Afrika.no Meny

Landprofil 2006-2007

Marokko

Marokko har i løpet av de siste årene forsøkt å ta et oppgjør med grove brudd på menneskerettigheter som har funnet sted i fortiden, men samtidig fortsetter bruken av tortur og brudd på rettssikkerheten. Kvinners rettigheter har blitt styrket. Kongen fortsetter å være den som har makt på viktige områder i politikken. Reform, liberalisering og modernisering er høyt prioritert for å skape økonomisk vekst og få bukt med den høye arbeidsledigheten.

Algerie Angola Benin Botswana Burkina Faso Burundi Kamerun Kapp Verde Den sentralafrikanske republikk Tsjad Komorene Kongo-Kinshasa Djibouti Egypt Ekvatorial-Guinea Eritrea Etiopia Gabon Gambia Ghana Guinea Guinea-Bissau Elfenbenskysten Kenya Lesotho Liberia Libya Madagaskar Malawi Mali Mauritania Mauritius Marokko Mosambik Namibia Niger Nigeria Kongo-Brazzaville Rwanda São Tomé og Príncipe Senegal Sierra Leone Somalia Sør-Afrika Sudan Sør-Sudan Swaziland Tanzania Togo Tunisia Uganda Vest-Sahara Zambia Zimbabwe
Algerie
Angola
Benin
Botswana
Burkina Faso
Burundi
Den sentralafrikanske republikk
Djibouti
Egypt
Ekvatorial-Guinea
Elfenbenskysten
Eritrea
Etiopia
Gabon
Gambia
Ghana
Guinea
Guinea-Bissau
Kamerun
Kapp Verde
Kenya
Komorene
Kongo-Brazzaville
Kongo-Kinshasa
Lesotho
Liberia
Libya
Madagaskar
Malawi
Mali
Marokko
Mauritania
Mauritius
Mosambik
Namibia
Niger
Nigeria
Rwanda
São Tomé og Príncipe
Senegal
Seychellene
Sierra Leone
Somalia
Sør-Afrika
Sør-Sudan
Sudan
Swaziland
Tanzania
Togo
Tsjad
Tunisia
Uganda
Vest-Sahara
Zambia
Zimbabwe

Driss Jettou har vært statsminister i Marokko siden valget i 2002. Det venstreorienterte partiet Union Socialiste des Forces Populaires (USFP) og nasjonalistpartiet Istiqlal utgjør koalisjonen han leder. Selv om kong Mohammed 6. har innført demokratiske institusjoner, eksisterer fortsatt et meget sterkt og tradisjonelt nettverk rundt monarkiet med sterk politisk makt. At valget i 2002 var det mest rettferdige i Marokkos historie hjelper lite når mye av makten likevel ikke ligger hos de folkevalgte. Det er kongen som utnevner statsministeren og de andre ministrene, og disse er ansvarlige overfor kongen. I parlamentet er 10,8 prosent av medlemmene kvinner, i overhuset 1,1 prosent. Det islamske partiet Parti de la Justice et du Developpement (PJD) har som det tredje største partiet vært i opposisjon siden 2002. Allikevel er det islamistbevegelsen al-Adl wa al-Ihsan (Justice and Charity) som betraktes som en virkelig utfordrer mot et korrupt politisk system.

Ingen løsning i Vest-Sahara
Konflikten i Vest-Sahara tilspisset seg våren og sommeren 2006 på grunn av demonstrasjoner i Vest-Sahara og Marokko. Flere av demonstrantene uttrykte støtte til Polisario Front (frigjøringsbevegelsen i Vest-Sahara) og ønske om uavhengighet fra Marokko. Demonstrasjonene ble slått hardt ned på av marokkanske sikkerhetsstyrker, og flere profilerte menneskerettighetsforkjempere ble fengslet. Partene har foreløpig ikke kommet fram til noen løsning på den 30 år lange konflikten om hvem som skal styre over territoriet.

