Afrika.no Meny

Landprofil 2012-2013

Mosambik

Mosambik har beveget seg svært raskt økonomisk sett siden fredsavtalen i 1992, da landet lå i ruiner etter en lang borgerkrig. De siste 20 årene har landet hatt en av de høyeste vekstratene i verden og opplevd en utrolig samfunnsutvikling. På det politiske plan er lite forandret. Den tidligere frigjøringsbevegelsen Frelimo har sittet med ubrutt regjeringsmakt siden uavhengigheten i 1975 og opposisjonspartiet, den tidligere opprørsbevegelsen Renamo, er splittet og plaget av indre uro.

Algerie Angola Benin Botswana Burkina Faso Burundi Kamerun Kapp Verde Den sentralafrikanske republikk Tsjad Komorene Kongo-Kinshasa Djibouti Egypt Ekvatorial-Guinea Eritrea Etiopia Gabon Gambia Ghana Guinea Guinea-Bissau Elfenbenskysten Kenya Lesotho Liberia Libya Madagaskar Malawi Mali Mauritania Mauritius Marokko Mosambik Namibia Niger Nigeria Kongo-Brazzaville Rwanda São Tomé og Príncipe Senegal Sierra Leone Somalia Sør-Afrika Sudan Sør-Sudan Swaziland Tanzania Togo Tunisia Uganda Vest-Sahara Zambia Zimbabwe
Algerie
Angola
Benin
Botswana
Burkina Faso
Burundi
Den sentralafrikanske republikk
Djibouti
Egypt
Ekvatorial-Guinea
Elfenbenskysten
Eritrea
Etiopia
Gabon
Gambia
Ghana
Guinea
Guinea-Bissau
Kamerun
Kapp Verde
Kenya
Komorene
Kongo-Brazzaville
Kongo-Kinshasa
Lesotho
Liberia
Libya
Madagaskar
Malawi
Mali
Marokko
Mauritania
Mauritius
Mosambik
Namibia
Niger
Nigeria
Rwanda
São Tomé og Príncipe
Senegal
Seychellene
Sierra Leone
Somalia
Sør-Afrika
Sør-Sudan
Sudan
Swaziland
Tanzania
Togo
Tsjad
Tunisia
Uganda
Vest-Sahara
Zambia
Zimbabwe

Partiet Frelimo og staten er blitt ett, og politikken og de økonomiske interessene er sammenvevde og gjensidig avhengige. Til tross for Frelimos totale politiske dominans har det nye opposisjonspartiet Mosambiks demokratibevegelse (MDM) allerede klart å gjøre seg gjeldene i de midtre provinsene i landet siden dannelsen i 2009.

Framgang for MDM
7. desember 2011 ble det avholdt valg for ny borgermester i de tre mellomstore byene Pemba, Cuamba og Quelimane, fordi de sittende borgermestrene, alle fra regjeringspartiet Frelimo, ba om å få fratre sine stillinger mindre enn ett år før det neste ordinære lokalvalget i 2012. Det ble stilt mange spørsmål ved hvorfor de valgte å trekke seg, og ikke minst hvorfor ledelsen i Frelimo godtok dette midt i en periode. Det nyetablerte opposisjonspartiet MDM stilte med kandidater i hver av de tre byene, men satset sterkest i Quelimane, provinshovedstaden i Zambezia, landets mest folkerike provins, der de endte med å få et stort flertall.

MDM ble dannet i 2009 av den sittende borgermesteren i Beira, Daviz Simango, da han overraskende ble vraket i nominasjonen i Renamo i forkant av lokalvalget i 2009. I Quelimane i 2011 sto det mellom kandidatene til Frelimo og MDM, siden det største opposisjonspartiet Renamo på forhånd hadde annonsert at de ville boikotte valget. Mens Frelimos valgkampanje var basert på profilerte nasjonale politikere med støtte fra innflytelsesrike forretningsmenn, kjørte MDMs kandidat en kampanje på det lokale språket Chuabo og med et klart lokalpolitisk fokus. Kandidaten fra MDM, den 41 år gamle Manuel de Araujo med fortid i Amnesty International, fikk 62,3 prosent av stemmene, mens Lourenço Abubacar fra Frelimo bare fikk 37,7 prosent. Byen Quelimane ble med dette den andre provinshovedstaden etter Beira som styres av opposisjonspartiet MDM. Utfordringene for de to borgermestrene fra MDM er likevel mange på grunn av avhengigheten av Frelimo både på nasjonalt- og på provinsnivå.

Nye opptøyer i de store byene
1. september 2010 brøt det ut opptøyer i to av landets største byer, Maputo og Matola, som to dager senere spredte seg videre til den nest største byen Beira. Uroen oppsto på bakgrunn av myndighetenes varslede prisøkninger på elektrisitet og vann med mellom 11 og14 prosent.

Dette kom i tillegg til en generell vedvarende misnøye og frustrasjon over de stadig økende prisene på matvarer og transport de siste årene. Protestene som fulgte var ikke ulike de protestene og opptøyene som fant sted i Maputo i 2008, da prisen på lokal transport med minibusser ble forsøkt satt opp. Da som nå ble hovedstaden lammet av protestene.

