Afrika.no Meny

Landprofil 2002-2003

Marokko

Resultatet av parlamentsvalget i Marokko i 1997 var at den tidligere opposisjonslederen El-Yussufi i 1998 dannet en regjering bestående av sentrums- og venstrepartier. Da Kong Hassan II døde i juli 1999 overtok hans sønn Mohammed VI, og han satte fart på reformprosessen, både innen valgsystem og økonomi. Det har også vært en oppmyking av menneskerettighetene, men den fortsatte okkupasjonen av Vest- Sahara truer med å kaste landet ut i en ny politisk, økonomisk og militær krise.

Algerie Angola Benin Botswana Burkina Faso Burundi Kamerun Kapp Verde Den sentralafrikanske republikk Tsjad Komorene Kongo-Kinshasa Djibouti Egypt Ekvatorial-Guinea Eritrea Etiopia Gabon Gambia Ghana Guinea Guinea-Bissau Elfenbenskysten Kenya Lesotho Liberia Libya Madagaskar Malawi Mali Mauritania Mauritius Marokko Mosambik Namibia Niger Nigeria Kongo-Brazzaville Rwanda São Tomé og Príncipe Senegal Sierra Leone Somalia Sør-Afrika Sudan Sør-Sudan Swaziland Tanzania Togo Tunisia Uganda Vest-Sahara Zambia Zimbabwe
Algerie
Angola
Benin
Botswana
Burkina Faso
Burundi
Den sentralafrikanske republikk
Djibouti
Egypt
Ekvatorial-Guinea
Elfenbenskysten
Eritrea
Etiopia
Gabon
Gambia
Ghana
Guinea
Guinea-Bissau
Kamerun
Kapp Verde
Kenya
Komorene
Kongo-Brazzaville
Kongo-Kinshasa
Lesotho
Liberia
Libya
Madagaskar
Malawi
Mali
Marokko
Mauritania
Mauritius
Mosambik
Namibia
Niger
Nigeria
Rwanda
São Tomé og Príncipe
Senegal
Seychellene
Sierra Leone
Somalia
Sør-Afrika
Sør-Sudan
Sudan
Swaziland
Tanzania
Togo
Tsjad
Tunisia
Uganda
Vest-Sahara
Zambia
Zimbabwe

Lederen av det venstreorienterte partiet Union Socialiste des Forces Populaires (USFP), Abderrahman El-Yussufi dannet i mars 1998 en koalisjonsregjering bestående av 41 ministre fra sju partier. I løpet av sitt år på tronen har Kong Mohammed VI samlet mer folkelig tillit og politisk støtte enn hans far noen gang greide. Han skiller seg merkbart fra sin forgjenger ved sin uttalte bekymring for samfunnets dårligst stilte, og hylles av mange som "de fattiges konge". I november 1999 sparket han Driss Basri, farens innenriksminister siden 1979 og landets "sterke mann". Basri var av mange ansett som hovedstrategen bak den føydale maktstrukturen rundt kong Hassan, og som ansvarlig for den hardhendte okkupasjonen av Vest-Sahara. Basris avskjed blir tolket som en forsonende gest overfor vest-saharierne. På tross av dette består likevel viktige deler av det gamle maktapparatet rundt kongen. Endringene i det politiske liv har foreløpig mest vært overflatiske, og det nye regimet er under sterk kontroll fra de konservative elementene i kongehuset. Utnevnelse og direkte kontroll av de mest sentrale ministerpostene gir kongehuset sterk innflytelse. Monarkiets stilling, okkupasjonen av Vest- Sahara og islams rolle er fremdeles ubestridelige tabuemner i politikken.

Fortsatt militært nærvær i Vest-Sahara
Fortsatt sosial uro og faren for ny krig i Vest-Sahara gjør at Kong Mohammed velger å holde seg inne med de væpnede styrkene. Av en hær på 180.000 er flesteparten stasjonert i Vest-Sahara, og det vil være risikabelt for kongen og regjeringen å etterleve fredsavtalen med Front Polisario og FN og begynne tilbaketrekkingen av to tredjedeler av hærstyrken. En endelig løsning på den 25 år gamle konflikten i Vest- Sahara ville frigjøre enorme økonomiske og menneskelige ressurser, men ville samtidig bety at minst 100.000 marokkanske soldater ville måtte vende hjem til arbeidsledighet i byene.

Islamistenes rolle
I tillegg til sentrum-høyre-dominans i det konservative overhuset, er den islamske bevegelsen El-Adl Wa-l Ihsan den viktigste utfordreren til regimet. Bevegelsens leder, Abdessalam Yassin, ble i mai 2000 løslatt etter elleve år i husarrest. Ved å tillate islamistene et visst armslag, undergraver kongen deres tiltrekningskraft. Likevel greide bevegelsen i mars 2000 å samle en halv million mennesker til en demonstrasjon mot regjeringens nasjonale handlingsplan for å styrke kvinnenes rettigheter.

Helse og utdanning
Helseforholdene i byene holder en standard på nivå med andre land i regionen, men det atskillig dårligere helse- og utdanningstilbudet på landsbygda bidrar til økende urbanisering. Bare halvparten av landsbybefolkningen har tilgang til skikkelig helsetilbud, og under en femtedel har tilgang på rent drikkevann. På UNDPs Human Development Index 2000 ligger Marokko på 124. plass, langt under de andre nordafrikanske nabolandene. Lesekyndighet anslås til 45 prosent.

