Afrika.no Meny

Landprofil 2012-2013

Namibia

Namibia har siden frigjøringen i 1990 vært et flerpartidemokrati, og South West Africa People’s Organisation (SWAPO) har sittet ved makten i mer enn 20 år. Til tross for at landet er rikt på naturressurser og kan vise til økonomisk vekst, er ressursene ekstremt skjevt fordelt. Økonomien er sårbar for internasjonale finanssvingninger og påvirkes særlig av prisendringer i Sør-Afrika.

Algerie Angola Benin Botswana Burkina Faso Burundi Kamerun Kapp Verde Den sentralafrikanske republikk Tsjad Komorene Kongo-Kinshasa Djibouti Egypt Ekvatorial-Guinea Eritrea Etiopia Gabon Gambia Ghana Guinea Guinea-Bissau Elfenbenskysten Kenya Lesotho Liberia Libya Madagaskar Malawi Mali Mauritania Mauritius Marokko Mosambik Namibia Niger Nigeria Kongo-Brazzaville Rwanda São Tomé og Príncipe Senegal Sierra Leone Somalia Sør-Afrika Sudan Sør-Sudan Swaziland Tanzania Togo Tunisia Uganda Vest-Sahara Zambia Zimbabwe
Algerie
Angola
Benin
Botswana
Burkina Faso
Burundi
Den sentralafrikanske republikk
Djibouti
Egypt
Ekvatorial-Guinea
Elfenbenskysten
Eritrea
Etiopia
Gabon
Gambia
Ghana
Guinea
Guinea-Bissau
Kamerun
Kapp Verde
Kenya
Komorene
Kongo-Brazzaville
Kongo-Kinshasa
Lesotho
Liberia
Libya
Madagaskar
Malawi
Mali
Marokko
Mauritania
Mauritius
Mosambik
Namibia
Niger
Nigeria
Rwanda
São Tomé og Príncipe
Senegal
Seychellene
Sierra Leone
Somalia
Sør-Afrika
Sør-Sudan
Sudan
Swaziland
Tanzania
Togo
Tsjad
Tunisia
Uganda
Vest-Sahara
Zambia
Zimbabwe

Namibia er rikt på naturressurser som diamanter, uran, kobber, sink, fisk og gull. Gruveindustrien påvirkes sterkt av globale endringer i prisene på råvarer. I 2008 og 2009 stupte prisene på kobber, sink og uran, og gruveindustrien reduserte produksjonen sin. Prisene har etter den tid økt kraftig, og produksjonen har tatt seg opp igjen.

Diamanter i finanskrise
Etterspørselen etter diamanter påvirkes sterkt av internasjonal økonomi, og diamantproduksjonen i Namibia har fulgt den globale finanskrisen tett. Produksjonen stupte i 2009 som følge av lav etterspørsel, bedret seg noe i 2010 og avtok igjen i 2011. Dette viser tydelig at Namibia blir rammet av eurokrisen. Når landene som Namibia eksporterer varene sine til er i økonomiske vanskeligheter, kjøper de mindre varer fra utlandet. Gruveindustrien utgjør omtrent 18 prosent av bruttonasjonalproduktet (BNP).

Namibias viktigste handelspartner er Sør-Afrika, og Namibia importer matvarer, utstyr til industrien og andre ferdigvarer fra nabolandet. Namibia er derfor sårbart for prisendringer på sørafrikanske varer. Blir maten dyrere i Sør-Afrika, blir den også dyrere i Namibia. De siste årene har Brasil, Kina, India og Russland blitt viktigere økonomiske og politiske partnere for Namibia. Landene er interessert i å få tilgang på Namibias naturressurser, og Namibia er interessert i å selge varene sine.

Ekstremt skjev fordeling av ressurser
Namibia har en gjennomsnittsinntekt på 4992 amerikanske dollar og klassifiseres som et mellominntektsland. Men inntekt og formue er veldig skjevt fordelt. De 10 prosent rikeste i landet har et forbruksnivå som er 50 ganger høyere enn de 10 prosent fattigste i landet. Det er også store forskjeller mellom by og land når det gjelder inntekt. På landsbygda blir 38 prosent av befolkningen regnet som fattige, mens i urbane strøk gjelder dette kun 12 prosent.

Namibia ligger i det sørvestlige Afrika, og har en befolkning på bare 2,2 millioner. Omtrent to tredeler av befolkningen bor på landsbygda, og 60 prosent av befolkningen bor nord i landet. Jordbruk utgjør bare 6 prosent av BNP, men er likevel en viktig kilde til arbeid. Rundt en tredel av befolkningen har småjordbruk som hovedinntektskilde. Arbeidsledigheten i Namibia er på 51 prosent, og enda høyere blant ungdom. Som følge av den høye arbeidsledigheten har myndighetene iverksatt tiltak for å få flere mennesker i jobb. Myndighetenes plan tar sikte på å skape over 100 000 nye arbeidsplasser innen 2014, til en prislapp på 1,9 milliarder amerikanske dollar. Myndighetene driver en aktiv landbrukspolitikk og er opptatt av å øke matsikkerheten, samt å skape arbeidsplasser innenfor landbruket.

