Afrika.no Meny

Landprofil 2012-2013

Marokko

Massedemonstrasjoner og reformkrav preget Marokko i 2011 og 2012. Grunnloven ble endret og for første gang vant islamistene i Rettferdighets- og utviklingspartiet (PJD) en klar seier ved parlamentsvalget. Til tross for økonomisk vekst har fordelingspolitikken, utbredt korrupsjon og høy arbeidsledighet bidratt til politisk uro.

Algerie Angola Benin Botswana Burkina Faso Burundi Kamerun Kapp Verde Den sentralafrikanske republikk Tsjad Komorene Kongo-Kinshasa Djibouti Egypt Ekvatorial-Guinea Eritrea Etiopia Gabon Gambia Ghana Guinea Guinea-Bissau Elfenbenskysten Kenya Lesotho Liberia Libya Madagaskar Malawi Mali Mauritania Mauritius Marokko Mosambik Namibia Niger Nigeria Kongo-Brazzaville Rwanda São Tomé og Príncipe Senegal Sierra Leone Somalia Sør-Afrika Sudan Sør-Sudan Swaziland Tanzania Togo Tunisia Uganda Vest-Sahara Zambia Zimbabwe
Algerie
Angola
Benin
Botswana
Burkina Faso
Burundi
Den sentralafrikanske republikk
Djibouti
Egypt
Ekvatorial-Guinea
Elfenbenskysten
Eritrea
Etiopia
Gabon
Gambia
Ghana
Guinea
Guinea-Bissau
Kamerun
Kapp Verde
Kenya
Komorene
Kongo-Brazzaville
Kongo-Kinshasa
Lesotho
Liberia
Libya
Madagaskar
Malawi
Mali
Marokko
Mauritania
Mauritius
Mosambik
Namibia
Niger
Nigeria
Rwanda
São Tomé og Príncipe
Senegal
Seychellene
Sierra Leone
Somalia
Sør-Afrika
Sør-Sudan
Sudan
Swaziland
Tanzania
Togo
Tsjad
Tunisia
Uganda
Vest-Sahara
Zambia
Zimbabwe

20. februar 2011 tok tusenvis av marokkanere til gatene med krav om reformer og etablering av et demokratisk konstitusjonelt monarki. Utover våren fortsatte demonstrasjonene hver søndag, og folkebevegelsen fikk tilnavnet «20. februar». Kongen møtte kritikken med et forslag til grunnlovsendringer, som etter en folkeavstemning i juli 2011 ble vedtatt. Den nye grunnloven gir nasjonalforsamlingen rett til å danne regjering, regjeringen er ikke lenger utnevnt av kongen. Samtidig hevder kritikere at dette kun er symbolske endringer som ikke forandrer de grunnleggende politiske utfordringene. Den reelle politiske makten forblir hos kongen og hans nærmeste. Samtidig sidestiller den nye grunnloven tamazight (berbersk) med arabisk og fransk som landets offisielle språk.

Demonstrasjoner og politiske reformer
Valget på ny nasjonalforsamling ble framskyndet med ett år til november 2011, men både demokratibevegelsen «20. februar» og neo-sufistene i «Jami'at al-´Adl wal-Ihsan» (JAI), organisasjon for rettferdighet og veldedighet, boikottet valget. Den populære hip-hop artisten El Haqid, som med flere sanger uttrykte sin støtte til demokratibevegelsen, ble holdt fengslet under valgavviklingen og løslatt først et par måneder senere.

PJD, som gikk til valg på en hard anti-korrupsjonslinje, ble valgets vinner med 27 prosent av stemmene. G8-koallisjonen, et tverrpolitisk samarbeid som inkluderte de forrige regjeringspartiene og som av mange kommentatorer ble oppfattet som et initiativ fra kongehuset for å hindre islamistisk seier, klarte dermed ikke å bevare flertall i nasjonalforsamlingen.

