Etter at Moussa Traoré ble styrtet i 1991 etter 23 år ved makten, ble den tidligere generalen Amadou Toumani Touré president for interimregimet som styrte Mali gjennom den vel 15 måneder lange overgangsperioden som varte fram til valget den 8. juni 1992. Dette var første gang det ble avholdt demokratiske valg i Mali, og Alpha Oumar Konaré ble landets første valgte president.
Ifølge Malis lover kan ingen president sitte ved makten mer enn to perioder på fem år hver, og i 2002 var det første gang at en valgt president ble erstattet av en annen valgt president etter at Konaré og hans politiske parti ADEMA tok følgen av denne regelen. Dette valget kan sies å ha markert et veiskille i malisk politikk og Amadou Toumani Touré, som altså hadde vært president for en kort periode tidligere, gjenerobret presidentembetet.
Touré stilte som uavhengig kandidat uten noe sterkt partiapparat i ryggen, og det som muliggjorde seieren i presidentvalgets andre valgrunde var antageligvis en kombinasjon av den populariteten han hadde opparbeidet seg gjennom sin rolle i overgangsprosessen et tiår tidligere, samt interne splittelser i det regjerende ADEMA-partiet før valget.
Imidlertid fikk ingen av de tre koalisjonene i parlamentet absolutt flertall, og Touré valgte en styringsmodell basert på konsensus mellom koalisjonene og en bredt sammensatt regjering der de viktigste politiske partiene fikk ministerposter. Det er presidenten som utpeker statsministeren, og siden 2002 har Ousmane Issoufi Maïga innehatt denne tittelen.
Regionalisme og desentralisering
Etter at opprøret blant tuaregene i Nord-Mali ble avsluttet i 1996 har den politiske situasjonen også i denne regionen vært relativt stabil, men den 23. mai 2006 ble militærposter i byene Ménaka og Kidal angrepet av en gruppe tuareger som hadde desertert fra den maliske hæren. Grupperingen ble ledet av Alhassane Ag Fagaga og man tok med seg store mengder ammunisjon og våpen, samtidig som det ble stilt krav om full autonomi for Kidal-regionen.
Noe av drivkraften bak angrepet var misnøye med gjennomføringen av Nasjonalpakten fra 1992, men allerede den 4. juli 2006 undertegnet partene en fredsavtale i Algerie som blant annet ga Kidal noe mer selvstyre. I tillegg har sentralmyndighetene også iverksatt et utviklingsprogram for området til en verdi av 21 millioner dollar, som for øvrig finansieres av EU.
Mali implementerte en viktig desentraliseringsreform i 1999, som blant annet innebar opprettelsen av 682 nye landkommuner. Denne reformen har bidratt til en positiv vurdering av demokratiseringsprosessen i Mali, og på lokalt nivå har den vært med på å redusere maktmisbruk fra statlige institusjoner ved at beslutningsmyndighet formelt har blitt overført til folkevalgte kommunale organer.
Fattig men med vekst
Selv om Mali har hatt en viss økonomisk vekst de siste årene er landet fremdeles blant verdens fattigste. Omtrent tre fjerdedeler av befolkningen lever under fattigdomsgrensen og økonomien er sterkt avhengig av jordbruk, fiske og nomadedrift, mens industriell aktivitet stort sett begrenser seg til videreforedling av jordbruksprodukter. Bomull og, i økende grad, gull er de viktigste eksportartiklene. Dette er med på å gjøre økonomien sårbar i forhold til svingninger i prisene på verdensmarkedet på lengre sikt, men det ligger an til en god høst for bomull i 2006 og gode priser både på bomull og gull gjør at man regner med en viss vekst på kort sikt. Man har dessuten gjort enkelte funn av olje og utenlandske selskaper har begynt letinger blant annet i regionene Taoudenit og Gao. Kommersiell utnyttelse av olje i Mali har enda ikke kommet skikkelig i gang, men foreløpige resultater tyder på at det er funnet nok olje og gass til at en slik utnyttelse er lønnsom.
En viktig faktor for den lokale økonomien i Mali er bidragene fra de mange malierne som har reist ut som gjestearbeidere i andre land. Ellers er landet i stor grad avhengig av annen hjelp utenfra, men man regner med at Malis utenlandsgjeld kommer til å falle dramatisk i løpet av 2006 siden landet er et av 19 som faller inn under Verdensbankens og Det Internasjonale Pengefondets Multilateral Debt Relief Initiative (MDRI).
Utfordringer og fremtidsutsikter
Kampen om naturressurser har mange steder i Afrika vært kilde til langvarige og alvorlige konflikter, og samtidig som funnet av olje i Nord-Mali potensielt kan utgjøre en stor fremtidig inntektskilde kan dette på lengre sikt føre til viktige utfordringer både økonomisk og politisk. For å bevare den relativt stabile politiske situasjonen man har i Mali i dag er det dessuten absolutt nødvendig med en fordeling av inntekten fra den fremtidige oljevirksomheten som kommer hele befolkningen til del.
Den omfattende desentraliseringsreformen som ble innført i 1999 har bidratt til at Mali anses som et av de mest demokratiske landene i Afrika, men til tross for at reformen til en viss grad har økt vanlige menneskers innflytelse ligger det fortsatt en utfordring i overføringen av økonomiske ressurser fra sentralmyndighetene. Det er fortsatt fare for at den fattigste delen av befolkningen ekskluderes og det gjenstår også å se om reformen kan komme til å innebære en spredning av korrupsjon lokalt.
Det er planlagt valg av president og nasjonalforsamling i Mali i 2007, noe som vil dominere den politiske situasjonen i tiden framover. Presidentvalget kommer mest sannsynelig til å stå mellom den sittende presidenten Touré og Ibrahim Boubacar Keita som var statsminister i seks år under Konaré. Keita er leder av den sterkeste alliansen i parlamentet (Espoir 2002) og innehar i dag embetet som stortingspresident.
*Øivind Hetland er stipendiat på Institutt for sosiologi og samfunnsgeografi ved UiO og har skrevet hovedoppgave om Mali.