Afrika.no Meny

Landprofil 2006-2007

Namibia

21. mars 2005 ble Hifikepunye Pohamba sverget inn som ny president i Namibia. Valget var en milepæl og markerte slutten på frigjøringshelten Sam Nujomas 15 år ved makten. Namibia står foran enorme økonomiske og sosiale utfordringer. Mange er spente på hvilke grep den nye presidenten vil ta for å få landet på rett kjøl.

Algerie Angola Benin Botswana Burkina Faso Burundi Kamerun Kapp Verde Den sentralafrikanske republikk Tsjad Komorene Kongo-Kinshasa Djibouti Egypt Ekvatorial-Guinea Eritrea Etiopia Gabon Gambia Ghana Guinea Guinea-Bissau Elfenbenskysten Kenya Lesotho Liberia Libya Madagaskar Malawi Mali Mauritania Mauritius Marokko Mosambik Namibia Niger Nigeria Kongo-Brazzaville Rwanda São Tomé og Príncipe Senegal Sierra Leone Somalia Sør-Afrika Sudan Sør-Sudan Swaziland Tanzania Togo Tunisia Uganda Vest-Sahara Zambia Zimbabwe
Algerie
Angola
Benin
Botswana
Burkina Faso
Burundi
Den sentralafrikanske republikk
Djibouti
Egypt
Ekvatorial-Guinea
Elfenbenskysten
Eritrea
Etiopia
Gabon
Gambia
Ghana
Guinea
Guinea-Bissau
Kamerun
Kapp Verde
Kenya
Komorene
Kongo-Brazzaville
Kongo-Kinshasa
Lesotho
Liberia
Libya
Madagaskar
Malawi
Mali
Marokko
Mauritania
Mauritius
Mosambik
Namibia
Niger
Nigeria
Rwanda
São Tomé og Príncipe
Senegal
Seychellene
Sierra Leone
Somalia
Sør-Afrika
Sør-Sudan
Sudan
Swaziland
Tanzania
Togo
Tsjad
Tunisia
Uganda
Vest-Sahara
Zambia
Zimbabwe

Hifikepunye Pohamba var Nujomas foretrukne etterfølger og er et politisk ekko av den tidligere presidenten. Den andre store favoritten innad i South West African People’s Organisation (Swapo) til å ta over presidenttittelen, var utenriksminister Hidipo Hamutenya. Han ble avskjediget som minister tre dager før landsmøtet skulle velge ny president, noe som avgjorde valget til Pohambas fordel.

All makt til Swapo
Swapo har hatt en overveldende dominans både politisk og i de aller fleste institusjoner og organisasjoner helt siden uavhengigheten i 1990. Denne dominansen blir stadig større, opposisjonen er nå mindre og mer splittet enn noen gang. Democratic Turnhalle Alliance (DTA), som sammen med United Democratic Front (UDF) tidligere har vært den største opposisjonsgruppen, ble splittet i forkant av valget. I tillegg var samarbeidsproblemer internt i partiene og dårlig økonomi viktige grunner til at Swapo ved siste valg nærmest gjorde rent bord med 76 prosent av stemmene. De kan dermed fremdeles endre grunnloven uten støtte fra opposisjonen og har i realiteten all makt. 

Valgresultatet i 2004 ble bestridt av opposisjonen, og høyesterett beordret på grunn av protestene en nytelling av samtlige avlagte stemmer. Dette førte kun til små endringer i resultatet, men ble sett på som et viktig skritt i den demokratiske utviklingen.

Satser på utdanning
Den langvarige stabile politiske situasjonen kombinert med store mineralforekomster har bidratt til Namibias økonomiske vekst siden uavhengigheten. Statens utgifter øker imidlertid fra år til år uten at inntektene øker tilsvarende, og den statlige gjelden er stor. Lånegiverne har riktignok liten innflytelse over Namibias politikk, siden det aller meste av gjelden er nasjonal. Utdanning utgjør fremdeles den største utgiften på statsbudsjettet, mens satsingen på helse fremdeles er lav. Satsingen på forsvaret vokser stadig og utgjør nå en større del av de nasjonale utgiftene enn helse.

Gjennomsnittlig inntekt per innbygger er relativ høy, men Namibia er det landet i verden med mest ujevn fordeling av verdier (en gini-koeffisient på 0,71). Den fem prosent store hvite befolkningen står for ca 70 prosent av verdiskapingen i Namibia. Arbeidsledigheten ligger på ca 37 prosent og er den høyeste målte ledighetene noensinne i Namibia. Satsingen på såkalt ”Black economic empowerment”, som har som mål å få flere svarte namibiere inkludert i næringslivet, har ikke båret de forventede fruktene.