Resultatet av opptøyene i september 2011 var 13 døde og 140 arresterte og at en rekke butikker og kontorer ble plyndret og vandalisert. Allerede 7. september valgte myndighetene å trekke tilbake de annonserte prisøkningene på strøm og vann, og en såkalt ”sosial pris” ble innført i stedet, slik at de fattigste ikke skulle bli berørt. I tillegg ble prisen på brød subsidiert og den billigste typen ris ble gjort billigere, samt at avgiften på import av sukker og diverse grønnsaker fra Sør-Afrika ble fjernet. Det er tydelig at myndighetene er vare for den ulmende misnøyen blant de mange fattige i de større byene som ennå ikke har sett noe til den sterke økonomiske veksten gjennom det siste tiåret.

Mest korrupte land i det sørlige Afrika
Til tross for en økning i antall korrupsjonssaker i rettssystemet, fikk Mosambik den lite ærefulle tittelen ”det sørlige Afrikas mest korrupte land” i en undersøkelse utført av Transparency International i 2011. De manglende resultatene innenfor korrupsjonsbekjempelse har lenge vært et gjennomgangstema i samtalene mellom regjeringen og gruppen av giverland (G19). I henhold til undersøkelsen medga 68 prosent av de spurte i Mosambik å ha betalt en bestikkelse i løpet av året, og 56 prosent mente at korrupsjonen hadde blitt verre. De mest korrupte institusjonene fantes innen politiet, helsevesenet og utdanningssystemet. Interessant nok kom det fram i den samme undersøkelsen at Mosambik var det landet der befolkningen hadde mest tiltro til media og deres evne til å bekjempe korrupsjon. På Reportere uten grenser sin indeks over verdens pressefrihet i 2011 havnet Mosambik på en 66. plass, en klar forbedring med over 30 plasser fra året før.

Energi-stormakt
I tillegg til at Mosambik har et av Afrikas største vannkraftverk, Cahora Bassa, og en av verdens største forekomster av kull i provinsene Tete og Zambezia, ble det i 2010 gjort to store funn av gass i Rovumabassenget utenfor kysten av den nordlige provinsen Cabo Delgao. Det amerikanske oljeselskapet Anadarko gjorde et funn anslått til å være 10 trillioner kubikkmeter gass i 2010, og kort tid etter gjorde det italienske selskapet ENI et funn som viste seg å være mer enn dobbelt så stort. Disse to kjempefunnene kan være begynnelsen på en ny epoke i landets historie og vil kunne føre til betydelig økte inntekter til staten. Også norske Statoil driver letevirksomhet i Mosambik og har 90 prosents eierandel i to felt i det samme havområdet. Mosambik har siden 2003 eksportert gass direkte til Sør-Afrika, men kan med de to nye funnene bli en betydelig eksportør av gass.

Utfordringer fremover
Regjeringen har i større grad fått øynene opp for utfordringene med en stadig større og yngre bybefolkning, særlig etter de voldsomme opptøyene i 2008 og senest i 2011. I begge tilfeller ble protestene drevet av unge urbane som ser velstandsøkningen rundt seg til daglig, men som selv sliter med å finne arbeid eller ikke har økonomi til å studere. Om myndighetenes fortsatte strategi med å legge til rette for storkapitalen og mega-prosjekter vil være tilstrekkelig til å skape arbeidsplasser og utdanningsmuligheter for de unge vil vise seg. Det er klart at regjeringen i Maputo i tiden fremover må klare både å modernisere og effektivisere landbruket og å innfri overfor de mange utålmodige uten arbeid.


Algerie Angola Benin Botswana Burkina Faso Burundi Kamerun Kapp Verde Den sentralafrikanske republikk Tsjad Komorene Kongo-Kinshasa Djibouti Egypt Ekvatorial-Guinea Eritrea Etiopia Gabon Gambia Ghana Guinea Guinea-Bissau Elfenbenskysten Kenya Lesotho Liberia Libya Madagaskar Malawi Mali Mauritania Mauritius Marokko Mosambik Namibia Niger Nigeria Kongo-Brazzaville Rwanda São Tomé og Príncipe Senegal Sierra Leone Somalia Sør-Afrika Sudan Sør-Sudan Swaziland Tanzania Togo Tunisia Uganda Vest-Sahara Zambia Zimbabwe
Algerie
Angola
Benin
Botswana
Burkina Faso
Burundi
Den sentralafrikanske republikk
Djibouti
Egypt
Ekvatorial-Guinea
Elfenbenskysten
Eritrea
Etiopia
Gabon
Gambia
Ghana
Guinea
Guinea-Bissau
Kamerun
Kapp Verde
Kenya
Komorene
Kongo-Brazzaville
Kongo-Kinshasa
Lesotho
Liberia
Libya
Madagaskar
Malawi
Mali
Marokko
Mauritania
Mauritius
Mosambik
Namibia
Niger
Nigeria
Rwanda
São Tomé og Príncipe
Senegal
Seychellene
Sierra Leone
Somalia
Sør-Afrika
Sør-Sudan
Sudan
Swaziland
Tanzania
Togo
Tsjad
Tunisia
Uganda
Vest-Sahara
Zambia
Zimbabwe