I november 2005 ferdigstilte Equity and Reconciliation Commission sitt arbeid med å etterforske alvorlige rettighetsbrudd begått i perioden 1956-1999. Marokkos historie har vært preget av brudd på menneskers rettssikkerhet. Sannhetskommisjonen ble opprettet i januar 2004 for å etterforske forsvinninger og tilfeldige fengslinger, og er den første i sitt slag i Midtøsten og Nord-Afrika. Sluttrapporten viste at kommisjonen hadde løst 742 forsvinningssaker og anbefalte at oppreisning skulle betales til mer enn 9000 mennesker, og forslag til reformer i lovverket ble fremmet. Kommisjonen rapporterte at det ofte hadde vært vanskelig å få vitneutsagn og dokumenter fra ansatte i den offentlige sektor. Det lå ikke i kommisjonens mandat å utpeke individer som var ansvarlige for overgrepene, dermed vil ikke gjerningsmennene straffes. Flere av de som var ansvarlig for ugjerningene har i dag stillinger i sikkerhetsstyrkene.

Rettssystem og ledighet
Til tross for etterforskning av og lovverk mot overgrep og bruk av tortur, blir det fortsatt slått hardt ned på islamister og sahrawier (folk fra Vest-Sahara). Etter bombingen i Casablanca i mai 2003 innførte Marokko en omdiskutert antiterrorlov som innskrenker de mistenktes rettssikkerhet. Dette har ført til arrestasjoner på bakgrunn av vage terroristanklager. Dette har særlig rammet medlemmer eller antatte medlemmer av islamistiske bevegelser. Sahrawier som protesterer mot marokkansk okkupasjon av Vest-Sahara risikerer fengsling og tortur. Det er fortsatt restriksjoner på pressefriheten i Marokko. Monarkiets stilling, okkupasjonen av Vest-Sahara og islams rolle er fortsatt emner som ikke skal kritiseres. Journalister som omtaler temaene risikerer bøter og fengselsstraff, og utenlandske journalister har blitt kastet ut av Vest- Sahara.

Makroøkonomisk stabilitet, lav inflasjon og langsom økonomisk vekst har karakterisert marokkansk økonomi de siste årene. Jettous regjering fortsetter å jobbe for reform, liberalisering og modernisering for å stimulere til vekst og å skape jobber. Arbeidsmulighetene er allikevel i stor grad avhengig av jordbrukssektoren, som er meget sårbar overfor tørkeperioder. Arbeidsledigheten i landet er på 11 prosent, men stiger til over 20 prosent i byene. Marokkanske myndigheter forstår at å redusere fattigdommen og redusere arbeidsledigheten er grunnleggende for den nasjonale sikkerheten og for å få til utvikling.

Kombinasjonen av utenlandsk valuta og aktiv gjeldshåndtering gjør Marokko i stand til å betjene utenlandsgjelda. I 2004 utgjorde utenlandsgjelda 33,3 prosent av BNP. Eksport av fosfat og turisme er blant landets viktigste inntektskilder, i tillegg til eksport av jordbruksvarer og tekstiler. I 2004 gjorde myndighetene tiltak for å tiltrekke seg utenlandsk investering og handel ved å undertegne en frihandelsavtale med USA, og ved å selge andeler i det statlige telekommunikasjonsselskapet og den største statseide banken.

Marokko har liberalisert reglene for olje- og gassleting. Frihandelsavtalen med USA trådte i kraft i januar 2006. Dette skjedde etter ett år med forhandlinger. Symbolsk har avtalen har vært viktig for USA med tanke på "kampen mot terrorisme" og for å få støtte i den arabiske verden. Avtalen legger opp til en fullstendig liberalisering på sikt, med unntak av noen produkter.

Helse og utdanning
Helsevesenet i byene er vanligvis velutviklet og veldrevet, mens det er verre stilt for befolkningen på landsbygda som ofte har lang vei til nærmeste lege eller sykehus. I 2004 lå Marokko på 125. plass på UNDPs Human Development Index, noe som er vesentlig lavere enn nabolandene i Nord-Afrika. Nesten halvparten av befolkningen på landsbygda har ikke tilgang til rene drikkevannskilder.

