Afrika.no Meny

Landprofil 2010-2011

Mali

Omkranset av sju land ligger Mali som et fattig, men velfungerende demokrati midt i Vest-Afrika. Et stort flertall av innbyggerne lever på landsbygda, og landets økonomi er preget av primærnæringene. Befolkningen er sammensatt av et tjuetalls forskjellige folkegrupper, men sameksistensen er preget av harmoni.

Algerie Angola Benin Botswana Burkina Faso Burundi Kamerun Kapp Verde Den sentralafrikanske republikk Tsjad Komorene Kongo-Kinshasa Djibouti Egypt Ekvatorial-Guinea Eritrea Etiopia Gabon Gambia Ghana Guinea Guinea-Bissau Elfenbenskysten Kenya Lesotho Liberia Libya Madagaskar Malawi Mali Mauritania Mauritius Marokko Mosambik Namibia Niger Nigeria Kongo-Brazzaville Rwanda São Tomé og Príncipe Senegal Sierra Leone Somalia Sør-Afrika Sudan Sør-Sudan Swaziland Tanzania Togo Tunisia Uganda Vest-Sahara Zambia Zimbabwe
Algerie
Angola
Benin
Botswana
Burkina Faso
Burundi
Den sentralafrikanske republikk
Djibouti
Egypt
Ekvatorial-Guinea
Elfenbenskysten
Eritrea
Etiopia
Gabon
Gambia
Ghana
Guinea
Guinea-Bissau
Kamerun
Kapp Verde
Kenya
Komorene
Kongo-Brazzaville
Kongo-Kinshasa
Lesotho
Liberia
Libya
Madagaskar
Malawi
Mali
Marokko
Mauritania
Mauritius
Mosambik
Namibia
Niger
Nigeria
Rwanda
São Tomé og Príncipe
Senegal
Seychellene
Sierra Leone
Somalia
Sør-Afrika
Sør-Sudan
Sudan
Swaziland
Tanzania
Togo
Tsjad
Tunisia
Uganda
Vest-Sahara
Zambia
Zimbabwe

Malis historie omhandler flere store riker. Ghanariket på 400-tallet baserte seg på transport av gull gjennom ørkenen. På 1000-tallet ble islam innført i regionen, og 90 prosent av Malis befolkning er i dag muslimer. I 1235 ble Ghana absorbert av Maliriket, som var grunnlagt av den store helten Soundiata Kéïta. Maliriket ble senere styrt av Mansa Moussa, som da han reiste på pilegrimsferd til Mekka i 1324 brakte med seg så store mengder gull at det fikk prisen på det edle metallet til å synke kraftig i store deler av verden. Maliriket gikk på slutten av 1400-tallet over i Gaoriket og senere Songhairiket, som omfattet omtrent det samme territoriet som landet Mali i dag. På 1600- og 1700-tallet var Mali delt i små kongedømmer, blant annet Ségou.

I 1899 var den franske koloniseringen av Mali fullført, og landet forble under fransk styre fram til 22. september 1960. Da fikk landet et selvstendig styre, og Modibo Kéita ble Malis første president. Modibo Kéita ledet landet i åtte år, frem til Moussa Traouré tok makten ved et militærkupp i 1968. Traouré fikk sitte helt fram til 1991, da hæren igjen tok makten under ledelse av Amadou Toumani Touré, ofte kalt ATT. ATT ledet landet i en overgangsperiode fram til Alpha Oumar Konaré ble valgt til president i et demokratisk valg i 1992. Etter å ha sittet i to perioder, ga Konaré makten tilbake til ATT da han ble valgt til president i 2002. ATT ble senere gjenvalgt for en ny femårsperiode i 2007. Det blir spennende å se hva ATT velger å gjøre foran neste valg i 2012. Det er knyttet sterke forventninger til at han vil videreføre det fredelige demokratiske styret ved ikke å stille til gjenvalg etter to perioder, slik grunnloven fastslår.

Mali har siden det første demokratiske valget i 1992 fremstått som et stadig mer velfungerende demokrati med ytrings- og pressefrihet. Ser man bort fra opprørene i Nord-Mali på begynnelsen av 1990-tallet har Mali vært et fredelig land siden frigjøringen. Dette er en av de sentrale faktorene som har bidratt til å skape grobunn for framveksten av det demokratiet vi ser i Mali i dag.

Dagens samfunn
Den maliske befolkningen består av et tjuetalls forskjellige folkegrupper med sine tilsvarende språk. Tretten av disse språkene har fått status som nasjonalspråk, noe som innebærer at de har utviklet seg til skriftspråk, og elleve av disse er i dag i bruk i skolen. Bambara er det mest utbredte av nasjonalspråkene, og beherskes av opp mot 80 prosent av befolkningen, som i dag teller om lag 13 millioner mennesker. Andre store språk er fulfulde, dogon, bozo, tamashek, soninke og songhaï. Det offisielle språket i Mali er fremdeles fransk.