Namibia er det tørreste landet i Afrika sør for Sahara, og omtrent 90 prosent av landområdet er ørken eller halvørken. I 2011 ble det erklært nasjonal flomkrise i Namibia, og i de nordlige områdene av landet var nedbøren høyere enn den har vært noen gang de siste 120 årene. Menneskeliv gikk tapt, bønder fikk jordene sine oversvømt, gruver måtte avbryte produksjonen sin, skoler ble holdt stengt, store ødeleggelser på veier og bygninger ble registrert, og 60 000 mennesker måtte evakueres.

Satser på utdanning
Namibia Visjon 2030 er landets langsiktige plan og visjon for utvikling, og iverksettes gjennom nasjonale utviklingsplaner. Utdanning, forsømt i kolonitiden, har blitt en hjørnestein i utviklingspolitikken med ca 25 prosent av budsjettet bevilget til utdanning. En ny lov som fokuserer på å jevne sosioøkonomiske forskjeller i det namibiske samfunnet er under utarbeidelse. Loven har blitt kritisert av privat sektor, fordi den fokuserer mer på overføring av eierskap og mindre på å utvikle folks evner og kapasitet og dermed utvikle flere entreprenører og bidra til nyskapning i samfunnet.

Namibia fikk sin uavhengighet fra Sør-Afrika i 1990 og apartheidstyre i Namibia tok slutt. Siden da har fem valg til nasjonalforsamling blitt avholdt, det siste i 2009. Namibia har et flerpartisystem, og den tidligere frigjøringsorganisasjonen SWAPO er det største partiet, med 74 prosent av stemmene og 54 av 72 plasser i nasjonalforsamlingen. Hifikepunye Pohamba (SWAPO) ble gjenvalgt til president med 75 prosent av stemmene. Det er duket for sterk konkurranse i tiden frem til Pohamba går av som president i 2014 om hvem som skal bli SWAPOs neste presidentkandidat. Opposisjonen er fragmentert og 14 opposisjonspartier stilte til valg, deriblant Rally for Democracy and Progress (RDP), som nå er det største opposisjonspartiet med åtte av plassene i nasjonalforsamlingen.

27 prosent av representantene til parlamentet er kvinner, og dette er langt under Namibias målsetting om lik representasjon av kvinner og menn innen 2015. Det er et godt likestillingslovverk på plass i Namibia, men utfordringen er å sette det ut i livet. Nasjonalt er det omtrent like mange jenter som gutter som går på skole, men det finnes store regionale forskjeller i landet. Det er også store utfordringer når det gjelder kjønnsbasert vold og vold mot barn. Namibia er hardt rammet av hiv-epidemien, og nasjonalt er omtrent 13 prosent av voksne og 18 prosent av gravide hivsmittet. Men det er store regionale forskjeller, og det er flere kvinner enn menn som er hivsmittet. Tilgangen på medisiner og behandling for hiv og aids har blitt drastisk forbedret, og antall nye hivsmittede har gått ned.

Da president Pohamba tiltrådte som president i 2005 lanserte han en nulltoleransepolitikk mot korrupsjon. Namibia har et godt lovverk for å forebygge korrupsjon og i 2007 begynte antikorrupsjonskommisjonen sitt virke. Korrupsjonsindeksen til Transparency International rangerer Namibia som det sjette minst korrupte landet i Afrika sør for Sahara. Et sterkt sivilsamfunn og viktige medier støtter opp under antikorrupsjonskampanjen. Samtidig som Namibia rangeres med topplassering når det gjelder pressefrihet blant afrikanske land, har det blitt registrert alvorlig trakassering av journalister og sivilsamfunnsorganisasjoner.

I mars 2011 gjennomgikk Namibia en periodisk gjennomgang av landet (UPR)i FNs menneskerettighetsråd i Genève. Menneskerettighetsutfordringer relatert til barnearbeid, trakassering av journalister og likestilling ble understreket. Namibia fikk 120 anmerkninger hvorav 90 ble akseptert, 3 forkastet og 27 ble mottatt med reservasjoner.


Algerie Angola Benin Botswana Burkina Faso Burundi Kamerun Kapp Verde Den sentralafrikanske republikk Tsjad Komorene Kongo-Kinshasa Djibouti Egypt Ekvatorial-Guinea Eritrea Etiopia Gabon Gambia Ghana Guinea Guinea-Bissau Elfenbenskysten Kenya Lesotho Liberia Libya Madagaskar Malawi Mali Mauritania Mauritius Marokko Mosambik Namibia Niger Nigeria Kongo-Brazzaville Rwanda São Tomé og Príncipe Senegal Sierra Leone Somalia Sør-Afrika Sudan Sør-Sudan Swaziland Tanzania Togo Tunisia Uganda Vest-Sahara Zambia Zimbabwe
Algerie
Angola
Benin
Botswana
Burkina Faso
Burundi
Den sentralafrikanske republikk
Djibouti
Egypt
Ekvatorial-Guinea
Elfenbenskysten
Eritrea
Etiopia
Gabon
Gambia
Ghana
Guinea
Guinea-Bissau
Kamerun
Kapp Verde
Kenya
Komorene
Kongo-Brazzaville
Kongo-Kinshasa
Lesotho
Liberia
Libya
Madagaskar
Malawi
Mali
Marokko
Mauritania
Mauritius
Mosambik
Namibia
Niger
Nigeria
Rwanda
São Tomé og Príncipe
Senegal
Seychellene
Sierra Leone
Somalia
Sør-Afrika
Sør-Sudan
Sudan
Swaziland
Tanzania
Togo
Tsjad
Tunisia
Uganda
Vest-Sahara
Zambia
Zimbabwe