30 prosent av de avlagte stemmene ble forkastet med henvisning til feilmarkeringer og skriblerier på stemmesedlene. Offisielt var valgoppslutningen på 45 prosent av de forhåndsregisterte velgerne, en økning fra 37 prosent ved valget i 2007. Tallet er trolig misvisende, da antall registrerte velgere gikk ned til tross for økt antall stemmeberettigete i befolkningen.

Vestlige ledere hyllet gjennomføringen av valget, men protestene har fortsatt, dog med noe forminsket styrke. Et ankepunkt for demonstrantene var at fem av statsrådene fra den forrige regjeringen ble utnevnt til «kongelige rådgivere».

I forbindelse med feiringen av Eid, profetens fødselsdag, benådet kongen 458 politiske fanger, deriblant flere kontroversielle islamister arrestert etter terrorbomben i Casablanca i 2003. Den nye justisministeren fra PJD var forsvarsadvokat for flere av disse, og i forbindelse med løslatelsene ble hans rolle diskutert i marokkanske medier.

Innskrenket ytringsfrihet og økt sensur
I løpet av 2011 ble ytringsfriheten strammet inn, og pressesensuren ble strengere. Reportere uten grenser observerte en økning i statlig overvåkning av marokkanske nettaktivister tilknyttet demokratibevegelsen. Mange ble arrestert, men ikke alle ble tiltalt.

En marokkansk student ble dømt til tre års fengsel for å ha «fornærmet de kongelige institusjoner» etter å ha lastet opp en video med kritikk av kongen på Youtube. En annen ung mann ble idømt ett års fengsel etter å ha delt videre en humoristisk tegning av kongen på sin Facebook-profil .

Journalister blir også rammet. 28. april 2011 ble redaktør Rachid Nini arrestert for å «utgjøre en trussel mot den nasjonale sikkerhet» etter å ha publisert artikler som tok opp korrupsjon blant statsansatte og kritisert landets antiterrorlovgivning. Avisen hans, Al-Massae, er en av de største uavhengige mediene i landet. I juni 2011 ble Nini dømt til ett års fengsel. Samme høst tapte han ankesaken. I løpet av 2011 falt Marokko tre plasser til 111. plass på The Economist sin demokrati-indeks.

Også utenlandske aviser blir sensurert dersom de inneholder saker som oppfattes som for kritiske. Da den spanske avisen El Pais trykket utdrag fra en bok om kongens sterkt økende formue og landets økonomiske styring gjennom privatisering av statsbedrifter og naturressurser, ble avisen sensurert i sin helhet. Ifølge det spanske nyhetsbyrået EFE ble 29 utenlandske publikasjoner sensurert fra Marokko i perioden januar 2011 til februar 2012, deriblant 22 franske aviser og magasiner. I den siste pressefrihetsindeksen til Reportere uten grenser faller Marokko også tre plasser, til 138. plass av totalt 179.

Amina-saken og nye protester
I mars 2012 meldte nasjonale medier om at 16 år gamle Amina begikk selvmord etter å ha blitt dømt til ekteskap med sin voldtektsmann, og folket ble på nytt mobilisert i gatene. Demonstrantene krevde endringer av straffeloven og familielovgivningen for å hindre at noe slikt kan skje igjen. Den nye familieministeren fra PJD lovte raskt en grundig gjennomgang av lovverket og nødvendige endringer. Til tross for uttalelsene fortsatte folkets mobilisering.

I tiden etter valget har flere aktivister blitt fengslet, og protestene har spredd seg til nye områder utenfor de største byene. Verken protestene eller massearrestasjonene har i særlig grad blitt omtalt av tradisjonelle nasjonale medier. Først med nyheten om at en 20 år gammel aktivist mistet livet i sammenstøt med politiet i Rif-fjellene ble den nasjonale mediestillheten brutt. Samtidig som uroen i regionen tilspisser seg rapporterer sosiale medier og ikke-statlige organisasjoner at aktivister over hele landet blir fengslet uten dom. Flere skal ha blitt utsatt for tortur og seksuelle overgrep i fangenskap. Fangene har variert politisk tilknytning. Noen er aktive i 20. februar-bevegelsen, andre i fagforeninger, noen er venstreradikale, andre er tilknyttet JAI.

