola Benin Botswana Burkina Faso Burundi Kamerun Kapp Verde Den sentralafrikanske republikk Tsjad Komorene Kongo-Kinshasa Djibouti Egypt Ekvatorial-Guinea Eritrea Etiopia Gabon Gambia Ghana Guinea Guinea-Bissau Elfenbenskysten Kenya Lesotho Liberia Libya Madagaskar Malawi Mali Mauritania Mauritius Marokko Mosambik Namibia Niger Nigeria Kongo-Brazzaville Rwanda São Tomé og Príncipe Senegal Sierra Leone Somalia Sør-Afrika Sudan Sør-Sudan Swaziland Tanzania Togo Tunisia Uganda Vest-Sahara Zambia Zimbabwe
Algerie
Angola
Benin
Botswana
Burkina Faso
Burundi
Den sentralafrikanske republikk
Djibouti
Egypt
Ekvatorial-Guinea
Elfenbenskysten
Eritrea
Etiopia
Gabon
Gambia
Ghana
Guinea
Guinea-Bissau
Kamerun
Kapp Verde
Kenya
Komorene
Kongo-Brazzaville
Kongo-Kinshasa
Lesotho
Liberia
Libya
Madagaskar
Malawi
Mali
Marokko
Mauritania
Mauritius
Mosambik
Namibia
Niger
Nigeria
Rwanda
São Tomé og Príncipe
Senegal
Seychellene
Sierra Leone
Somalia
Sør-Afrika
Sør-Sudan
Sudan
Swaziland
Tanzania
Togo
Tsjad
Tunisia
Uganda
Vest-Sahara
Zambia
Zimbabwe

Om ikke perfekt gjennomført, markerte valget i 2011 viktige skritt i retning av åpnere og mer rettferdige valg. Det var sterkt press om forbedringer etter det kontroversielle valget i 2007, der flere guvernører måtte gi fra seg stillingen etter at valgutfallet ble utfordret av opposisjonen i retten. Fungerende president, Goodluck Jonathan fra Demokratisk folkeparti (PDP), vant med 59 prosent. Regjeringspartiet PDP mistet noe av sitt velgergrunnlag, men er fortsatt det absolutt dominerende partiet. Opposisjonen står svakt.

Spenningen ved valget var mer knyttet til valg av presidentkandidat for PDP enn til utfallet av selve presidentvalget. PDP har et internt maktdelingsprinsipp om å skifte mellom presidenter fra nord og sør. Siden forrige president, den muslimske Yar’Adua fra nord, døde i løpet av den første av sine to mulige presidentperioder, var det sterke stemmer i nord som mente at det fortsatt var nord sin tur. Men fungerende president Jonathan fra sør vant den interne nominasjonen etter lang politisk kamp. Jonathan er den første presidenten i Nigeria som kommer fra det oljeproduserende Niger-deltaet.

Gjenoppblussing av konflikter
Det siste tiåret har voldelige islamistiske grupper vokst fram i nord. Boko Haram har fått mest oppmerksomhet. Gruppen kom på ny til overflaten i 2011 og tok ansvar for en serie bomber mot militæret, politi, politiske mål, en FN-bygning og kirker. Områdene i nord er spesielt fattige, og opplevelsen av politisk og økonomisk marginalisering fører til omfattende frustrasjon, noe Boko Haram spiller på.

På nyåret 2012 kom nye krav fra nord om økt andel av oljeinntektene, som i dag fordeles likt mellom de 36 delstatene, med unntak av 13 prosent som går direkte til de oljeproduserende statene i Niger-deltaet. Argumentet fra nord er at overskudd av oljeproduksjon utenfor kysten bør deles likt. Kun produksjonen i selve Niger-deltaet bør legges til grunn for direkte overføringer til dette området, mener de. Kravene fra nord har provosert mange i deltaområdet, der det har vært kjempet lenge for økt andel av inntektene fra oljeproduksjonen.

I 2009 ble det innledet en prosess som skulle sørge for at militsgrupper i Niger-deltaet fikk amnesti mot innlevering av våpen. De ble tilbudt utdanning og reintegreringstiltak. Dette ga en relativt rolig periode, og tallet på angrep mot oljeinstallasjoner ble kraftig redusert. Men Bevegelsen for frigjøring av Niger-deltaet (MEND) sto på ny bak en bombing av en oljeinstallasjon i februar 2012, og har varslet en fornyet bombeoffensiv mot oljeinstallasjoner. Piratvirksomheten i Guinea-bukta fortsetter, og det spekuleres i om den er knyttet til militante grupper i deltaet. Amnestiprosessen har blitt kritisert for ikke å ta tilstrekkelig tak i underliggende årsaker til konfliktene rundt oljen.

Voldelige grupper, i nord som i sør, rekrutterer spesielt blant arbeidsledig ungdom. Det går rykter om samarbeid mellom Boko Haram og politiske og økonomiske eliter i nord, så vel som om ekstern støtte og koblinger til Al Qaida. Slike spekulasjoner bidrar til økt frykt, og kan brukes til å legitimere økt militarisering. President Jonathan er under sterkt press for å gjøre noe med volden, også fra internasjonalt hold. USA, som importerer 10 prosent av sin olje fra Nigeria, har definert Boko Haram som en trussel mot sitt eget land. Den militære innsatsen mot terrorisme har økt, og 25 prosent av nasjonalbudsjettet i 2012 ble satt av til militære. Selv om komplekse underliggende sosiale, politiske og økonomiske årsaker er godt kjent, satser myndighetene i hovedsak på militær innsats.