Analfabetismen i landet er på nesten 50 prosent. Kvinner er mindre lesekyndige enn menn, i 2003 var nærmere 60 prosent av den kvinnelige befolkningen analfabeter. Det er særlig kvinner på landsbygda som ikke kan lese og skrive. Selv om skolegang ble gjort obligatorisk for barn mellom 7 og 13 allerede i 1963 er det langt fra alle barn som går på skole. Lesekyndigheten er fortsatt lav, tilgangen til offentlige skoler er begrenset eller nesten fraværende mange steder, og de med universitetsutdannelse har vanskeligheter med å få jobb. Til tross for lover som forbyr barnearbeid, har Marokko en av de høyeste barnearbeidsratene i Midtøsten og Nord-Afrika.

Styrking av kvinners rettigheter
Endringene i familielovgivningen i 2004 var et viktig skritt for å styrke kvinners rettigheter. Familieloven ble opprettet i 1957 og bygger på islamsk lov. Lovteksten har vært gjenstand for heftig debatt både i Marokko og utenfor. Ifølge marokkansk lov har kvinner og menn like politiske rettigheter, men familieloven har vært med på å opprettholde forskjell mellom kvinner og menn. Endringene i loven har ført til at reglene for polygami har blitt strengere, minstealder for å inngå ekteskap er hevet til 18 år, kvinner har fått rett til selv å inngå ekteskap, og de kan få skilsmisse gjennom domstolen.

I 2005 innførte kong Mohammed 6. en endring som fjernet nok et diskrimineringselement. Barn med marokkansk mor og utenlandsk far kunne få marokkansk statsborgerskap på linje med barn med marokkansk far og utenlandsk mor. For å fremme en moderat utgave av islam har marokkanske myndigheter utnevnt kvinnelige forkynnere. Kvinner kan ikke bli imamer, men kvinnene skal fungere som religiøse lærere.
 
Fremtidsutsikter
Det skal avholdes valg i Marokko i 2007 der islamistene kan komme til å få stor oppslutning, men det er fortsatt kongen som vil være den som sitter med makten siden han utnevner ministrene og tar de viktigste avgjørelsene. Det er heller ingen løsninger på Vest-Sahara-konflikten i sikte. Det er sannsynlig at sannheten kommer frem i tidligere forsvinningssaker, men myndighetene vil nok ikke gå med på å stille noen til ansvar. Marokko vil fortsette å være en viktig alliert i krigen mot terror gjennom militær- og sikkerhetssamarbeid.

*Ann-Christin Johnsgård er landkoordinator for Marokko og Vest-Sahara i Amnesty International i Norge og har skrevet hovedoppgave om kvinnelige islamister i Marokko.


Andre landprofiler:
2014-2015, 2012-2013, 2010-2011, 2008-2009, 2002-2003
Algerie Angola Benin Botswana Burkina Faso Burundi Kamerun Kapp Verde Den sentralafrikanske republikk Tsjad Komorene Kongo-Kinshasa Djibouti Egypt Ekvatorial-Guinea Eritrea Etiopia Gabon Gambia Ghana Guinea Guinea-Bissau Elfenbenskysten Kenya Lesotho Liberia Libya Madagaskar Malawi Mali Mauritania Mauritius Marokko Mosambik Namibia Niger Nigeria Kongo-Brazzaville Rwanda São Tomé og Príncipe Senegal Sierra Leone Somalia Sør-Afrika Sudan Sør-Sudan Swaziland Tanzania Togo Tunisia Uganda Vest-Sahara Zambia Zimbabwe
Algerie
Angola
Benin
Botswana
Burkina Faso
Burundi
Den sentralafrikanske republikk
Djibouti
Egypt
Ekvatorial-Guinea
Elfenbenskysten
Eritrea
Etiopia
Gabon
Gambia
Ghana
Guinea
Guinea-Bissau
Kamerun
Kapp Verde
Kenya
Komorene
Kongo-Brazzaville
Kongo-Kinshasa
Lesotho
Liberia
Libya
Madagaskar
Malawi
Mali
Marokko
Mauritania
Mauritius
Mosambik
Namibia
Niger
Nigeria
Rwanda
São Tomé og Príncipe
Senegal
Seychellene
Sierra Leone
Somalia
Sør-Afrika
Sør-Sudan
Sudan
Swaziland
Tanzania
Togo
Tsjad
Tunisia
Uganda
Vest-Sahara
Zambia
Zimbabwe