Afrika.no Meny

Landprofil 2000-2001

Mauritius

Som et av få afrikanske land har Mauritius hatt sammenhengende økonomisk vekst siden tidlig på 1980-tallet. Gjennomsnittlig vekst på 1990-tallet har faktisk ligget på 7-8 prosent, noe som plasserer landet i samme divisjon som "tigrene" i Øst-Asia. Veksten har imidlertid medført økende sosiale ulikheter, noe som har skapt en politisk mer spent situasjon enn noen gang siden uavhengigheten i 1968.

Algerie Angola Benin Botswana Burkina Faso Burundi Kamerun Kapp Verde Den sentralafrikanske republikk Tsjad Komorene Kongo-Kinshasa Djibouti Egypt Ekvatorial-Guinea Eritrea Etiopia Gabon Gambia Ghana Guinea Guinea-Bissau Elfenbenskysten Kenya Lesotho Liberia Libya Madagaskar Malawi Mali Mauritania Mauritius Marokko Mosambik Namibia Niger Nigeria Kongo-Brazzaville Rwanda São Tomé og Príncipe Senegal Sierra Leone Somalia Sør-Afrika Sudan Sør-Sudan Swaziland Tanzania Togo Tunisia Uganda Vest-Sahara Zambia Zimbabwe
Algerie
Angola
Benin
Botswana
Burkina Faso
Burundi
Den sentralafrikanske republikk
Djibouti
Egypt
Ekvatorial-Guinea
Elfenbenskysten
Eritrea
Etiopia
Gabon
Gambia
Ghana
Guinea
Guinea-Bissau
Kamerun
Kapp Verde
Kenya
Komorene
Kongo-Brazzaville
Kongo-Kinshasa
Lesotho
Liberia
Libya
Madagaskar
Malawi
Mali
Marokko
Mauritania
Mauritius
Mosambik
Namibia
Niger
Nigeria
Rwanda
São Tomé og Príncipe
Senegal
Seychellene
Sierra Leone
Somalia
Sør-Afrika
Sør-Sudan
Sudan
Swaziland
Tanzania
Togo
Tsjad
Tunisia
Uganda
Vest-Sahara
Zambia
Zimbabwe

Mauritisk politikk er preget av skiftende koalisjoner og få dominerende personligheter (befolkningen er på bare én million), og svært mange av de ledende politikerne har på et tidspunkt samarbeidet.

Ideologiske motsetninger var sterke på 1970-tallet, men var betydelig svekket på 1990-tallet. Få stiller spørsmål ved den nyliberalistiske økonomiske politikken, som er kombinert med en relativt ambisiøs velferdspolitikk.

Valg 2000

Opposisjonsalliansen bestående av Mouvement Socialiste Mauricien (MSM) og Mouvement Militant Mauricien (MMM) vant 54 av 62 plasser i parlamentet i valget 12. september 2000.

Valgnederlaget ble akseptert av statsminister Navin Ramgoolam fra Parti Travailliste (PTr), som hadde hatt makten siden 1996-valget. PTr fikk 6 plasser, mens et lite parti fra naboøya Rodrigues fikk de to siste. MSM/MMM-alliansen erklærte at Sir Anerood Jugnauth fra MSM ville bli alliansens statsminister i tre år, og så gi makten videre til sin kollega i MMM, Paul Bérenger. Jugnauth er en veteran i mauritisk politikk, og var også landets statsminister fra 1982-1996, med et lite avbrekk.

Han lovet å få fart på økonomien, skape nye arbeidsplasser, bekjempe korrupsjon og forbedre helse- og utdanningstjenester.

Etnisitet og politikk

Etnisitet er en avgjørende faktor i mauritisk politikk. Befolkningen består av grupper med opprinnelse i tre verdensdeler – nordindiske hinduer, tamiler, kreoler (av afrikansk/blandet avstamning), muslimer av indisk avstamning, franko-mauritiere, kinesere og andre.

Balansering av ulike gruppehensyn er vesentlig både ved inngåelse av koalisjoner og i faktisk politikk. Alle Mauritius’ tre statsministere har ikke bare vært nordindiske hinduer (den største gruppen), men har også tilhørt vaishya-kasten. Ramgoolams regjering hadde primært støtte fra næringslivet og en stor del av hinduene, men ble oppfattet som mer høyreorientert i sosial- og velferdspolitikken enn foregående regjeringer.

Det viktigste opposisjonspartiet på Mauritius har siden 1970 vært MMM, opprinnelig et venstresosialistisk parti, etter hvert mer pragmatisk. Spesielt lederen Paul Bérenger, som i kortere perioder har hatt viktige ministerposter, men i mesteparten av sitt voksne liv har vært opposisjonsleder, har i mange år fokusert på korrupsjon og klientelisme i sin kritikk av statlig praksis. Kritikken har medført økt oppmerksomhet og økt åpenhet omkring problemene. Det finnes mange andre opposisjonsgrupper, og med unntak av De Grønne (Les Verts) representerer de hovedsakelig etniske gruppeinteresser.

Det finnes en rik flora av folkebevegelser, som er basert på etnisitet, religion eller ideologi. Fagbevegelsen er svekket, men sukkerarbeidernes organisasjon er fremdeles sterk.

På siste del av 1990-tallet har særlig den venstrepopulistiske Mouvement Républicain, med stor oppslutning i den kreolske delen av arbeiderklassen, fått stor oppmerksomhet for en serie utspill basert på misnøye med den sosiale utviklingen, der en stor del av befolkningen, mange av dem kreoler, blir marginalisert.

