Valget på president og nasjonalforsamling i 2007 var det fjerde i rekken siden flerpartisystemet ble innført i 1992. Mali har også gjennomført to vellykkete lokalvalg.
Valget av Amadou Toumani Touré som president i 2002 representerte et viktig veiskille i malisk politikk, siden det var første gang at en valgt president ble erstattet av en annen valgt president. Touré erstattet Alpha Oumar Konaré. Han hadde vært president siden den demokratiske overgangsperioden landet gikk gjennom etter at Moussa Traoré ble styrtet i 1991, etter 23 år ved makten.
Både Touré og Konaré spilte viktige roller i overgangsregimet som styrte landet i denne perioden. Touré, som hadde avsatt Traoré i et militærkupp, var president for samlingsregjeringen (CTSP), som besto av en koalisjon av de militære kuppmakerne, representanter for den prodemokratiske bevegelsen som hadde vokst fram i hovedstaden Bamako og ledere for tuaregopprørerne fra Nord-Mali.
Demokratisk overgang
CTSP organiserte blant annet Nasjonalkonferansen i 1991, som samlet representanter for sivilsamfunnsorganisasjoner, fagforeninger, politiske partier, religiøse ressurspersoner og lokale og regionale eliter og som la grunnlaget for den politiske utviklingen Mali har hatt fram til nå. Overgangsperioden resulterte i valget av Konaré til president 8. juni 1992. Han var leder for det største politiske partiet som vokste fram i denne perioden, ADEMA.
Et viktig aspekt som skiller demokratiseringsprosessen i Mali fra den i mange andre afrikanske land var at det tidligere militærregimet var satt på sidelinjen før overgangsperioden. Dette åpnet for et politisk regime som i stor grad bygde sin legitimitet på ikke bare demokratisering på nasjonalt nivå, men også til desentralisering av makt til lokale myndigheter.
Som i 2002 stilte Touré som kandidat til presidentvalget i 2007 uten et eget politisk parti i ryggen. Han fikk imidlertid støtte fra en koalisjon av 33 partier, Alliance pour la démocratie et le progrès (ARD), der blant andre ADEMA er en sentral aktør. Tourés styre er basert på det han kaller konsensusprinsippet, noe som blant annet innebærer at regjeringen består av mer enn 30 forskjellige politiske partier.
Tuaregopprørere
Etter at opprøret blant tuaregene i Nord-Mali ble avsluttet i 1996 har den politiske situasjonen fram til 2008 vært relativt stabil i denne regionen. Dette kan i stor grad tilskrives den omfattende desentraliseringsreformen som ble innført i 1999. Den innebar blant annet opprettelsen av 682 nye landkommuner og bidro ytterligere til demokratiseringen av landet. På lokalt nivå har den redusert maktmisbruk fra statlige institusjoner og ført til økt deltakelse lokalt, ved at beslutningsmyndighet formelt har blitt overført til folkevalgte kommunale organer. Samtidig bidro reformen til å møte en del av kravene fra opprørsbevegelsene om økt lokal autonomi.
I løpet av 2008 var det imidlertid gjentatte konfrontasjoner mellom militære styrker og opprørsgrupper i Nord-Mali. Ifølge IRIN ble 32 mennesker drept og 31 såret i et angrep på Abeibara militærleir, som ligger 150 kilometer nord for provinshovedstaden Kidal, så sent som i mai 2008. Opprørernes motivasjon bygger på argumenter om økonomisk og sosial marginalisering av området og uønsket innblanding fra sentrale myndigheter i lokale anliggender. Myndighetene på sin side ser på opprøret som et forsøk på å vinne kontroll over smuglerruter i denne delen av landet. Opprøret har ført til at mange tuareger har flyktet til nabolandet Burkina Faso.
Oljefunn i nord
Selv om Mali har hatt en viss økonomisk vekst de siste årene, er landet fremdeles blant verdens fattigste. Omtrent tre fjerdedeler av befolkningen lever under fattigdomsgrensen, og økonomien er sterkt avhengig av jordbruk, fiske og nomadedrift. Industriell aktivitet begrenser seg stort sett til videreforedling av jordbruksprodukter. Avhengighet av eksport av bomull, og i økende grad gull, er med på å gjøre økonomien sårbar for svingninger i prisene på verdensmarkedet. En annen viktig faktor for økonomien i Mali er bidragene fra de mange malierne som har reist ut som gjestearbeidere i andre land. Mali har nylig fått slettet sin gjeld til Verdensbanken, Det internasjonale pengefondet (IMF) og Det afrikanske utviklingsfondet, som et ledd i G8-landenes initiativ for gjeldslette.
I årene som kommer ser det ut til at Mali kan øke sine inntekter gjennom olje- og gassutvinning. I februar 2007 signerte to oljeselskaper (SONATRACH fra Algerie og Selier Energy fra Canada) kontrakter for å lete etter olje og gass i Taoudeni-bassenget i Nord-Mali. Selskapene har forpliktet seg til å investere over 20 millioner dollar i dette området over en fireårsperiode. Området omtales som meget lovende med hensyn til potensielle forekomster sammenliknet med tilsvarende geologiske områder i Niger, Tsjad, Sudan og Libya.
Utfordringer
Kampen om naturressurser har mange steder i Afrika vært kilde til langvarige og alvorlige konflikter. Så selv om funnet av olje i Nord-Mali kan utgjøre en stor fremtidig inntektskilde, kan dette på lengre sikt føre til viktige utfordringer både økonomisk og politisk. For å bevare den relativt stabile politiske situasjonen man har i Mali i dag er det absolutt nødvendig med en fordeling av inntekten fra den fremtidige oljevirksomheten, slik at den kommer hele befolkningen til gode.
I tillegg utfordres den demokratiske utviklingen av manglende overføringer av økonomiske og politiske ressurser fra sentrale til lokale myndigheter. Svake myndighetsstrukturer og utdatert lovgivning gjør at sivilsamfunnsorganisasjoner er skeptiske til om Mali er i stand til å sikre åpenhet og en styrking av lokalsamfunn.