Økonomisk vekst og ujevn fordeling
Til tross for finanskrisens ringvirkninger kunne Marokko vise til en økonomisk vekst på 4,5 prosent i 2011, noe høyere enn i 2010. Landet har de siste årene hatt stabil økonomi, lav inflasjon og økonomisk vekst. Eksport av fosfat, jordbruksvarer og tekstiler er blant landets viktigste inntektskilder, ved siden av turisme. En annen viktig kilde er pengeoverføringer fra marokkanere i utlandet. Budsjettet for 2012 legger til grunn en økonomisk vekst på 5,5 prosent, selv om finansministeren uttalte ved budsjettpresentasjonen at 4,2 prosent er et mer sannsynlig anslag. Beregningen ble i april 2012 nedjustert til 3,5 prosent på grunn av uroen rundt euroen.

Offisielle tall viser at 9,1 prosent av befolkningen var arbeidsledige i tredje kvartal 2011, men tallet skjuler en meget høy urban arbeidsledighet. Hver tredje mann under 30 år i urbane områder er uten arbeid.

Utenlandske investeringer har økt kraftig de siste årene som følge av en storstilt privatisering av statsbedriftene, en prosess som fortsatt pågår. Siden 2006 har Marokko hatt en frihandelsavtale med USA. I 2011 ble fiskeriavtalen med EU sagt opp av EU på grunn av bekymringer rundt okkupasjonen av Vest-Sahara. Forholdet til Algerie er tilnærmet normalisert og de FN-støttede samtalene om Marokko-okkuperte Vest-Sahara har startet opp igjen.

Siden PJD er et av få tillatte partier i dagens nasjonalforsamling som ikke har hatt belastende korrupsjonssaker knyttet til seg, er befolkningens forventninger om reelle økonomiske og politiske endringer store. Men dersom disse ikke innfris av den nye regjeringen, vil trolig befolkningen igjen ta til gatene med krav om reformer.


Andre landprofiler:
2014-2015, 2010-2011, 2008-2009, 2006-2007, 2002-2003
Algerie Angola Benin Botswana Burkina Faso Burundi Kamerun Kapp Verde Den sentralafrikanske republikk Tsjad Komorene Kongo-Kinshasa Djibouti Egypt Ekvatorial-Guinea Eritrea Etiopia Gabon Gambia Ghana Guinea Guinea-Bissau Elfenbenskysten Kenya Lesotho Liberia Libya Madagaskar Malawi Mali Mauritania Mauritius Marokko Mosambik Namibia Niger Nigeria Kongo-Brazzaville Rwanda São Tomé og Príncipe Senegal Sierra Leone Somalia Sør-Afrika Sudan Sør-Sudan Swaziland Tanzania Togo Tunisia Uganda Vest-Sahara Zambia Zimbabwe
Algerie
Angola
Benin
Botswana
Burkina Faso
Burundi
Den sentralafrikanske republikk
Djibouti
Egypt
Ekvatorial-Guinea
Elfenbenskysten
Eritrea
Etiopia
Gabon
Gambia
Ghana
Guinea
Guinea-Bissau
Kamerun
Kapp Verde
Kenya
Komorene
Kongo-Brazzaville
Kongo-Kinshasa
Lesotho
Liberia
Libya
Madagaskar
Malawi
Mali
Marokko
Mauritania
Mauritius
Mosambik
Namibia
Niger
Nigeria
Rwanda
São Tomé og Príncipe
Senegal
Seychellene
Sierra Leone
Somalia
Sør-Afrika
Sør-Sudan
Sudan
Swaziland
Tanzania
Togo
Tsjad
Tunisia
Uganda
Vest-Sahara
Zambia
Zimbabwe