I februar 1999 brøt etnisk vold ut for første gang siden 1969, etter at en populær reggaesanger (Kaya) døde i politiets varetekt. Dødsfallet ble umiddelbart sett som en hinduistisk markering mot kreolene – politiet er hindudominert, og Kaya var kreolenes fremste symbol. Opptøyene varte i fire dager, og svekket regjeringens troverdighet.

Mauritius valgt inn i Sikkerhetsrådet

FNs generalforsamling valgte i september Mauritius som en av tre representanter for afrikanske land i FNs sikkerhetsråd, på bekostning av Sudan. USAs innflytelse var avgjørende i valget; USA beskylder regjeringen i Khartoum for støtte til terrorister. Mauritius fikk 133 stemmer i det avgjørende valget, mens Sudan fikk 55.

Ingen fattigdom

Grunnleggende behov er godt dekket på Mauritius, hvor det ikke finnes fattigdom i afrikansk forstand. Forventet levealder er rundt 70 år for begge kjønn. Primærhelsetjenesten på Mauritius er meget godt utbygd og gratis. Det finnes flere gode sykehus. Dessuten finnes alderstrygd og andre velferdsordninger.

Den mauritiske pressen er kritisk og fri, mens fjernsynet er statskontrollert. Det finnes ingen formelle begrensninger på ytringsfriheten, men det har vært flere tilfeller av brudd på menneskerettighetene i løpet av 1990-tallet, særlig rettet mot frittalende kreoler. Da forfatteren Lindsey Collen utga sin prisbelønte roman om patriarkatet blant hinduene, The Rape of Sita (1995), ble boken forbudt av regjeringen, og hun mottok drapstrusler fra hindu-organisasjoner.

Grunnskolen er gratis og obligatorisk (men foreldrene må kjøpe bøker og skoleuniformer), og Mauritius’ eneste universitet har ekspandert kraftig på 1990-tallet. Likevel reiser mange til Europa for sin høyere utdannelse, og mer eller mindre eksklusive privatskoler har fått en styrket posisjon. Et problem i utdannelsen er språk: nesten alle har kreolsk som morsmål (et språk beslektet med fransk), men engelsk er offisielt språk i skolen.

Høy vekst

Den mauritiske økonomien var i to hundre år en monokultur basert på eksport av sukker og sukkerprodukter (som melasse og rom). Siden midten av 1980-tallet har økonomien hatt tre likeverdige søyler: sukker, industri (hovedsakelig tekstil) og turisme. Eksportavtaler med EU (under Lomé 2) har vært viktige for både sukker- og tekstilindustrien. Allerede i 1982 aksepterte Mauritius IMFs krav om "strukturell tilpasning", og var trolig det første virkelig nyliberalistiske landet i Afrika.

Den økonomiske veksten på 1990-tallet var jevnt høy, takket være økt eksport av tekstiler og utbygging av turisme. Arbeidsledigheten lå mellom 2 og 4 prosent, og det ble endog importert arbeidskraft i liten skala, blant annet fra Kina. I 1999 uteble regntiden (desember-mars), med katastrofale følger for årets sukkerproduksjon. Klasseforskjellene er betydelige og voksende, noe som medfører økte sosiale spenninger.

Etter den vellykkede industrielle revolusjonen på 80-tallet, har Mauritius’ politikere og næringslivsledere ønsket å gjøre landet til et finansielt sentrum for deler av det sørlige Afrika, eller endog en "bro mellom Afrika og Asia", og å utvikle en mer kunnskapsbasert industri, blant annet innen elektronikk og multimedia/internett.


Andre landprofiler:
2014-2015, 2012-2013, 2010-2011, 2008-2009, 2002-2003
Algerie Angola Benin Botswana Burkina Faso Burundi Kamerun Kapp Verde Den sentralafrikanske republikk Tsjad Komorene Kongo-Kinshasa Djibouti Egypt Ekvatorial-Guinea Eritrea Etiopia Gabon Gambia Ghana Guinea Guinea-Bissau Elfenbenskysten Kenya Lesotho Liberia Libya Madagaskar Malawi Mali Mauritania Mauritius Marokko Mosambik Namibia Niger Nigeria Kongo-Brazzaville Rwanda São Tomé og Príncipe Senegal Sierra Leone Somalia Sør-Afrika Sudan Sør-Sudan Swaziland Tanzania Togo Tunisia Uganda Vest-Sahara Zambia Zimbabwe
Algerie
Angola
Benin
Botswana
Burkina Faso
Burundi
Den sentralafrikanske republikk
Djibouti
Egypt
Ekvatorial-Guinea
Elfenbenskysten
Eritrea
Etiopia
Gabon
Gambia
Ghana
Guinea
Guinea-Bissau
Kamerun
Kapp Verde
Kenya
Komorene
Kongo-Brazzaville
Kongo-Kinshasa
Lesotho
Liberia
Libya
Madagaskar
Malawi
Mali
Marokko
Mauritania
Mauritius
Mosambik
Namibia
Niger
Nigeria
Rwanda
São Tomé og Príncipe
Senegal
Seychellene
Sierra Leone
Somalia
Sør-Afrika
Sør-Sudan
Sudan
Swaziland
Tanzania
Togo
Tsjad
Tunisia
Uganda
Vest-Sahara
Zambia
Zimbabwe