Økonomisk vekst uten fordeling
Nigeriansk økonomi fortsetter å vokse, og Nigeria anses som et av de viktigste og mest interessante markedene i Afrika, på tross av urolighetene. Det har vært kraftig økonomisk vekst de siste årene, med en generell vekst i bruttonasjonalprodukt (BNP) i 2011 på 7,4 prosent og forventet vekst i 2012 og 2013 på 6,3 prosent. Veksten i ikke-oljerelatert økonomi er enda høyere, over 9 prosent i 2011. Veksten drives fram av telekommunikasjon og bygg og anlegg, og det er også vekst i jordbruket. Samtidig er inflasjonen høyere enn veksten, knapt 11 prosent i 2011, forventet 12,3 prosent i 2012.

Men veksten kommer i virksomhet som i liten grad skaper nye arbeidsplasser, og fattigdommen øker. Ressurser og rikdom er ekstremt ulikt fordelt mellom og internt i regioner. I tillegg øker andelen fattige og absolutt fattige. Andelen som lever for mindre enn 1 dollar dagen økte fra 52 prosent til 62 prosent mellom 2004 til 2010. Siden befolkningen stadig øker, vil det og si antallet fattige øker kraftig. Oljeproduksjon er i seg selv lite arbeidsintensivt og den nigerianske økonomien har stort behov for diversifisering. Veldig konservative anslag gir 21 prosent arbeidsledighet.

Ny giv i sivilsamfunnet?
Presidentens annonsering av avvikling av bensinsubsidiene i nyttårstalen 2012 framprovoserte spontane, ikke-voldelige protester over hele Nigeria. Fjerning av subsidiene ga en dobling av bensinprisene over natta, med påfølgende prisøkning på andre forbruksvarer, blant annet strøm til husholdningene, som oftest kommer fra bensinaggregater. Inspirert av motstanden mot den finansielle eliten i Occupy Wall Street, ble Occupy Nigeria dannet for å protestere mot subsidiekutt, fattigdom og korrupsjon og for reelt demokrati. Fagbevegelsen kom fort på banen og erklærte generalstreik. Oljearbeiderforbundet truet med å stenge all oljeproduksjon i landet, og det folkerike landet stoppet opp i dagevis.

Billig bensin oppleves som det eneste godet folk flest får fra den enorme oljerikdommen i Nigeria. Det internasjonale pengefondet (IMF) hadde presset på for å avvikle subsidiene, også fordi de er grunnlag for enorm korrupsjon. Demonstranter og fagbevegelse markerte seg også sterkt mot korrupsjon, men før man kan diskutere avvikling av det ”folkelige gode” som drivstoffsubsidier er, må det foreligge konkrete tiltak mot korrupsjon og for å diversifisere økonomien: Spesielt er det viktig å få i gang de nigerianske raffineriene, slik at det oljerike landet kan raffinere sine egne produkter, og slipper å importere, som i dag. Fagbevegelsen ledet forhandlinger med regjeringen som førte til at subsidiekuttene ble betydelig redusert, og streiken ble avblåst.

Utfallet var skuffende for mange som ønsket full retrett fra myndighetene På lengre sikt gjenstår det å se hvilken effekt den største folkelige mobiliseringen siden frigjøringen vil ha på nigeriansk politikk. Protestene mobiliserte nye grupper, med vekt på unge og middelklassen, og det folkelige opprøret var rettet mot myndigheter og den politiske og økonomiske eliten. Forhåpentligvis vil det fornyede engasjementet fortsette, og bidra til økt reelt demokrati og folkelig deltakelse i nigeriansk politikk og økonomi.


Algerie Angola Benin Botswana Burkina Faso Burundi Kamerun Kapp Verde Den sentralafrikanske republikk Tsjad Komorene Kongo-Kinshasa Djibouti Egypt Ekvatorial-Guinea Eritrea Etiopia Gabon Gambia Ghana Guinea Guinea-Bissau Elfenbenskysten Kenya Lesotho Liberia Libya Madagaskar Malawi Mali Mauritania Mauritius Marokko Mosambik Namibia Niger Nigeria Kongo-Brazzaville Rwanda São Tomé og Príncipe Senegal Sierra Leone Somalia Sør-Afrika Sudan Sør-Sudan Swaziland Tanzania Togo Tunisia Uganda Vest-Sahara Zambia Zimbabwe
Algerie
Angola
Benin
Botswana
Burkina Faso
Burundi
Den sentralafrikanske republikk
Djibouti
Egypt
Ekvatorial-Guinea
Elfenbenskysten
Eritrea
Etiopia
Gabon
Gambia
Ghana
Guinea
Guinea-Bissau
Kamerun
Kapp Verde
Kenya
Komorene
Kongo-Brazzaville
Kongo-Kinshasa
Lesotho
Liberia
Libya
Madagaskar
Malawi
Mali
Marokko
Mauritania
Mauritius
Mosambik
Namibia
Niger
Nigeria
Rwanda
São Tomé og Príncipe
Senegal
Seychellene
Sierra Leone
Somalia
Sør-Afrika
Sør-Sudan
Sudan
Swaziland
Tanzania
Togo
Tsjad
Tunisia
Uganda
Vest-Sahara
Zambia
Zimbabwe