Ikke uavhengige domstoler
En kongelig kommisjon ble etablert i august 1999 for å gi kompensasjon til tidligere politiske fanger og "forsvunne" samt deres familier. Ett år etter opprettelsen har bare 68 av de over 3.900 sakene blitt behandlet, men det har blitt gitt kompensasjoner på opptil 250.000 USD per sak. Demonstrasjoner i Vest-Sahara i september 1999 og mars 2000 ble brutalt slått ned av marokkanske sikkerhetsstyrker. Gjennom det urettferdige rettssystemet ble flere dømt til opptil 15 års fengsel, og marokkanske fagforeningsaktivister og mange av vest-sahariere som ble arrestert under demonstrasjoner, opplevde politisk styrte rettssaker. Videre ble ikke påstander om at de arresterte ble torturert undersøkt av retten.

Brudd på pressefriheten
Den økte pressefriheten fikk en knekk i april 2000 da de to tidsskriftene Le Journal og As- Sahifa ble inndratt. Begrunnelsen var at de trykket et intervju med Polisario-lederen Abdelaziz. Sentrale mediefolk som refererte til intervjuet, fikk øyeblikkelig sparken av kommunikasjonsministeren.

Tørken preger økonomien
Marokko har siden 1998 vært rammet av en alvorlig tørke; kornavlingene har anslagsvis blitt redusert med 75 prosent fra 1999 til 2000. Turisme og eksport av fosfat er de viktigste kildene til utenlandsk valuta. Marokko er verdens største fosfateksportør; jordbruksvarer og tekstiler er andre viktige eksportartikler. Verdensbankens strukturtilpasningsprogram anbefaler å kutte lønnsutgifter til offentlig sektor, men med en offisiell arbeidsledighet på om lag 25 prosent er det vanskelig for myndighetene å slanke den offentlige forvaltningen eller hæren.

Sterkt forgjeldet, men oljefunn gir håp
Marokko er verdens niende største låntaker hos IMF og bruker om lag en tredjedel av BNP på gjeldsbetjening. Marokko kjøper 95 prosent av sin olje utenfra og er svært utsatt for svingninger i oljeprisene. Myndighetene gir store subsidier på bensin og oljeprodukter. Funn av store oljeforekomster i Talsinnt-regionen nær Algerie sommeren 2000 ble anslått til å kunne gjøre Marokko selvforsynt med olje "de neste hundre årene", og kan komme til å redde den vaklende og svake økonomien. Oljen vil ikke flyte før 2003, men nyheten er ventet å avstedkomme en markant økning i utenlandske investeringer i oljesektoren og relaterte næringer. Det amerikanske selskapet Lone Star er hovedaktøren i Talsinnt-prosjektet.

Framtidsutsikter
I de kommende månedene og årene vil Marokko satse alt på å beholde det okkuperte Vest- Sahara, enten gjennom fortsatt manipulasjon og uthaling av fredsprosessen med Front Polisario og FN, eller ved å nekte å være med på den folkeavstemningen partene lenge har vært enige om. De reformene som er blitt innført de siste årene har styrket og sikret monarkiet med sikte på ny og hardere konflikt med Polisario og FN.

Det korrupte rettssystemet, straffefriheten for overgrep mot menneskerettighetene samt en mer rettferdig fordeling kan komme til å stå høyere på agendaen de neste årene.

*Ronny Hansen er prosjektleder i Worldview Rights. Han er tidligere leder i Studentenes og Akademikernes Internasjonale Hjelpefond, og har arbeidet med Vest-Sahara-konflikten siden 1992.


Andre landprofiler:
2014-2015, 2012-2013, 2010-2011, 2008-2009, 2006-2007
Algerie Angola Benin Botswana Burkina Faso Burundi Kamerun Kapp Verde Den sentralafrikanske republikk Tsjad Komorene Kongo-Kinshasa Djibouti Egypt Ekvatorial-Guinea Eritrea Etiopia Gabon Gambia Ghana Guinea Guinea-Bissau Elfenbenskysten Kenya Lesotho Liberia Libya Madagaskar Malawi Mali Mauritania Mauritius Marokko Mosambik Namibia Niger Nigeria Kongo-Brazzaville Rwanda São Tomé og Príncipe Senegal Sierra Leone Somalia Sør-Afrika Sudan Sør-Sudan Swaziland Tanzania Togo Tunisia Uganda Vest-Sahara Zambia Zimbabwe
Algerie
Angola
Benin
Botswana
Burkina Faso
Burundi
Den sentralafrikanske republikk
Djibouti
Egypt
Ekvatorial-Guinea
Elfenbenskysten
Eritrea
Etiopia
Gabon
Gambia
Ghana
Guinea
Guinea-Bissau
Kamerun
Kapp Verde
Kenya
Komorene
Kongo-Brazzaville
Kongo-Kinshasa
Lesotho
Liberia
Libya
Madagaskar
Malawi
Mali
Marokko
Mauritania
Mauritius
Mosambik
Namibia
Niger
Nigeria
Rwanda
São Tomé og Príncipe
Senegal
Seychellene
Sierra Leone
Somalia
Sør-Afrika
Sør-Sudan
Sudan
Swaziland
Tanzania
Togo
Tsjad
Tunisia
Uganda
Vest-Sahara
Zambia
Zimbabwe