Afrika.no Meny

Landprofil 2012-2013

Mali

Selv om Mali er blant verdens aller fattigste land har landet siden overgangen til flerpartisystem i 1992 blitt sett på som et av Afrikas mest velfungerende demokratier. Mali har stor presse- og ytringsfrihet og fremgang på områder som skolegang, infrastruktur og helse. Militærkuppet den 22. mars 2012 kom som lyn fra klar himmel.

Algerie Angola Benin Botswana Burkina Faso Burundi Kamerun Kapp Verde Den sentralafrikanske republikk Tsjad Komorene Kongo-Kinshasa Djibouti Egypt Ekvatorial-Guinea Eritrea Etiopia Gabon Gambia Ghana Guinea Guinea-Bissau Elfenbenskysten Kenya Lesotho Liberia Libya Madagaskar Malawi Mali Mauritania Mauritius Marokko Mosambik Namibia Niger Nigeria Kongo-Brazzaville Rwanda São Tomé og Príncipe Senegal Sierra Leone Somalia Sør-Afrika Sudan Sør-Sudan Swaziland Tanzania Togo Tunisia Uganda Vest-Sahara Zambia Zimbabwe
Algerie
Angola
Benin
Botswana
Burkina Faso
Burundi
Den sentralafrikanske republikk
Djibouti
Egypt
Ekvatorial-Guinea
Elfenbenskysten
Eritrea
Etiopia
Gabon
Gambia
Ghana
Guinea
Guinea-Bissau
Kamerun
Kapp Verde
Kenya
Komorene
Kongo-Brazzaville
Kongo-Kinshasa
Lesotho
Liberia
Libya
Madagaskar
Malawi
Mali
Marokko
Mauritania
Mauritius
Mosambik
Namibia
Niger
Nigeria
Rwanda
São Tomé og Príncipe
Senegal
Seychellene
Sierra Leone
Somalia
Sør-Afrika
Sør-Sudan
Sudan
Swaziland
Tanzania
Togo
Tsjad
Tunisia
Uganda
Vest-Sahara
Zambia
Zimbabwe

Knapt en måned før hans planlagte avgang i april 2012 ble Malis president siden 2002, Amadou Toumani Touré, styrtet i et militærkupp. Kuppet ble fordømt både av lokalbefolkningen og internasjonalt, og De vestafrikanske staters økonomiske fellesskap (ECOWAS) iverksatte strenge økonomiske og diplomatiske sanksjoner nærmest umiddelbart. Den utløsende årsaken til kuppet skal ha vært misnøye knyttet til Tourés håndtering av den stadig sterkere opprørsbevegelsen nord i landet.

Helt siden uavhengigheten fra Frankrike i 1960 har tuaregopprørere nord i Mali hevdet at de er politisk, økonomisk og sosialt marginalisert. Mens mange tuareger er godt integrert i det maliske samfunnet, som for øvrig preges av fravær av etnisk konflikt, har enkelte grupperinger kjempet for en egen stat kalt Azawad i området som utgjør landets tre nordligste regioner: Gao, Kidal og Timbuktu. Opprørerne opererer under navnet National Movement for the Independence of Azawad (NMLA) og er støttet av den salafistiske gruppen Ansar Dine. Andre grupperinger, som det Algerie-baserte Al Qaida i det islamske maghreb (AQIM), er også innblandet i konfliktene.

Etter Muammar Gaddafis fall i 2011 kom mange maliske tuareger som hadde kjempet på diktatorens side hjem med våpen og militær trening i bagasjen, og konflikten i Nord-Mali blusset opp for alvor. Touré, som gjennom hele sin presidentperiode hadde møtt opprørerne i nord med dialog og kompromiss, hadde våren 2012 ikke noe annet valg enn å iverksette en militær offensiv. Sett fra hærens ståsted, var dette en krig de ikke hadde forutsetninger for å vinne, og det var altså denne følelsen av mangel på politisk og materiell støtte som til slutt ga utslag i at hæren tok kontroll over staten.

Militærkuppet i mars 2012 førte til en generell destabilisering av landet, og man må i så måte kunne si at det virket mot sin hensikt. Få dager etter at Touré ble styrtet, mistet juntaen kontrollen over landets tre nordlige provinshovedsteder, og den 6. april 2012 erklærte MNLA at Azawad var en selvstendig stat. Hvorvidt det var det sekulære MNLA eller islamistiske grupper som egentlig tok kontrollen i området er imidlertid uklart. I byene ble sharia-lovgivning angivelig innført og befolkningen led under plyndringer og generell mangel på lov og orden.

Militærjuntaen holdt heller ikke lenge på makten i sør. Etter forhandlinger med ECOWAS ble det besluttet at den oppløste nasjonalforsamlingens president, Dioncounda Traoré, skulle fungere som landets leder i en overgangsperiode, og den tidligere presidentkandidaten Cheikh Modibo Diarra skulle lede regjeringen. Denne løsningen ble støttet av befolkningen og internasjonalt.

Fattigdom og humanitær krise
Utfordringene er mange for Malis nye ledere. Omtrent halvparten av den maliske befolkningen lever i ekstrem fattigdom, med en inntekt på under 1,25 dollar dagen. Landet er rangert som nummer 175 av 187 land på FNs indeks for menneskelig utvikling (HDI). Flertallet av den maliske befolkningen er sysselsatt i jordbrukssektoren, og mange produserer knapt nok til å brødfø seg selv og familien. Befolkningen på landsbygda er sårbar for stadig hyppigere tørkeperioder. Vinteren 2011 anslo landets myndigheter at 1,7 millioner maliere var rammet av alvorlig matmangel som følge av dårlige avlinger.

