Afrika.no Meny

Landprofil 2010-2011

Marokko

Marokko satser på privatisering og boligbygging for å møte den unge befolkningens behov. Men arbeidsledigheten stiger, og tilslutningen til opposisjonsgrupper er stor. Samtidig har kongen varslet en hardere linje mot alle som arbeider imot territorial integritet, noe som rammer både opposisjonen og aktivister som arbeider mot Marokkos okkupasjon av Vest-Sahara.

Algerie Angola Benin Botswana Burkina Faso Burundi Kamerun Kapp Verde Den sentralafrikanske republikk Tsjad Komorene Kongo-Kinshasa Djibouti Egypt Ekvatorial-Guinea Eritrea Etiopia Gabon Gambia Ghana Guinea Guinea-Bissau Elfenbenskysten Kenya Lesotho Liberia Libya Madagaskar Malawi Mali Mauritania Mauritius Marokko Mosambik Namibia Niger Nigeria Kongo-Brazzaville Rwanda São Tomé og Príncipe Senegal Sierra Leone Somalia Sør-Afrika Sudan Sør-Sudan Swaziland Tanzania Togo Tunisia Uganda Vest-Sahara Zambia Zimbabwe
Algerie
Angola
Benin
Botswana
Burkina Faso
Burundi
Den sentralafrikanske republikk
Djibouti
Egypt
Ekvatorial-Guinea
Elfenbenskysten
Eritrea
Etiopia
Gabon
Gambia
Ghana
Guinea
Guinea-Bissau
Kamerun
Kapp Verde
Kenya
Komorene
Kongo-Brazzaville
Kongo-Kinshasa
Lesotho
Liberia
Libya
Madagaskar
Malawi
Mali
Marokko
Mauritania
Mauritius
Mosambik
Namibia
Niger
Nigeria
Rwanda
São Tomé og Príncipe
Senegal
Seychellene
Sierra Leone
Somalia
Sør-Afrika
Sør-Sudan
Sudan
Swaziland
Tanzania
Togo
Tsjad
Tunisia
Uganda
Vest-Sahara
Zambia
Zimbabwe

Marokkansk økonomi er stabil, men preget av liten vekst og høy arbeidsledighet. De offisielle anslagene tilsier en arbeidsledighet på 9,5 prosent i 2010, men trolig er arbeidsledigheten nærmere 20 prosent.

Over halvparten av befolkningen er bosatt i byene, og denne andelen øker med ca.1,8 prosent fra år til år. Gjennomsnittsalderen i Marokko er 25 år. Dette har bidratt til en massiv utvikling av slumområder i utkanten av byene og en stor gruppe unge arbeidsledige.

Boligsatsing og sosial utvikling
Uavhengige sosiale bevegelser, borgerrettighetsbevegelser og opposisjonsgruppen Jami´aat al-Adl wa al-ihsan (JAI) kjemper for at befolkningens grunnleggende behov skal bli dekket i landets fattigste kommuner og byområder.

I 2004 vedtok Marokko en plan for nasjonal utvikling og satte av et beløp tilsvarende 2,7 milliarder dollar til boligbygging og utbygging av infrastruktur for perioden 2004-2009. Dårlig infrastruktur har medført at marokkansk eksport av jordbruksvarer er betraktelig mindre enn hva produksjonen skulle tilsi. Ivaretakelsen av grunnleggende behov i slumområdene og i fattige kommuner har fra statlig hold  blitt noe bedre som et resultat av denne planen. Men fortsatt er en høy andel analfabetisme, lav deltakelse i utdannelsessystemet og en ledighet blant unge i byene på nærmere 30 prosent noen av de viktigste utfordringene for det marokkanske regimet. Opposisjonsgruppene står særlig sterkt blant unge i byene, noe som gjør at en løsning på disse utfordringene vil kunne stabilisere landet noe.

Som en videre satsing på fattigdomsbekjempelse vedtok Marokko i januar 2010 å investere ytterligere 7,5 milliarder dollar i lavkostnadsboliger for perioden 2010-2020.

I 2004 vedtok landet omfattende reformer av landets personstatuslovgivning. Dette har styrket kvinner og barns juridiske rettigheter betraktelig. Fortsatt er det imidlertid kjønnsmessige ulikheter i arbeids-, trygde- og straffeloven.

Oljeleting uten hell
Eksport av fosfat, jordbruksvarer og tekstiler er blant landets viktigste inntektskilder, ved siden av turisme. En annen viktig kilde er valutaoverføringer fra marokkanere i utlandet. Et rekordår i jordbruket bidro til en vekst på 2,6 prosent i 2009, til tross for den økonomiske krisen. Men på grunn av den høye befolkningsveksten trenger Marokko en vekst på nærmere 6 prosent.

Utenlandske investeringer har økt kraftig de siste årene som følge av en storstilt privatisering av statsbedriftene, en prosess som fortsatt pågår. Reglene for olje- og gassleting er liberalisert, og Marokko er på offensiv leting etter olje flere steder langs kysten, også utenfor Vest-Sahara, foreløpig uten hell.

En frihandelsavtale med USA trådte i kraft i januar 2006, og en avtale med EU gir reduserte tollbarrierer fra 2010. Det er samtidig stor usikkerhet knyttet til at landet blir utsatt for stadig økende handelskonkurranse. Langsiktige utfordringer for Marokko omfatter å bedre utdannelsessystemet og arbeidsmarkedet, å minske gapet mellom fattig og rik, å bekjempe korrupsjon  og å utvide eksporten til nye markeder.  