Fiskeri-kollaps
Den langvarige høye oljeprisen har alvorlige negative konsekvenser for landets økonomi. Renten stiger stadig for å stagge en voksende inflasjon, og nyinvesteringene er på et historisk lavmål. I tillegg har fiskeriene, som sammen med turisme, kjøtteksport og mineraler er de viktigste inntektskildene, kollapset. Høye bensinpriser er en viktig årsak, da bensinkostnader vanligvis står for ca 30 prosent av utgiftene i fiskeriene. Dette kombinert med sterk reduksjon i kvoter gjør de økonomiske utsiktene for fiskerinæringen dystre. Namibia begynte å lete etter olje i 2005, etter at oljeprisen ble såpass høy at også mindre felt kunne bli lønnsomme, men foreløpig er det høyst usikkert hvor lønnsomt dette vil bli.
 
Hiv/aidsepidemien har store sosiale og økonomiske følger for landet. Ca 20 prosent av befolkningen er smittet av viruset. Det anslås at 15.000 namibiere dør årlig av aids. På University of Namibia frykter man at så mange som 50 prosent av studentene er hiv-positive. Forventet levealder har gått ned fra 53 år i 2000 til 47 år i 2004.

Korrupsjon er en stor utfordring i Namibia. I 2003 fikk landet en antikorrupsjonslov som førte til at det i 2005 ble etablert en antikorrupsjonsgruppe. Det knytter seg stor spenning til handlingsrommet til gruppen, siden også disse personene er politisk oppnevnt og dessuten har lite ressurser å rutte med. Det faktum at gruppen er etablert, kan likevel sees på som en positiv utvikling i seg selv.

Presse og ytringsfrihet
I den årlige ”Freedom in the world survey” får Namibia gode skussmål. Respekten for menneskerettigheter, ytringsfrihet og pressefrihet anses som god. Undersøkelsen viser at namibisk presse er en av de frieste på det afrikanske kontinentet, dette til tross for at det nasjonale TV-selskapet og en av de største avisene er eid av myndighetene og har politisk oppnevnt ledelse. Korrupsjon sees på som et stort problem også i denne sammenheng.

Den store dominansen til Swapo er allikevel en bekymring. At Swapo har spesielt stor støtte blant owamboene i nord og dermed også kan anses som en representant for én etnisk gruppe, trekker også ned. Flere av de etniske gruppene anses som undertrykte, med sanfolket og ovahimbaene i en særstilling. Myndighetene har satset særskilt på sanfolket det siste året, og det er håp om at situasjonen for denne gruppen kan bedre seg på sikt. Likestillingen går riktig vei med stadig flere kvinner i ledende politiske stillinger.

Landfordeling
”Villig kjøper – villig selger”-strategien har vært Namibias veivalg for omfordeling av land. De siste årene har det årlig blitt avsatt betydelige midler på statsbudsjettene for å kjøpe jord til omfordeling, men i 2004 ble kun åtte prosent av midlene brukt. Befolkningen blir stadig mer utålmodig på dette området. Mange frykter at de manglende reformene kombinert med den store arbeidsledigheten kan føre landet inn i en alvorlig situasjon.

Hifikepunye Pohamba har fått god mottakelse fra de fleste, blant annet på grunn av hans særskilte fokus på korrupsjonsbekjempelse. Hvordan han takler de høye oljeprisene, hiv/aidsepidemien, landfordelingsproblemet og den voksende arbeidsledigheten vil være avgjørende for landets fremtidige utvikling. At utfordringene er store er det ingen tvil om. Både presidenten og statsministeren har ved flere anledninger bedt om å få nedgradert sin status som mellominntektsland (MIL) til en status som minst utviklet land (MUL) for å kunne få mer internasjonal bistand.   

*Anders Wengen bor i Tsumkwe i Namibia, der han arbeider i Gecko ungdomsreiser.


Algerie Angola Benin Botswana Burkina Faso Burundi Kamerun Kapp Verde Den sentralafrikanske republikk Tsjad Komorene Kongo-Kinshasa Djibouti Egypt Ekvatorial-Guinea Eritrea Etiopia Gabon Gambia Ghana Guinea Guinea-Bissau Elfenbenskysten Kenya Lesotho Liberia Libya Madagaskar Malawi Mali Mauritania Mauritius Marokko Mosambik Namibia Niger Nigeria Kongo-Brazzaville Rwanda São Tomé og Príncipe Senegal Sierra Leone Somalia Sør-Afrika Sudan Sør-Sudan Swaziland Tanzania Togo Tunisia Uganda Vest-Sahara Zambia Zimbabwe
Algerie
Angola
Benin
Botswana
Burkina Faso
Burundi
Den sentralafrikanske republikk
Djibouti
Egypt
Ekvatorial-Guinea
Elfenbenskysten
Eritrea
Etiopia
Gabon
Gambia
Ghana
Guinea
Guinea-Bissau
Kamerun
Kapp Verde
Kenya
Komorene
Kongo-Brazzaville
Kongo-Kinshasa
Lesotho
Liberia
Libya
Madagaskar
Malawi
Mali
Marokko
Mauritania
Mauritius
Mosambik
Namibia
Niger
Nigeria
Rwanda
São Tomé og Príncipe
Senegal
Seychellene
Sierra Leone
Somalia
Sør-Afrika
Sør-Sudan
Sudan
Swaziland
Tanzania
Togo
Tsjad
Tunisia
Uganda
Vest-Sahara
Zambia
Zimbabwe