I Nord-Mali ble situasjonen forverret i etterkant av opprøret. Transport til de berørte områdene ble betraktelig redusert, og kun begrensede leveranser av medisiner og nødproviant nådde frem. I tillegg har befolkningen i nord blitt utsatt for plyndringer, trusler og overfall, utført av kriminelle grupperinger og sannsynligvis også av de organiserte opprørsgruppene. Ifølge FNs høykommissær for flyktninger (UNHCR) har over 200 000 maliere flyktet fra sine hjem etter at konflikten eskalerte høsten 2011, og flyktningstrømmen er i skrivende stund økende.

Økonomisk vekst
Situasjonen i Mali ble brått forandret våren 2012. Landets fremtid er uviss, og god politisk styring og internasjonal drahjelp er nødvendig. Det skal likevel nevnes at Mali siden overgangen til demokratisk styre i 1992 har hatt en positiv økonomisk utvikling med stor grad av sosial og politisk stabilitet.

De siste årene har Mali hatt en økonomisk vekst på omtrent 5 prosent. Den makroøkonomiske situasjonen har vært relativt stabil, selv om veksten ble noe lavere enn forventet etter den internasjonale økonomiske krisen i 2008 og 2009. Urolighetene etter det ivorianske presidentvalget i 2010 hadde også en viss innvirkning på den maliske økonomien siden Elfenbenskysten alltid har vært en av landets viktigste handelspartnere. Når det gjelder forretningsklima, tyder Verdensbankens rapport ”Doing Business” på at utviklingen går i positiv retning. I 2012 befant Mali seg på 146. plass av totalt 183 land. Dette var to plasser høyere enn i 2011.

Internasjonale investorer fra Kina, India, Russland, Brasil og inntil nylig Libya har i de siste årene bidratt til å få fart på Malis bygningsarbeid og foredlingsindustri, mens sørafrikanske og australske investorer er involvert i gruveindustrien sør i landet. Når det gjelder Malis eksport, som først og fremst omfatter bomull, gull og kveg, har ny infrastruktur mot flere regionale storbyer lagt til rette for økt handel med land som Senegal og Ghana.

Oljefunn nord i landet har de siste årene representert et fremtidshåp for Malis økonomi, og troen på at oljen kan bidra til å løfte landet ut av fattigdommen har blitt sterkere ettersom internasjonale investorer har inngått avtaler om videre leting. Det har imidlertid så langt ikke blitt gjort store nok funn til at utvinning er mulig, og etter urolighetene i 2012 er oljedrømmen lagt på is.

Ytringsfrihet og likestilling
Mali ble i 2011 ansett av stiftelsen Freedom House å være blant de afrikanske landene som har størst ytringsfrihet. Mange private og offentlige mediekanaler har sikret at forskjellige stemmer kommer til orde i det offentlige rom. Etter statskuppet i 2012 fikk ytringsfriheten mindre spillerom enn tidligere. Juntaen tok raskt kontroll over både trykt presse og landets radio- og tv-stasjoner, og utenlandske journalister ble nektet adgang til landet. Overgangsregimet viser i dag tegn til å åpne for normalisering.

Mali har siden overgangen til flertallsstyre i 1992 blitt betraktet som et velfungerende demokrati med en velmenende og folkelig politisk ledelse som har fremhevet kulturelt mangfold og lagt vekt på likeverd for de mange etniske gruppene. Et av Tourés siste store prosjekter var utformingen av en ny familielovgivning som skulle fremme likestilling og sikre barn og kvinners rettigheter. Men da loven til slutt ble vedtatt like før jul 2011, etter to års behandlingstid, var det lite igjen av den originale lovteksten. Alle dens progressive elementer hadde blitt fjernet etter press fra fremstående religiøse ledere. Mali er fortsatt blant de landene i verden som rangeres lavest av FN når det gjelder likestilling mellom menn og kvinner.


Algerie Angola Benin Botswana Burkina Faso Burundi Kamerun Kapp Verde Den sentralafrikanske republikk Tsjad Komorene Kongo-Kinshasa Djibouti Egypt Ekvatorial-Guinea Eritrea Etiopia Gabon Gambia Ghana Guinea Guinea-Bissau Elfenbenskysten Kenya Lesotho Liberia Libya Madagaskar Malawi Mali Mauritania Mauritius Marokko Mosambik Namibia Niger Nigeria Kongo-Brazzaville Rwanda São Tomé og Príncipe Senegal Sierra Leone Somalia Sør-Afrika Sudan Sør-Sudan Swaziland Tanzania Togo Tunisia Uganda Vest-Sahara Zambia Zimbabwe
Algerie
Angola
Benin
Botswana
Burkina Faso
Burundi
Den sentralafrikanske republikk
Djibouti
Egypt
Ekvatorial-Guinea
Elfenbenskysten
Eritrea
Etiopia
Gabon
Gambia
Ghana
Guinea
Guinea-Bissau
Kamerun
Kapp Verde
Kenya
Komorene
Kongo-Brazzaville
Kongo-Kinshasa
Lesotho
Liberia
Libya
Madagaskar
Malawi
Mali
Marokko
Mauritania
Mauritius
Mosambik
Namibia
Niger
Nigeria
Rwanda
São Tomé og Príncipe
Senegal
Seychellene
Sierra Leone
Somalia
Sør-Afrika
Sør-Sudan
Sudan
Swaziland
Tanzania
Togo
Tsjad
Tunisia
Uganda
Vest-Sahara
Zambia
Zimbabwe