Eneveldig styre i praksis
Marokko er på papiret et konstitusjonelt monarki med et parlamentarisk tokammersystem. Men landet styres nærmest eneveldig av kong Mohammed VI. Kongen utpeker de viktigste regjeringsmedlemmene. I praksis står også de kongelige rådgiverne over regjeringen med hensyn til mange politiske avgjørelser.  Abbas El Fassi fra nasjonalistpartiet Istiqlal har vært statsminister siden valget i 2007. Regjeringen består av 34 medlemmer fra fire partier. 

Opposisjonsgruppen JAI har trolig større oppslutning i befolkningen enn de islamistiske partiene i parlamentet. JAI er en pasifistisk neo-sufi-bevegelse som har vært utsatt for forfølgelse og overgrep siden 1975. I motsetning til islamistene i parlamentet avviser JAI kongens rolle som religiøs overformynder og er motstandere av Marokkos okkupasjon av Vest-Sahara. Begge deler strider med Marokkos grunnlov.

 JAI vektlegger sufistisk praksis og religiøse studier for å oppnå enhet med Allah, men arbeider også mye sosialt i fattige og rurale strøk. JAI anser seg selv for å ha en egen lovtradisjon, hvor nylesning og retolkning av kildene står sentralt.

JAIs kvinnepolitiske talskvinne Nadia Yassine ble fengslet i 2005 for å ha “fornærmet kongens hellige institusjoner.” Det skjedde etter at hun kritiserte monarkiet i et intervju, hvor hun også ga uttrykk for at hun foretrekker en demokratisk republikk. Mens saken ble diskutert i pressen, ble mange medlemmer av JAI arrestert eller satt under overvåking. Yassine ble etter massiv medieoppmerksomhet løslatt fra fengselet våren 2006. Rettssaken mot Yassine, magasinets redaktør og journalistene som skrev saken er berammet flere ganger siden, men blir stadig utsatt.

Myndighetene fortsetter å slå hardt ned på mistenkte islamistiske aktivister, og 200 er dømt til fengsel. I følge Amnesty har flere av de dømte blitt utsatt for tortur under forhør. Trolig er de dømte både ekstremistiske islamister og politisk opposisjonelle.


Vest-Sahara
Det har vært en lang rekke overgrep mot menneskerettighetsaktivister fra det okkuperte Vest-Sahara. Flere av dem kan vente lange dommer for "forræderi". Den skjerpede politikken rundt Vest-Sahara ble varslet av Kong Mohammed VI på en tale 6. november i 2009. Han uttalte da at de som arbeider “imot landets territoriale integritet” skal behandles som forrædere. Dermed vil både de som kjemper for retten til selvbestemmelse i Vest-Sahara og de som er aktive i opposisjonsgruppen JAI kunne idømmes dødsstraff.

Da menneskerettighetsaktivisten Aminatou Haidar kom tilbake til de okkuperte områdene Vest-Sahara i november 2009 etter å ha mottatt en pris i USA, ble hun kastet ut av landet og sendt til Kanariøyene. Saken fikk stor oppmerksomhet både nasjonalt og internasjonalt og etter tre ukers sultestreik fikk hun reise tilbake til Vest-Sahara. Siden hjemkomsten har hun og familien blitt holdt under overvåkning, og flere besøkende nektes å treffe henne.

Menneskerettighetsorganisasjoner har rapportert om bruk av overvåkning, urettmessig fengsling og tortur både overfor Vest-Sahara-aktivister, opposisjonelle og menneskerettighetsaktivister i Marokko og Vest-Sahara. 

Landfakta:

Areal: 446 550 km2 (24. størst)

Folketall: 37 millioner

Befolkningstetthet per km2: 71

Urban befolkning: 56 prosent

Største by: Casablanca - ca. 3,2 millioner


Andre landprofiler:
2014-2015, 2012-2013, 2008-2009, 2006-2007, 2002-2003
Algerie Angola Benin Botswana Burkina Faso Burundi Kamerun Kapp Verde Den sentralafrikanske republikk Tsjad Komorene Kongo-Kinshasa Djibouti Egypt Ekvatorial-Guinea Eritrea Etiopia Gabon Gambia Ghana Guinea Guinea-Bissau Elfenbenskysten Kenya Lesotho Liberia Libya Madagaskar Malawi Mali Mauritania Mauritius Marokko Mosambik Namibia Niger Nigeria Kongo-Brazzaville Rwanda São Tomé og Príncipe Senegal Sierra Leone Somalia Sør-Afrika Sudan Sør-Sudan Swaziland Tanzania Togo Tunisia Uganda Vest-Sahara Zambia Zimbabwe
Algerie
Angola
Benin
Botswana
Burkina Faso
Burundi
Den sentralafrikanske republikk
Djibouti
Egypt
Ekvatorial-Guinea
Elfenbenskysten
Eritrea
Etiopia
Gabon
Gambia
Ghana
Guinea
Guinea-Bissau
Kamerun
Kapp Verde
Kenya
Komorene
Kongo-Brazzaville
Kongo-Kinshasa
Lesotho
Liberia
Libya
Madagaskar
Malawi
Mali
Marokko
Mauritania
Mauritius
Mosambik
Namibia
Niger
Nigeria
Rwanda
São Tomé og Príncipe
Senegal
Seychellene
Sierra Leone
Somalia
Sør-Afrika
Sør-Sudan
Sudan
Swaziland
Tanzania
Togo
Tsjad
Tunisia
Uganda
Vest-Sahara
Zambia
Zimbabwe