Et stort flertall av maliske barn fødes på landsbygda og vokser opp i samfunn preget av primærnæringer. Til sammen 90 prosent av befolkningen livnærer seg av jordbruk, fiske eller kvegdrift. Fulanibarna lærer å bli gjetere, bozobarna lærer fiskekunsten og de unge bambaraene lærer å dyrke jorda. Alle disse livsformene påvirkes i sterk grad av den årlige nedbørsmengden. Er det en dårlig regntid, faller livsgrunnlaget bort, og mange familier sulter. En konsekvens av fattigdommen på landsbygda er at ungdom trekkes mot storbyen, der de håper å kunne skaffe seg en inntekt for å hjelpe familien hjemme i landsbyen.

Den maliske økonomien er altså preget av primærnæringene. Eksport av kveg, peanøtter, mango og gull danner en stor del av inntektsgrunnlaget. I tillegg er Mali en av verdens største bomullsprodusenter. Til tross for at denne råvarebaserte økonomien er følsom for de internasjonale svingningene i råvarepriser, har styresmaktene maktet å utvikle landets økonomi positivt de siste årene. Funn av olje nord i landet gir utsikter til store framtidige inntekter og økonomisk vekst. Dette forutsetter at denne ressursen blir forvaltet på en god måte, uten at det fører til krig, slik vi har sett så mange andre steder i verden.

Klimaet i Mali varierer fra ørkenen Sahara i nord til frodig vegetasjon i sør på grensen til Elfenbenskysten. De to elvene Niger og Senegal går som livnærende årer gjennom landskapet og skaffer vann til både mennesker, dyr og planter. Temperaturene varierer fra godt over 40°C i april og mai (det har vært målt temperaturer på 56 grader i Mali) til mellom 20 og 30°C i desember og januar. Disse behagelige vintermånedene er turistperioden i Mali. Folk fra hele verden, spesielt fra fransktalende land, kommer til Mali for å oppleve det rike musikklivet, gå tur i fjellene i Dogonland eller besøke de historiske byene Timbuktu og Djenne. Den årlige ørkenfestivalen utenfor Timbuktu er også et populært reisemål for mange turister. Ved et besøk i Mali vil man bli mottatt av vennlige mennesker som har gjestfrihet som et av sine mest utpregede idealer. Kulturen og folket setter seg fast i én, og mange er de som har vendt tilbake etter sitt første besøk. 

Et land i utvikling
Takket være samfunnets fredelige struktur, har Mali de siste årene erfart positiv økonomisk utvikling. Til tross for denne utviklingen er Mali fremdeles et av verdens aller fattigste land. Siden demokratiseringen begynte i 1991 har regjeringen tatt bevisste grep for å kjempe mot fattigdommen. Et av disse grepene har vært å sette fokus på å utdanne befolkningen. I 2008 gikk 33 prosent av nasjonalbudsjettet til skole, og resultatene er spesielt synlige kvantitativt. Antallet maliske barn som går på skolen har steget kraftig fra 50 prosent i 1998 til 78 prosent i 2008.

Et av hovedpunktene i reformene som har funnet sted i malisk skole siden 1987 har vært undervisningsspråk. Fransk er fortsatt det mest utbredte språket i skolen, men i 2005 ble omkring 30 prosent av elevene undervist på morsmålet sitt de første skoleårene. I 2008 vedtok også regjeringen å innføre mobile skoler for å nå nomadebarna som normalt er vanskelige å få på skolen.

Å få stadig flere barn på skolen, sørge for økt kvalitet på undervisningen og bedre skolesystemets infrastruktur vil være viktige brikker for å styrke den positive utviklingen i Mali. 

Landfakta:

Areal: 1,2 millioner km2 (8. størst)

Folketall: 12,7 millioner

Befolkningstetthet: 10 per km2

Urban befolkning: 32 prosent

Største by: Bamako - ca. 1,5 millioner

BNP per innbygger: 677 USD

Økonomisk vekst: 4,7 prosent

HDI-plassering: 178


Algerie Angola Benin Botswana Burkina Faso Burundi Kamerun Kapp Verde Den sentralafrikanske republikk Tsjad Komorene Kongo-Kinshasa Djibouti Egypt Ekvatorial-Guinea Eritrea Etiopia Gabon Gambia Ghana Guinea Guinea-Bissau Elfenbenskysten Kenya Lesotho Liberia Libya Madagaskar Malawi Mali Mauritania Mauritius Marokko Mosambik Namibia Niger Nigeria Kongo-Brazzaville Rwanda São Tomé og Príncipe Senegal Sierra Leone Somalia Sør-Afrika Sudan Sør-Sudan Swaziland Tanzania Togo Tunisia Uganda Vest-Sahara Zambia Zimbabwe
Algerie
Angola
Benin
Botswana
Burkina Faso
Burundi
Den sentralafrikanske republikk
Djibouti
Egypt
Ekvatorial-Guinea
Elfenbenskysten
Eritrea
Etiopia
Gabon
Gambia
Ghana
Guinea
Guinea-Bissau
Kamerun
Kapp Verde
Kenya
Komorene
Kongo-Brazzaville
Kongo-Kinshasa
Lesotho
Liberia
Libya
Madagaskar
Malawi
Mali
Marokko
Mauritania
Mauritius
Mosambik
Namibia
Niger
Nigeria
Rwanda
São Tomé og Príncipe
Senegal
Seychellene
Sierra Leone
Somalia
Sør-Afrika
Sør-Sudan
Sudan
Swaziland
Tanzania
Togo
Tsjad
Tunisia
Uganda
Vest-Sahara
Zambia
Zimbabwe